(Forts. fra forrige nummer:)
14. I trengselstider
– Forfatteren av Klagesangene gjør seg til ett med folket i
dets ulykke. Han innser at det er for syndens skyld at straffen er
kommet over dem. Og det er Herren som har gjort det slik at de er
kommet i nød. For han er en hellig Gud, og han har sagt klart i sitt
ord hva følgene av å synde er. Slik viser Klagesangene den mørke
bakgrunnen for menneskeslekten, det som gjorde det nødvendig at Messias
måtte lide og dø. Men boka peker også på at Herren gir frelse. Han som
de satte sin lit til, den salvede kongen, måtte gå i landflyktighet.
Men straffen skal bli fullbyrdet, og synden gjort opp.
– I Predikerens bok har vi på flere måter et negativt motstykke til
Ordspråkene. Den viser hvordan menneskelig visdom er tomhet, når den
ikke regner med Gud. Det er synden som har gjort det slik. Og det
gjelder alle forhold – dagligliv, arbeid og fornøyelser, religion og
tenkning. Men Gud har lagt evigheten ned i menneskenes hjerter. Bare
det som Gud gjør, varer evig. Det er han som bringer det sanne lys. Han
er en hyrde, som har åpenbart sin vilje for oss gjennom sitt ord. Han
skal føre alt fram for dommen. Men å frykte ham er visdom.
– Esters bok forteller om en krisetid i Israels historie, etter
bortførelsen til Babylon. Som da folket var treller i Egypt, ble det
lagt planer om å utrydde det. Men Herren våker over sitt folk, og han
sørget også denne gangen for en underfull berging. Boka inneholder også
vitnesbyrd om at den som frykter Herren, ikke kan inngå kompromiss med
avgudsdyrkelse.
– Det siste er et viktig trekk også i Daniels bok. Det gjaldt både
Daniel selv og hans tre venner som tjente i babyloner- og perserrikene.
Gud tar seg av dem som setter sin lit til ham. Til Daniels tre venner
kom Guds Sønn selv, Herrens engel, og var hos dem i ildovnen.
– Ellers er det et hovedemne i Daniels bok at Gud er den som står over
og styrer historiens gang. Han har makt til å støte ned de mektige. Og
Guds rike – som er annerledes enn verdens riker – skal bestå når alt
annet faller i grus. Dette riket skal opprettes på den tid Gud har
bestemt.
– Daniels bok inneholder flere profetier som gir oversikt over
framtida. Det tales om riker som skal komme og bli borte. Men over Guds
evige rike skal det settes en som ser ut som en menneskesønn. Han skal
en dag komme igjen i herlighet, med himmelens skyer. Hans folk skal
tjene og følge ham.
– Blant verdens herskere skal det en dag komme en som får en særlig
makt, og som bruker den mot Gud og hans hellige. Eksempler på slik
framferd forekommer også tidligere i historien, blant annet da templet
ble skjendet under Antiokus, men den endelige oppfyllelsen kommer med
syndens menneske i den siste tid – ham som Menneskesønnen skal
tilintetgjøre ved sitt komme.
– Daniel var opptatt av å granske Skriften. Og da han la merke til
Jeremias profeti om de sytti års fangenskap, gikk han i forbønn for
folket. Som i Klagesangene ser vi at en grunnleggende sak i bønnen er
erkjennelsen av synden.
– Gud sendte engelen Gabriel med en spesiell åpenbaring som svar på
Daniels bønn. Gud hadde fastsatt tiden da han skulle gripe inn med
frelse. Det innebar oppgjør med synden, at en evig rettferdighet ble
gitt, og at den gamle pakts budskap i profeti og gjennom helligdommen
ble oppfylt. Den Salvede skal stå fram, og han skal opprette en ny
pakt. Den gamle pakts offerordninger skal opphøre, for nå er det gitt
et fullkomment offer for synd. I verden skal det etter Messias’ komme
oppstå vanskelige tider med krig og ødeleggelse. Men frelsen står fast
for alle som tar imot ham som kom og ga seg selv som det fullkomne
offer.
– Enda en gang fikk Daniel en spesiell åpenbaring om framtida. Denne
gang kom det til ham ved en mann som viste seg i herlighet¸ slik at
Daniel ble grepet av frykt. Han fikk et glimt av Menneskesønnens
herlighet.
– På den siste dag skal alle de døde stå opp, og dommen skal skje.
15. Gud handler med sitt folk
– I Esras bok møter vi dem som vendte tilbake til Juda etter
fangenskapet i Babylon. Boka begynner med perserkongen Kyros’ edikt om
at jødene fikk lov å vende heim. Så fortelles det om gjenoppbyggingen
av templet – under mye motstand. Men selv om templet ble gjenreist, var
det klart at mye av ordningene var ufullkomne. En del år seinere kom
presten Esra til Jerusalem. Hans oppgave ble å undervise folket om Guds
lov. Esra går i bønn til Herren for folkets synd.
– Nehemja virket samtidig med Esra. Nehemja sørget for at Jerusalems
murer ble bygget opp igjen. Også dette skjedde under stor motstand, så
arbeidet måtte foregå med våpen i hand. Det forekom også indre
vanskeligheter, og kompromisser med hedenskapet som måtte dømmes. I
Nehemjas bok fortelles det at Esra sørget for at loven ble lest opp for
folket. Synden ble bekjent, og lovsang til Herren ble sunget. I denne
sees det tilbake på Guds ledelse av folket, fra pakten med Abraham og
utfrielsen fra Egypt. Tilbakevendingen fra Babylon og Esras og Nehemjas
arbeid var viktige steg i frelseshistorien. Men det var langt fra den
fullkomne oppfyllelse. Israel var fremdeles treller i sitt land.
– I Krønikebøkene fortelles kongedømmets historie – med vekt på Davids
ætt og den sanne gudstjeneste. Nordriket omtales bare i dets forhold
til Juda.
– Krønikebøkene begynner med Israels ættetavler – en kortfattet måte å
fortelle frelseshistorien på. Så fortelles det om Sauls fall og om at
David ble konge. Når det gjelder Davids virksomhet, legges hovedvekten
på det som har å gjøre med ordninger knyttet til pakten. Han hentet
arken til Jerusalem. Han ordnet gudstjenesten. Profetien om hans sønn
gjengies. Videre fortelles det om Davids kamper, og at han ordnet
Israels hær. En synd David gjorde, var å telle folk, i strid med
Herrens vilje. Straffen ble en ødeleggende farsott, og engelen som
utførte dommen, stanset ved Ornans treskeplass. Der bestemte David at
brennofferalteret skulle stå. – Det siste vitnesbyrdet av David i dette
skriftet minner om at de troende her i verden er fremmede på vandring.
– Når vi kommer til Salomo, er det byggingen av templet som omtales
mest. Etter delingen av riket fortelles det at levittene samlet seg om
den sanne gudsdyrkelse i Jerusalem. Noen konger var gudfryktige, og
sørget for å rette seg etter paktens ordninger – som Hiskia og Josia.
Andre satte seg opp mot Herren, og måtte oppleve straff og ydmykelse.
Til sist gikk også Juda mot undergang. Men Krønikebøkene avsluttes med
å fortelle om Kyros’ beslutning om at folket fikk vende tilbake. Gud
fører sitt folk på forunderlig måte. For gjennom det han gjorde med
Israel, skulle han sende Messias – Den Salvede, Frelseren.
16. Gjenkjennelsen
Ettermiddagen var begynt å komme på hell, da de nærmet seg
byporten i Emmaus. – Dere må ha takk for følget, sa han som hadde
gjennomgått Skriften for dem. – Og husk at han døde for dere, men han
har stått opp igjen.
Den fremmede vendte seg for å slå inn på den veien som gikk utenom
Emmaus, nedover mot slettelandet.
– Vil du ikke være med inn?
– Jeg har andre steder jeg skal gå, svarte han.
– Men det begynner allerede å bli seint. Du har vel ikke slik hast?
– Det er ikke sikkert det passer for dem dere skal besøke, sa han.
– Men vi vil gjerne at du skal være med oss, insisterte de. – Det er
god plass til overnatting.
Da gikk han med dem inn. I samsvar med gjestfriheten ble det gjort i
stand et måltid mat for dem. Det falt seg slik at da de satte seg til
bords, ble det den fremmede som ba takkebønnen før måltidet. Så tok han
brødet, brøt det, og delte ut til de to disiplene.
De så raskt på hverandre, med et blikk som bar bud om gjenkjennelse.
– Det er Herren! sa begge samtidig. Så merket de at han ble usynlig for
dem. Og de begynte å snakke med hverandre om det de hadde opplevd.
– Merket vi ikke at vi ble varme om hjertet da han gjennomgikk
Skriftene for oss på veien?
– Ja, og han ville nok på denne måten gjøre det klart for oss at det
først og fremst er Skriftene som viser oss hvem han er.
– Dette må vi dra til Jerusalem og fortelle til disiplene med en gang.
De tok straks farvel med dem i Emmaus, og skyndte seg tilbake til
Jerusalem. Denne gangen brukte de adskillig midre tid på veien, og kom
fram i kveldingen.
På den salen der de pleide å samles, var de andre disiplene samlet.
Noen var tydeligvis svært glade, mens andre virket mismodige og i
villrede. Før de to som kom fra Emmaus, hadde fått tid til å fortelle
noe, utbrøt noen av dem som hadde oppholdt seg i Jerusalem:
– Herren er virkelig stått opp! Simon har møtt ham!
– Ja, og vi har også møtt ham, sa de som kom fra Emmaus. Så fortalte de
hvordan de hadde møtt ham på veien, at han hadde forklart Skriftene for
dem, og at de hadde kjent ham igjen da han brøt brødet for dem.
Brått merket de at han sto midt iblant dem. De ble forferdet, og han
visste at noen av dem tvilte på at var oppstanden. Han begynte å tale
til dem, og ba dem som tvilte, om å se på og røre ved hans hender og
føtter. Han spurte også etter mat, og åt for deres øyne. Slik viste han
dem at han var virkelig legemlig oppstått.
Så talte han videre til dem, og forklarte Skriftene også for dem som var samlet i Jerusalem. (Luk 24,28-48)
Det er “skrevet for at dere skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og for at dere ved troen skal ha liv i hans navn”. (Joh 20,31)
(Forts. i neste nummer.)