Hele skriften
er inspirert av Gud!
2 Tim 3,16.
Alle Jesu ord var hellige. De gikk ut fra Den Helliges munn. Allikevel er det noe spesielt med Golgataordene.
Fra gammelt av har man talt om Jesu syv
ord på korset. Det blir syv ord, eller setninger,
dersom man regner Jesu hilsener til Maria og
Johannes som ett. Syv – fullkommenhetens og
fullendelsens tall – passer Den Fullkomne, som
fullender alt og sier: Det er fullbrakt!
Vi stiller oss i undring, bønn og takk innfor
Frelserens hellige ord fra korset.
Mektige og underfulle ord. Frelseren ber for dem som naglet ham fast til korset. Syndere. Men hvem var disse som korsfestet herlighetens Herre? De romerske soldatene? Ja. Men ikke bare de! Jødene? Ja (Apg 13,15-17). Men ikke bare de! Alle syndere, også du og jeg, var delaktige når naglene gjennomboret Jesu hender og føtter på korset.
Frelseren ber om forlatelse. For de vet ikke hva de gjør. Nei, ingen fatter dybden av syndens alvor. Men Jesus elsker oss for det. Og han har ikke bare et stille ønske om forlatelse. Han skaffer selv tilveie syndenes forlatelse når hans hellige offerblod renner på korset. For ”…uten at blod blir utgytt, blir ikke synd tilgitt” (Heb 9,22).
Takk kjære Jesus, for ditt hellige blod som renser fra all synd – også den synd som skjer når vi ikke vet hva vi gjør.
Jesus elsker alle. Sine nærmeste venner ga han den siste kvelden et siste bevis på sin kjærlighet. Også når han henger på korset er han fylt av den samme inderlige omsorgen. Maria får høre det direkte: ”Kvinne, se, det er din sønn!” – en påminnelse om at Johannes skulle ta hånd om henne. Dette forsterkes gjennom ordene til disippelen: ”Se, det er din mor!” Kjærlighetens omtanke like inn til det siste!
Jesus, takk for din kjærlighetsfulle omsorg! Gi meg mer av ditt sinnelag!
Hvilket løfte fra Golgata! Og dette sier Jesus til en som åpenbart har levd i synd. En forbryter som har forspilt sin rett til å leve – dømt til døden.
Men plutselig står jeg der ikke bare som en undrende betrakter. Jeg trekkes selv inn i det som her foregår, når jeg minnes sangens ord: ”Från Frälsaren på korsets stam ljus faller på min dräkt. Då träda syndens fläckar fram, jag blir med rövarn släkt…”
Røveren. Forbryteren. Den dødsdømte. Vi er i slekt med hverandre. Vi hører begge til Adams falne slekt. Til syndeslekten. Syndens lønn er døden – den evige. For alltid utestengt fra det himmelske paradiset, og for evig innestengt i helvetets pinerom.
Dette er din og min situasjon! Hva skal vi gjøre? Som den botferdige røveren. Vende oss til Jesus. Be til ham ”…som kan gjøre mer enn alt, langt ut over det vi ber eller forstår” (Ef 3,20).
Sangen kommer for meg igjen: ”Men han, som var mot rövarn god, han tvår mig snövit i sitt blod. Så helt förlåter Gud.” Bibelordet blir levende: ”Brødre, vi har altså i Jesu blod frimodighet til å gå inn i helligdommen. Til den har han innviet for oss en ny og levende vei gjennom forhenget…” (Heb 10,19-20). Det stengte paradiset er åpent! Ved Frelserens hellige offerblod på Golgata. Gud være takk!
Mørket senker seg over Golgata. Et kompakt mørke på alle plan. Stedfortrederen, som på sitt legeme bar våre synder opp på korstreet, blir forlatt av Gud!
”Gud, forlatt av Gud! Hvem kan forstå det?” utbrøt Martin Luther etter at han lenge hadde grunnet over dette ordet. Nei, vi forstår det ikke. Men vi øyner en veldig dybde i Skriftens uttrykk, at ”Kristus … ble en forbannelse” (Gal 3,13). Han ble forlatt av Gud for at vi skulle slippe det. Derfor får alle de som tror på Frelseren hvile i Guds eget løfte: ”Jeg skal ikke slippe deg og ikke forlate deg” (Heb 13,5).
Strupen var brennende tørr. Jesus tørstet. Et beger var ikke for mye å kreve, kan man tenke. Men forakten for Den Hellige hadde ingen grenser. Noen ga Den Korsfestede vineddik. Dette var blitt forutsagt i det Gamle Testamentet, og Skriftens ord måtte i alle deler oppfylles. Jesus tørstet. Ikke bare en legemlig tørst. Han tørstet også etter å vinne fred og salighet til oss syndere.
Hans tørst var ikke forgjeves. Han seiret! Derfor får den som i dag tørster etter frelsen ”…drikke av livets vannkilde uforskyldt” (Åp 21,6).
Dette herlige ordet fra korset er fylt av seier og triumf. Ingen kunne hindre Jesus i å fullføre gjenløsningsverket. Alle ondskapens makter måtte vike. Guds frelsesplan blir gjennomført. Jesus hadde tidligere sagt: ”Min mat er å gjøre hans vilje som har sendt meg, og å fullføre hans gjerning” (Joh 4,34). Nå har han fullført alt. Det er fullbrakt!
I dette ligger at alle dine synder er sonet, tatt bort og slettet ut. En sanger uttrykker det slik: «’Fullkomnat’ sade han till slut, så strök han hela skulden ut. Den detta tror är salig.» Forsoningen er fullbrakt. Syndeskylden er betalt. Løsepengen er gitt. Offerlammets blod har runnet. I en gammel salme heter det: ”Ditt stora verk fullbordat är. Guds nåd och stränghet här vi se: En helig Gud för mänskors brott Har offer krävt och offer fått; En nådig Gud, en himmelsk Far Till sina barn oss återtar.” (Svensk salmebok, av 1937, nr. 93:2).
Evangelisten Lukas noterer at Frelseren ropte dette med høy røst før han utåndet. Det var en markering av Jesus. Han hadde tidligere forutsagt at ingen hadde makt til å ta hans liv. ”Ingen tar det fra meg, men jeg setter det til av meg selv (svensk: ger det av fri vilja)” (Joh 10,18). Dette beviser han nå i sin dødsstund.
Jesu første ord på korset var ”Far”. Dette gjentas nå i hans siste ord. For øvrig var ordet ”Far” med i det første utsagnet vi har fått gjengitt fra Jesu munn: ”Visste dere ikke at jeg må være i min Fars hus?” (Luk 2,49).
Så er ringen sluttet. Faderens gjerning er fullført. ”Jeg er utgått fra Faderen og er kommet til verden. Jeg forlater verden igjen og går til Faderen” (Joh 16,28).
”Far, i dine hender overgir jeg min ånd!” Med disse ordene fra Salme 31,6 går Jesu ånd hjem til Gud. Tenk å få dø med et slikt bibelord på sine lepper!
Alle de hellige ordene fra korset vitner om hvilken Frelser vi har. Og at frelsesgrunnen er lagt en gang for alle. Du kan trygt hvile på den. Da går også du hjem til Gud!
(Overs. J. E. Aasmundtveit