”Og de gikk ut til det sted som kalles Hodeskallestedet – på hebraisk Golgata. Der korsfestet de ham.” Joh 19,17
Ikke noe sted i den hele verden er så elsket som Golgata. Intet sted står man på helligere grunn enn på denne høyde. Aldri er noen flekk på jorden besunget med herligere ord, og aldri er noen sanger sunget med et hjerte så brennende varmt av takk og hengivelse som de kristne Golgata-sanger.
Liksom jødene ennå i dag står ved Jerusalems klagemur og gråter, samles hver eneste dag alle sanne kristne jorden rundt og lar sitt hjertes tårer rinne på Golgata i bot og takk.
Vi elsker Golgata. Selve navnet klinger for oss skjønt, fordi det ble vårt livs redning i vår dypeste nød.
Bli med til Golgata også i dag. Vi vil prøve å lette litt på sløret av all from og god Golgata-mystikk og se litt av hva som i virkeligheten er bak.
Golgata er ikke noe skjønt navn, og stedet ingen skjønn høyde. Golgata betyr jo dødningeskalle, for høyden har form av et dødningehode. Selve stedet har en uhygge ved seg, – det minner om døden, – og Golgata-navnet minner om lik og skjelett.
For en jøde var Golgata en uren plass. Ikke noe sted omkring den hellige stad ville han nødigere gå til enn til Golgata. Den minte ham om Hinnoms dal som lå lenger sør og var bannlyst, etterat de grusomme barneofringene til Molok hadde funnet sted der nede, og som nå brukes som avfallssted hvor det alltid brant ild som fortærte søppelet og ga et levende bilde for alle om den evige pine.
Golgata var forbryternes dødsplass. Korset var galgen hvor den forhatte endte sine onde dager i fortjent pine.
Visstnok lå det også dødningeben der oppe fra dem som før var korsfestet; det gjorde stedet enda mer uhyggelig. Jødene trakk et lettet sukk hver gang de visste at en farlig forbryter var død der oppe. Så var de selv befridd fra det onde mennesket og all hans niddingsdød, – og retterstedet stod for ham enda mer urent og heslig.
På et slikt sted var det Guds hellige Sønn døde. Ja, nettop på et slikt sted. Der hvor syndens følger aller mest hadde satt sitt stempel og sin uhygge, mellom to forbrytere hvor synden hadde fått herske mest uhindret, på et forbannet og forhatt kors, – der var det vår Frelser skulle bringe det offer som skulle sone synden.
Golgata er helvetes triumf. Her er det slangen sårer kvinnens sæd, – sårer og dreper. Her er det synden når høydepunktet; her er det hatet seirer over kjærligheten, – her er det syndere dreper den hellige.
Men Golgata er helvetes nederlag. Da Jesus dør,er det ikke bare jorden som ryster i jordskjelv, – helvete skjelver under dødshugget. Visst sårer slangen kvinnens sæd, men dens eget hode blir derved knust. På Golgata når kjærligheten sitt høydepunkt og seirer over hatat, – nettopp ved å gi seg hen. Her blir den hellige gjort til synd, men frukten er den: at syndere ved det kan gjøres hellige. Visst var korset forbannelsen; men da Guds Sønn døde korsdøden, tok han forbannelsen bort fra synderen.
Han såret – jeg legt!
Han forbannet – jeg fri fordømmelsen.
Han gjort til synd – jeg hellig i Ham.
Han Golgatas gru – jeg Golgatas seier.
Så er Golgata ikke lenger noe urent sted – nei, det helligste sted på jorden. Det har ikke lenger dødens uhygge, – det er mitt seiersted, min kjæreste tilflukt. All min synd blir til intet på Golgata. Mine byrder faller av der. Mine bekymringer blir grunnløse. Til Golgata viser jeg min anklager hen, – for der vet jeg han må tie. Til Golgata flyr jeg når mitt hjerte fordømmer meg, for han som døde der, er større enn mitt hjerte, og under hans kors blir jeg alltid frikjent. Til Golgata tyr jeg når fristeren kommer, for dit opp tør han ikke følge meg. På Golgata legger jeg meg stille ned når jeg en dag kjenner døden nærmer seg, – for her på Hodeskallestedet vet jeg at døden er beseiret, – ved hans død har jeg liv!
Møt meg da på Golgata.
Jesus vil min sak antage,
hvem vil meg anklage?
Å du velsignede Golgata!
(Fra boka ”Med ham til Golgata”, Indremisjonsforlaget A/S)