At Den Norske Kirke er blitt en løgnkirke bestående av en selvoppnevnt ”erkebiskop” og nye liberale kandidater i bispestolen, er med sorg å melde en realitet. Som sikkert mange med meg må vedgå har funnet sted.
Under et årsmøte i daværende Skien krets av Santalmisjonen så langt tilbake som i 1975 uttalte vår tidligere Agderbisp (nå avdøde) Erling Utnem fra Trefoldighetskirkens prekestol i Arendal under høymessen:”Nå har det oppstått en alvorlig krise i vår folkekirke, ikke bare at Menighetsfakultetet har endret kurs i kvinneprestspørsmålet, men at det i fremtiden kommer til å skje ting innad i kirken som er langt verre, nemlig at fremtidens bisper gir sin støtte til godkjenning av homofili og til og med fra en verdslig statsmakt nærmest blir truet til å ordinere til prester teologer som lever i synd. Hvis ikke kirken selv tar et oppgjør med vranglæren og bryter med de antibibelske krefter i statsapparatet, vil kirken gå i indre forråtnelse med sine falske bisper, prester og lekfolk”. (Så langt Erling Utnem, ordrett sitert fra mine personlige notater.)
Hvordan tok så folket imot et sådant budskap? – Til det er å svare sikkert med vekslende inntrykk. Mens noen av tilhørerne sikkert mente at biskopen hadde gått for langt med sine spådommer, stilte andre seg totalt likegyldig til det de fikk høre. Men for undertegnede med min mangeårige kamp mot liberal teologi og vranglære, ble biskopens ord denne dag ikke bare en åndelig oppvekker, men et profetisk budskap som det gjaldt å ta imot.
Det har snart gått 32 år siden vekkelsesmøtet i Trefoldighetskirken. For få måneder siden avgikk biskop Utnem ved døden, men hans profetiske budskap er gått i oppfyllelse så vel i kvinneprest- som i homofili spørsmålet..
I det bispedømmet som jeg kommer fra, Hamar, har vi i dag nær sagt alle slags utgaver av prester, skilte og gjengifte, lesbiske og homofile med en ny homofililiberal kvinne på Hamar bispestol. At den Norske Kirkes preses, nå Agderbisp Olav Skjevesland den 17.desember i 2006 ordinerte henne er for meg et tankekors, et mesterstykke i balansekunst. På den ene siden står han på kirkens klare tale om homofili med mindretall i bispekollegiet, mens han på den andre siden går bort og ordinerer en tvers igjennom vranglærende kvinne til Hamar bispestol. (Om ikke lenge gjør han det samme med Tor Berger Jørgensen i Bodø.) Spørsmålet blir da om hans funksjon som Den Norske Kirkes preses har tyngre vekt enn hva Guds Ord sier om homofili. Her handler Skjevesland i strid med seg selv og sitt forhold til Skriften og kirkens bekjennelse.
Men hvem skulle ha ordinert Solveig Fiske og Tor Berger Jørgensen om ikke det var Olav Skjevesland? Til det er enkelt å svare: Den selvoppnevnte ”erkebiskopen” Trond Giske. Om han har studert teologi eller ikke, spiller ingen rolle slik han har opptrådt overfor Den Norske Kirke med en uhørt maktarroganse. At hans rolle som kirkeminister nærmest er utspilt, og at han i stedet vil overstyre kirken med diktatorisk makt får meg til å stille spørsmålet: ”Hvor lenge må vi slite med denne mann”? Ser vi litt på hans meritter som kirkeminister i fortid og nåtid er det et dystert bilde som tegnes. Da en ytterst svak Krf – minister i Bondeviks første regjering sørget for at det ble reist avskjedssak mot to hederlig og bibeltro sogneprester i nord, ble det etter denne regjerings fall AP med Trond Giske som øvet sin innflytelse også juridisk slik at disse ble fjernet. Det hører også med til historien at like før Bondevik- regjeringens avgang – mottok kirkeministeren fra Krf den 10.august 1999 ikke mindre enn 5832 underskrifter med direkte krav om at Siri Sunde måtte bli avsatt etter biskop Køhns gjeninnsettelse av den lesbiske presten, uten at dette ble tatt til følge. Men da var det også slutt med min tillit til Krf.
I ettertid har jeg merket meg med krav på pålitelighet at flere fylkesledere fra Krf, med tanke på stortingsvalget i 2009, gjerne kan tenke seg et samarbeide med AP når det angår regjeringsmakt. Medfører dette riktighet da er jeg redd for konsekvensene av et slikt samhold med et parti bestående av personer som Trond Giske, Gerd Liv Valla, Karita Bekkemellem og Martin Kolberg, samt en statsminister som ikke en gang er medlem av Den Norske Kirke. Nå er det ikke min oppgave å drive noen form for partipolitikk i Bibelsk Tro, da jeg heller ikke regner meg selv for å være noen politiker. Men å inngå samarbeid med en verdslig statsmakt når det går fram av partinavn at det er ”kristelig”, det virker på meg helt absurd.
Til sist noen linjer om den nylig ordinerte Solveig Fiske. I avisen Dagen av 27.desember 2006, leser vi at hun gjerne kan tenke seg at homofile par får inngå partnerskap i kirken, hvis det gis juridisk tillatelse til det.
Med sine ord viser hun til at Hamar bispedømme har lang tradisjon for å være et liberalt bispedømme.
Som utflyttet fra Hamar, født og oppvokst bare noen hundre meter fra domkirken, kaller jeg det siste for regulært tøv. Med unntak av biskop Køhn og hennes etterfølger, er det totalt ukjent for meg at noen av de tidligere biskoper har gitt sin godkjennelse til homofili, så her taler Solveig Fiske mot bedre vitende. Om Kristian Schjelderup ved sin ordinasjon av Ingrid Bjerkås, den 19.mars 1961, skåret ekstrapoeng hos kvinneprestene i tillegg til sin liberale teologi i fortapelsesspørsmålet, skal jeg gjerne være med på Men aldri hørte jeg et ord av ham til forsvar av homofili, heller ikke fra Alex Johnson eller Georg Hille, og da blir det bare Køhn og Solveig Fiske igjen med deres endringer av Bibelens etiske innhold og med ”erkebiskop” Trond Giske i ryggen.
Kanskje er det på tide så vel for Solveig Fiske som de andre 10 i bispekollegiet å forkynne evangeliet til vekkelse og omvendelse fra kirkens prekestoler så folk blir vakt i sine synder og omvendt til Gud. Det må være første skritt til å redde stumpene av en statsdiktert folkekirke som i dagens situasjon står for fall.