Vi gjengir her siste del av boka “På veien til Emmaus” av Guttorm Raen.
- Forfatteren av Klage- sangene gjør seg til ett med folket i dets ulykke. Han innser at det er for syndens skyld at straffen er kommet over dem. Og det er Herren som har gjort det slik at de er kommet i nød. For han er en hellig Gud, og han har sagt klart i sitt ord hva følgene av å synde er. Slik viser Klagesangene den mørke bakgrunnen for menneskeslekten, det som gjorde det nødvendig at Messias måtte lide og dø. Men boka peker også på at Herren gir frelse. Han som de satte sin lit til, den salvede kongen, måtte gå i landflyktighet. Men straffen skal bli fullbyrdet, og synden gjort opp.
- l Predikerens bok har vi på flere måter et negativt motstykke til Ordspråkene. Den viser hvordan menneskelig visdom er tomhet, når den ikke regner med Gud. Det er synden som har gjort det slik. Og det gjelder alle forhold - dagligliv, arbeid og fomøyelser, religion og tenkning. Men Gud har lagt evigheten ned i menneskenes hjerter. Bare det som Gud gjør, varer evig. Det er han som bringer det sanne lys. Han er en hyrde, som har åpenbart sin vilje for oss gjennom sitt ord. Han skal føre alt fram for dommen. Men å frykte ham er visdom.
- Esters bok forteller om en krisetid i Israels historie, etter bortførelsen til Babylon. Som da folket var treller i Egypt, ble det lagt planer om å utrydde det. Men Herren våker over sitt folk, og han sørget også denne gangen for en underfull berging. Boka inneholder også vitnesbyrd om at den som frykter Herren, ikke kan inngå kompromiss med avgudsdyrkelse.
- Det siste er et viktig trekk også i Daniels bok. Det gjaldt både Daniel selv og hans tre venner som tjente i babyloner- og perserrikene. Gud tar seg av dem som setter sin lit til ham. Til Daniels tre venner kom Guds Sønn selv, Herrens engel, og var hos dem i ildovnen.
- Ellers er det et hovedemne i Daniels bok at Gud er den som står over og styrer historiens gang. Han har makt til å støte ned de mektige. Og Guds rike - som er annerledes enn verdens riker - skal bestå når alt annet faller i grus. Dette riket skal opprettes på den tid Gud har bestemt.
- Daniels bok inneholder flere profetier som gir oversikt over framtida. Det tales om riker som skal komme og bli borte. Men over Guds evige rike skal det settes en som ser ut som en menneskesønn. Han skal en dag komme igjen i herlighet, med himmelens skyer. Hans folk skal tjene og følge ham.
- Blant verdens herskere skal det en dag komme en som får en særlig makt, og som bruker den mot Gud og hans hellige. Eksempler på slik framferd forekommer også tidligere i historien, blant annet da templet ble skjendet under Antiokus, men den endelige oppfyllelsen kommer med syndens menneske i den siste tid - ham som Menneskesønnen skal tilintetgjøre ved sitt komme.
- Daniel var opptatt av å granske Skriften. Og da han la merke til Jeremias profeti om de sytti års fangenskap, gikk han i forbønn for folket. Som i Klagesangene ser vi at en grunnleggende sak i bønnen er erkjennelsen av synden.
- Gud sendte engelen Gabriel med en spesiell åpenbaring som svar på Daniels bønn. Gud hadde fastsatt tiden da han skulle gripe inn med frelse. Det innebar oppgjør med synden, at en evig rettferdighet ble gitt, og at den gamle pakts budskap i profeti og gjennom helligdommen ble oppfylt. Den Salvede skal stå fram, og han skal opprette en ny pakt. Den gamle pakts offerordninger skal opphøre, for nå er det gitt et fullkomment offer for synd. I verden skal det etter Messias' komme oppstå vanskelige tider med krig og ødeleggelse. Men frelsen står fast for alle som tar imot ham som kom og ga seg selv som det fullkomne offer.
- Enda en gang fikk Daniel en spesiell åpenbaring om framtida. Denne gang kom det til ham ved en mann som viste seg i herlighet, slik at Daniel ble grepet av frykt. Han fikk et glimt av Menneskesønnens herlighet.
- På den siste dag skal alle de døde stå opp, og dommen skal skje.
- I Esras bok møter vi dem som vendte tilbake til Juda etter fangenskapet i Babylon. Boka begynner med perserkongen Kyros' edikt om at jødene fikk lov å vende heim. Så fortelles det om gjenoppbyggingen av templet - under mye motstand. Men selv om templet ble gjenreist, var det klart at mye av ordningene var ufullkomne. En del år seinere kom presten Esra til Jerusalem. Hans oppgave ble å undervise folket om Guds lov. Esra går i bønn til Herren for folkets synd.
- Nehemja virket samtidig med Esra. Nehemja sørget for at Jerusalems murer ble bygget opp igjen. Også dette skjedde under stor motstand, så arbeidet måtte foregå med våpen i hand. Det forekom også indre vanskeligheter, og kompromisser med hedenskapet som måtte dømmes. I Nehemjas bok fortelles det at Esra sørget for at loven ble lest opp for folket. Synden ble bekjent, og lovsang til Herren ble sunget. I denne sees det tilbake på Guds ledelse av folket, fra pakten med Abraham og utfrielsen fra Egypt. Tilbakevendingen fra Babylon og Esras og Nehemjas arbeid var viktige steg i frelseshistorien. Men det var langt fra den fullkomne oppfyllelse. Israel var fremdeles treller i sitt land.
-I Krønikebøkene fortelles kongedømmets historie - med vekt på Davids ætt og den sanne gudstjeneste. Nordriket omtales bare i dets forhold til Juda.
- Krønikebøkene begynner med Israels ættetavler - en kortfattet måte å fortelle frelseshistorien på. Så fortelles det om Sauls fall og om at David ble konge. Når det gjelder Davids virksomhet, legges hovedvekten på det som har å gjøre med ordninger knyttet til pakten. Han hentet arken til Jerusalem. Han ordnet gudstjenesten. Profetien om hans sønn gjengies. Videre fortelles det om Davids kamper, og at han ordnet Israels hær. En synd David gjorde, var å telle folk, i strid med Herrens vilje. Straffen ble en ødeleggende farsott, og engelen som utførte dommen, stanset ved Ornans treskeplass. Der bestemte David at brennofferalteret skulle stå. - Det siste vitnesbyrdet av David i dette skriftet minner om at de troende her i verden er fremmede på vandring.
- Når vi kommer til Salomo, er det byggingen av templet som omtales mest. Etter delingen av riket fortelles det at levittene samlet seg om den sanne gudsdyrkelse i Jerusalem. Noen konger var gudfryktige, og sørget for å rette seg etter paktens ordninger - som Hiskia og Josia. Andre satte seg opp mot Herren, og måtte oppleve straff og ydmykelse. Til sist gikk også Juda mot undergang. Men Krønikebøkene avsluttes med å fortelle om Kyros' beslutning om at folket fikk vende tilbake. Gud fører sitt folk på forunderlig måte. For gjennom det han gjorde med Israel, skulle han sende Messias - Den Salvede, Frelseren.
Ettermiddagen var begynt å komme på hell, da de nærmet seg byporten i Emmaus.
- Dere må ha takk for følget, sa han som hadde gjennomgått Skriften for dem. - Og husk at han døde for dere, men han har stått opp igjen.
Den fremmede vendte seg for å slå inn på den veien som gikk utenom Emmaus, nedover mot slettelandet.
- Vil du ikke være med
inn?
- Jeg har andre steder jeg
skal gå, svarte han.
- Men det begynner allerede å bli seint. Du har vel
ikke slik hast?
- Det er ikke sikkert det
passer for dem dere skal besøke, sa han.
- Men vi vil gjerne at du
skal være med oss, insisterte
de.
- Det er god plass til overnatting.
Da gikk han med dem inn. I samsvar med gjestfriheten
ble det gjort i stand et måltid
mat for dem.
Det falt seg slik at da de satte seg til bords, ble det den fremmede som ba takkebønnen før måltidet. Så tok han brødet, brøt det, og delte ut til de to disiplene.
De så raskt på hverandre, med et blikk som bar bud om gjenkjennelse.
- Det er Herren! sa begge
samtidig.
Så merket de at han ble
usynlig for dem. Og de begynte
å snakke med hverandre om
det de hadde opplevd.
- Merket vi ikke at vi ble
varme om hjertet da han gjennomgikk Skriftene for oss på
veien?
- Ja, og han ville nok på
denne måten gjøre det klart
for oss at det først og fremst er
Skriftene som viser oss hvem
han er.
- Dette må vi dra til
Jerusalem og fortelle til displene med en gang.
De tok straks farvel med
dem i Emmaus, og skyndte seg
tilbake til Jerusalem. Denne
gangen brukte de adskillig
midre tid på veien, og kom
fram i kveldingen.
På den salen der de pleide å samles, var de andre disiplene samlet. Noen var tydeligvis svært glade, mens andre virket mismodige og i villrede. Før de to som kom fra Emmaus, hadde fått tid til å fortelle noe, utbrøt noen av dem som hadde oppholdt seg i Jerusalem:
- Herren er virkelig stått
opp! Simon har møtt ham!
- Ja, og vi har også møtt
ham, sa de som kom fra
Emmaus.
S
å fortalte de hvordan de hadde møtt ham på veien, at han hadde forklart Skriftene for dem, og at de hadde kjent ham igjen da han brøt brødet for dem.
Brått merket de at han sto midt iblant dem. De ble forferdet, og han visste at noen av dem tvilte på at han var oppstanden. Han begynte å tale til dem, og ba dem som tvilte, om å se på og røre ved hans hender og føtter. Han spurte også etter mat, og åt for deres øyne. Slik viste han dem at han var virkelig legemlig oppstått.
Så talte han videre til dem, og forklarte Skriftene også for dem som var samlet i Jerusalem. (Luk 24,28-48)
Det er “skrevet for at dere skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og for at dere ved troen skal ha liv i hans navn" (Joh 20,31)
Ham som Moses har skrevet om i loven, og som profetene har skrevet om, ham har vi funnet: Jesus, Josefs sønn fra Nasaret. (Joh 1,46)
Det er en hovedsak i Det nye testamente at Det gamle testamente vitner om Kristus.
Vi leser om mennesker som levde i forventningen om at Messias skulle komme (Matt 2,1 flg; Luk 2,26,38). Døperen Johannes talte om ham som skulle komme (Matt 3,1 flg; Joh 1,19 flg). Jesus selv talte om at han var oppfyllelsen av profetiene om Messias (Matt 22,41 flg; Luk 24,26,44). I apostlenes forkynnelse blir det samme understreket (Apg 2,22 flg; 13,32 flg). Det tales om dem som beviste ut fra Skriftene (Det gamle testamente) at Jesus var Messias (Apg 9,22; 18,28). Og gjennom hele Det nye testamente henvises det til hvordan det som profetiene talte om, er blitt oppfylt gjennom Jesus Kristus og hans gjerning (1 Pet 1,10-12).
Denne overbevisningen har også vært vektlagt gjennom hele den kristne kirkes historie. I våre norske bibler kan vi for eksempel se i oversettelsene av 1930 og 1988 hvordan det i kapittelsammendragene stadig tales om at det pekes framover mot Messias (se f.eks. til Salme 2; 110).
Men i seinere tid er det i mange kretser blitt slik at det høres lite eller ingenting om dette bibelske emnet. Ja, i moderne teologi blir det endog benektet eller bortforklart at Det gamle testamente inneholder Messiasprofetier. For - heter det - Det gamle testamente må tolkes på sine egne “premisser”, uten hensyn til hva Det nye testamente sier. Det er rett nok at Det nye testamente anvender mange bibelsteder om Messias, men en kan ikke si at dette var meningen opprinnelig.
Vi kan ikke her gå noe saerlig inn på hva som ligger bak dette. Men noe av bakgrunnen er at en ikke lenger anser Bibelen som Guds åpenbarte ord. Det er mer tale om religiøse forestillinger som har vokst fram, og som så har utkrystallisert seg i det budskapet som vi finner i Bibelen. Ja, egentlig finner vi ulike trosvitnesbyrd i Bibelen, sies det ofte.
Men dette er så stikk i strid med Jesus' og apostlenes holdning til Skriften som det går an. Den modeme liberale holdning til Bibelen og Kristus, og den bibeltro holdning om at Gud står ved det han har sagt i sitt ord, er i bunn og grunn totalt forskjellige religiøse innstillinger.
Hva er det da som gjør at vi taler om Det gamle og Det nye testamente som ett hellig Skrift, og om at Det gamle testamente inneholder mye som peker framover, ut over dets egen tid?
Den viktigste årsaken ligger i forståelsen av Gud selv, slik han har åpenbart seg for oss. Han er den allinektige, den som står over alle ting, som har skapt alt, som kjenner alle ting, og som styrer historiens gang. Han er fra evighet til evighet, og kjenner både fortid og framtid (Jes 43,19; 48,6).
Derfor er det naturlig at når han har åpenbart sin vilje for "fedrene gjennom profetene” (Heb 1,1), så har han også forberedt det som er verdenshistoriens største begivenhet - hans Sønns komme til jorden. Og det er naturlig at han har talt om dette på forhånd. Det vil ikke si at alt er åpenbart på forhånd. Men han har bevisst utvalgt et folk for at han gjemiom dette skulle føre sin Sønn inn i verden som vår frelser.
Enheten og sammenhengen mellom Det gamle og Det nye testamente ligger altså for det første i Guds vesen og gjerning. Og det er den treenige Gud som har gitt sin åpenbaring. Treenigheten kunne først til fulle bli kjent da Guds Sønn kom til verden. Men i lys av dette er saken klar også i Det gamle testamente.
(1) Det er den samme Gud som virker og som har åpenbart seg i Det gamle og i Det nye testamente. Det er han som har skapt alle ting, som oppholder alle ting ved sitt Ord, og som virker til frelse for mennesker.
(2) Guds Sønn, Kristus, er til stede og virker også i Det gamle testamentes tid (Joh 8,58). Han er Ordet, som alt er skapt ved (Joh 1,1-2). Han var med da Israel ble ført ut av Egypt, og under vandringen videre (1 Kor 10,4). Det er grunn til å tenke at det mange steder der det er tale om Herrens engel, er Guds Sønn som har åpenbart seg.
(3) Hele Skriften er gitt ved Den Hellige Ånd (2 Pet 1,20-21). Selv om Ånden som talsmann ble gitt til de troende etter at Messias hadde fullført frelsesverket, var Den Hellige Ånd virksom også ved skapelsen og i den gamle pakts tid (1 Mos 1,2; Salm 106,33; Jes 63,10).
Vi må holde fast ved at Gud har talt om Messias på forhånd, og at hele Skriften vitner om ham (Joh 5,39). Men det vil ikke si at alt i Det gamle testamente inneholder direkte Messiasprofetier. For det at Skriften vitner om Kristus, innebærer mer enn de direkte profetiene.
Det har i den kristne kirkes historie forekommet en tolkningstradisjon som medfører en kunstig forståelse av Det gamle testamente, nemlig den såkalte allegoriske tolkning. Den omtolker eller endog ser bort fra den naturlige, bokstavelige forståelse av teksten, og finner en “dypere” mening i den, slik at alle slags tekster blir til direkte budskap om Kristus eller om den troende menighet.
Luther advarte med rette mot en slik tolkning. For den fører til at en leser Bibelen med en spesiell slags “briller”, som gjør at en mister forståelsen for mye av sammenhengen i frelseshistorien. Bibelen skal i utgangspunktet forståes etter sin naturlige, bokstavelige mening og ut fra den historiske sammenheng som teksten viser oss. Er det tale om symbolsk eller billedlig betydning, så er det teksten som skal gjøre det klart for oss. Når det gjelder Det gamle testamentes vitnesbyrd om Messias, trenger vi å ha øynene åpne for de forskjellige måter som dette vitnesbyrdet er gitt oss på.
Før vi går litt nærmere inn på det, kan det være på sin plass å nevne to-tre andre tolkningsmetoder som innebærer at en legger inn tanker som forvrenger forståelsen. l nyere tids teologi var det en tid vanlig i somme kretser å tenke at mye tankegods var kommet inn i Bibelen fra de omkringboende folks religioner. For eksempel ble det hevdet at læren om oppstandelsen egentlig ikke hører heime i Det gamle testamente, men først er kommet inn i seinjødedommen. Dette er et typisk eksempel på en liberal forståelse av Bibelen (sml. med Jesu ord i Matt 22,31-32).
Andre teologer har reagert mot å hente inn materiale som ligger så fiernt fra Bibelens tankeverden. I stedet har de lagt vekt på perioden mellom avslutningen av Det gamle testamente og Det nye testamentes tid - det som gjerne kalles seinjødedommen. En mener at Det nye testamente - inkludert Messiasprofetiene - må forståes ut fra de tanker som gjorde seg gjeldende blant jødene på Jesu tid. - Dette ligger selvsagt nærmere enn den forrige tolkningsmetoden vi nevnte. Men også dette innebærer i bunn og grunn et brudd med prinsippet om at det er Skriften som skal tolke Skriften. For i og med at seinjødedoinmens skrifter (som kalles apokryfer og pseudepigrafier) ikke hører med til de kanoniske skrifter, blir det utenombibelsk materiale som fortolkeren bringer inn, som blir med og avgjør tolkningen.
Kunnskap om forholdene i seinjødedommen kan selvsagt være med og gi oss en bedre forståelse av den situasjonen som beskrives for oss for eksempel i evangeliene. Men tolkningsbakgrunnen for Det nye testamente er Det gamle testamente, ikke det som ligger i situasjonen på nytestamentlig tid. Vi ser jo at det stadig er Det gamle testamente som det henvises til gjennom hele Det nye testamente.
La oss også ta med et eksempel fra mer “konservativt” hold. Det finnes en nyere tolkningstradisjon som setter opp et så markert skille mellom den gamle pakts folk, Israel, og den nye pakts folk, den kristne menighet, at en endog taler om ulike frelsesveier. Gud har handlet på forskjellig måte med mennesker til forskjellige tider (såkalte “dispensasjoner” - husholdninger). Dette er også en forståelse som fører til en oppstykking av frelseshistorien som er fremmed for Bibelen (se for eksempel Rom 9-11). Det er ikke denne forståelsen som har vært den vanlige i den kristne kirke.
Kristi komme betyr oppfyllelsen av profetiene både for den gamle pakts og den nye pakts folk. Det har vært vanlig å si at de troende i gammeltestamentlig tid ble frelst ved troen på frelseren som skulle komme, mens i den nåværende tid blir mennesker frelst ved troen på ham som er kommet og har fullført frelsesverket. Og sammenhengen mellom Det gamle og Det nye testamente har gjerne vært definert slik: Det nye testamente ligger skjult i Det gamle, og Det gamle testamente er åpenbart i Det nye.
Hvordan kan vi så mer konkret si at Det gamle testamente vitner om Messias? For oversiktens skyld skal vi sette opp noen punkter om dette. Så vil sammenhengen i teksten være med og vise oss hvordan den skal forståes i de enkelte tilfelle.
(1) Det gamle testamente inneholder en rekke direkte Messiasprofetier.
(2) Ordningene i den gamle pakt er bestemt av Gud med tanke på at de skulle peke framover mot og forberede den fullkomne frelse. Det gjelder slike trekk som tabernaklet, ofringene, og tjenesten til ypperstepresten og de øvrige prestene. Det samme gjelder påskelammet.
(3) De grunnleggende embeder i Israel - prest, profet og konge - er ordninger som peker fram mot ham som oppfylte disse. Salving ble brukt ved innsettelse i disse funksjonene.
(4) Personer og hendelser i frelseshistorien peker framover mot Messias. Vi kan nevne Melkisedek, Moses, David, Serubabel. Kristus brakte også en ny begynnelse for menneskeheten, etter det som ble ødelagt gjennom syndefallet ved den første Adam (Rom 5,12 flg).
(5) Gud styrte selve frelseshistoriens gang fram mot og med sikte på Messias' komme.
(6) Den negative bakgrunn for frelserens komme må vi ikke se bort fra (jf Gal 3). Den skildres gjennom Det gamle testamente både med eksempler, ved profetenes forkynnelse og ved at loven åpenbarer at Gud er en hellig og rettferdig Gud som ikke kan tåle synd. Mennesket er uten håp om ikke Messias, Guds Sønn, hadde kommet og gitt seg selv til soning for våre synder.
(7) Som Guds Sønn er Kristus den som står bak hele Skriften. Vi ser blant annet at han talte med den samme myndighet som han som sto bak Moseloven - ja, med den samme myndighet som han som åpenbarte seg for Moses - han som heter “Jeg er” (jf Matt 5,22; 7,29).
(8) Mange eksempler fra Det gamle testamente viser oss hva det innebærer å høre til Guds folk. Vi kan tenke på Israels vandring og på Salmene, blant annet. Her er det mye å lære om de troendes vandring sammen med Frelseren mot det evige mål.
Det er om å gjøre for oss at vi har en helhetsforståelse av Det gamle testamente som er i samsvar med den Bibelen selv viser oss. Dette innebærer også at en ikke legger ensidig vekt på én side av Kristusvitnesbyrdet, men at en samtidig er oppmerksom på de forskjellige måtene dette vitnesbyrdet kommer på - slik vi har forsøkt å peke på. I virkeligheten har alt i Bibelen sammenheng med Kristus og det Gud har gjort i ham.
Når det gjelder den gjennom-gangen vi har foretatt, er det i praksis en del bibelsteder som har hatt særlig betydning for utvalget - ved siden av gjennomlesing av hele Det gamle testamente. Viktigst er disse:
(1) Alle de steder i evangeliene og resten av Det nye testamente som taler direkte om at de gammeltestamentlige profetiene er oppfylt i Jesus Kristus og den frelse han kom for å bringe. Her tenker vi både på de mange enkelteksempler som understreker at profetier er blitt oppfylt, på den helhetsforståelse av forholdet til Det gamle testamente som Jesus taler om (Matt 5,17; Joh 5,39), og på den oppfyllelse av den gamle pakts ordninger som for eksempel Hebreerbrevet utlegger for oss.
(2) Jesu tale om sin myndighet som Guds Sønn (f.eks. Matt 11,25-27; Joh 8,24- 25.58; 10,29-30). Følgelig er Kristusvitnesbyrdet i Det gamle testamente ikke bare det som omtales som direkte oppfyllelse av Skriften, men i virkeligheten hele Guds gjerning i åpenbaring og frelseshistorie. Alt har sammenheng med Kristus, Guds Sønn (jf 1 Kor 10,4). Derfor blir det også rett og naturlig å ta med steder utenom evangeliene som handler om denne saken (f.eks. Joh 1,1 flg; Heb 1). For den lære som vi finner seinere i Det nye testamente, har sin bakgrunn i Jesu undervisning av disiplene.
(3) En rekke bibelavsnitt handler om Guds ledelse i historien. Vi har lovprisningssalmer som omtaler dette - utvelgelsen, utfrielsen av Egypt, vandringen, Israels gjenstridighet, pakten med David (2 Sam 22/Salm 18; Salm 77; 78; 89; 95; 105; 106; 114; 132; 135; 136). Videre har vi steder i Det nye testamente som gjengir viktige trekk fra frelseshistorien (Apg 7; 13,17 flg; Heb 11). Slike steder er en hjelp til å se hva det blir lagt vekt på når det gjelder Guds gjeming i frelseshistorien. Både doms- og frelseshandlinger blir omtalt.