I Lukas 18, taler Jesus om bønn og tro. I det første avsnittet v. 1-8, er det i forbindelse med Hans gjenkomst. ”Men når Menneskesønnen kommer, mon han da vil finne troen på jorden?”
Et ransakende og alvorlig spørsmål, som vi alltid skal prøve oss selv på. Salme 139, 23 – 24. Lever vi ved Guds nåde i den rette og levende tro på Jesus som alene kan frelse oss vantro og fortapte mennesker? Er vi våkne og rede når Han kommer?
Den levende tro - som bare Herren alene kan skape og gjenføde oss til ved sitt Ord og Den Hellige Ånd, lever i samfunnet med Jesus. Han er min brudgom og jeg er Hans brud. ”Vi bor fortrolig sammen, Vi tanker veksler her, Til bønn Han svarer amen, Jeg har min Jesus kjær”. (Sangboken 580)
Men i dette Skriftavsnittet taler Jesus om en enke for hvem brudgommen er død og hun er blitt alene med sin store nød. Nå ser hun bare et sted å få hjelp, og det er hos den urettferdige dommer der i byen, som ikke fryktet Gud og ikke unnså seg for noe menneske. Til denne dommeren gikk enken etter hjelp. Hun maste på han om hjelp og omsider fikk hun det også på en måte.
Men var brudgommen død? For henne var han det, for hun levet ikke lenger i samfunn med Han. Derfor minner Jesus om at vi alltid skulle be og ikke bli trette, v. 1. Det må være en slik tretthet at vi ikke orker å be en gang, og så er vi sovnet åndelig talt og ser ikke farene i den situasjon vi selv lever i , omgivelsene våre eller den oppstandne levende brudgom og Herre. En ting er synlig – denne forgjengelige verden med de urettferdige dommere. Og så vender enken seg til denne verdens dommere for å få hjelp i sin nød. (Er dette et billede på den frafallne brud – menighet – når Menneskesønnen kommer?) Er det slik fatt med oss at vi vender oss til verdens urettferdige dommere, og er fornøyd med den hjelp den kan gi av trygder, velferd og omsorg? Er det dette Jesu venner også setter sin lit til? Den verdslige stat skal hjelpe oss med støtte til snart alt vi driver med? Den setter sine betingelser for å gi hjelp og det kan være lett å akspetere disse ved å inngå kompromisser. Men fører det inn i et avhengighetsforhold av verden, er det lett å glemme det vesentlige som det dreier seg om. Nemlig selv å bli bevart i i en levende Kristustro og hjelpe andre til tro, ikke minst å hjelpe våre barn til en sann tro på Jesus til frelse.
Vi takker Gud for alt som vi får av hjelp og som er med på å lette de kår vi lever under i denne verden, hvor sorg, sykdom og død herjer som følge av synd. Men hvor langt rekker det når jeg ikke har håp for evigheten?
Jesus taler om en Gud som alltid hører en synders bønn i nøden, v. 13, som en ikke trenger å mase på og ikke er sen , men skynder seg med hjelpen. Den hjelp som er viktigere enn alt og som rettferdiggjør den ugudelige som roper til Han. Han hjelper sine utvalgte til deres rett, v. 7. Han sørger for sine her i tiden og i evigheten. Det står Han selv inne for. Det betyr ikke at Han lønner latskap slik at nå kan vi bare sette oss ned – eller misbruke den tid Han gir oss her, til selvliv, synd og verdslighet og så kommer alt av seg selv. Her må vi gjøre oss umak. For vi lever i en sterk vantroens tid. Den går som en flom over verden og det er lett å bli smittet av og bli revet med av de ugudeliges forvillelse, 2. Pet. 3, 17 – 18.
Den levende tro, våker i lønnkammeret i Ordet og bønnen i samfunn med Han og venter på Han som snart kommer, og så skal vi alltid være med Herren., v. 7.
Vi sang det i vekkelsestider. Synger vi det nå?: ”Skal det bli lyst når din aften kommer, har du den levende tro? Om ei din sjel er i blodet renset, hvor skal for evig du bo?” 1. Johs. 1,7.