Artikel nr 8 fra blad nr 2-2008
Emne: Påske
Død og oppstandelse

Hele skriften
er inspirert av Gud!
2 Tim 3,16.

Av Hans Erik Nissen

Det er tragisk når døden skilles fra oppstandelsen. Det skjer titt i en kristens bevissthet. Han ser bare døden. Det tapper for glede, fred og frimodighet. 

Hvorfor ser vi kun døden? 

Det er fordi den kan både sees og forståes. At syndens lønn er døden, er en livslov som er åpenbar for ethvert tenkende menneske. Der er nok mange som søker å fortrenge den, men innerst inne bor den overbevisning at synden krever sin betaling. 

Det gjelder også en kristen. Der er en sammenheng mellom synden og døden og de utallige måter de trer frem på. 

Er døden bare noe ondt? 

For en ikke-kristen er dødens mange spor et varsel om den annen død, fortapelsen. Derfor er døden så uhyggelig. Men for et Guds barn er dødens brodd brutt. Det henger sammen med at døden og oppstandelsen hører sammen for et Guds barn. 

Frelst ved døden 

En kristen er frelst ved døden. Ikke ved sin egen død, men ved Jesu død. Ved den får jeg livet. Uten langfredag ingen påskemorgen. Jeg går inn til livet fordi Jesus gikk inn i dødens mørke. Er det merkelig at ordet død ikke alene er et ord som betyr farvel og atskillelse, men også håp, liv og salighet? 

Jesu død rører enhver form for død i et Guds barns liv, ja, den bringer oppstandelsen inn. Når Gud rekker meg Sønnens død, rekker han meg samtidig Sønnens oppstandelse. 

Den ytterste dag 

Det kommer en dag som er den viktigste av alle. Det er den ytterste dag. På den skjer en synliggjørelse av det jeg allerede nå eier i troen, slik at jeg og alle andre kan se det. 

Da skal vi møtes til Lammets bryllupsfest, og det liv, som nå er skjult med Kristus i Gud, skal være det eneste som skal prege oss. Da er døden oppslukt for evig, og seieren er vunnet. Også i den evige oppstandelse skal du bli minnet om døden, men du skal fryde deg over den. Du skal se Lammet likesom slaktet, og du skal prise ham fordi han med sitt blod har kjøpt deg til Gud. 

Den daglige død

Inntil den dag skal du leve et kristenliv hvor døden gjør sin gjerning. Du merker den på mange måter hver eneste dag. Syndens legeme kjemper mot ånden, og ånden kjemper mot kjødet. Aldri har du ro. Ytre synder har du vunnet seier over. Det er annerledes med sinnet. Vantro, likegyldighet og motvilje gjør seg gjeldende. Og synden krever sin betaling i form av død. Hvor mye død der er i oss og omkring oss. Den er Guds straff over et mislykket liv. 

Men den er også noe annet. Den er et middel i Herrens hånd. Han bruker den til å gi deg hunger etter livets brød. Døden skaper plass i ditt hjerte etter oppstandelsen. Syndenes forlatelse innebærer full og hel oppreisning, og den gir Gud deg samtidig med dommen over ditt forspilte liv. 

Selvlivets død 

Jakob kjente døden som få. Døden i forhold til sin bror, foreldre, Laban og sine barn. Rakel måtte han begrave. Igjen og igjen døde hans forhåpninger. Gjennom mange år var Josef som død for ham, og selv møtte han døden over sitt initiativ, sin selvrådighet og styrke ved Pniel, hvor Herren gav ham et invaliderende slag på hofteskålen. 

Samtidig gjentar Gud sine løfter. I troen tilegner han seg oppstandelsen. På en vidunderlig måte er det sammenfattet i Hebr 11,21: ”Ved tro velsignet den døende Jakob hver av Josefs sønner. Og han tilbad, bøyd over knappen på sin stav.” 

Jakob er døende. Som døende støtter han seg til den stav som var blitt hans faste hjelper siden Gud brøt hans styrke. Allikevel kunne han rekke velsignelsen til den kommende slekt, og noe som er forunderlig; tilbedelsen var kommet inn i hans liv. Hvorfor? Det hang sammen med at han ikke alene ble fortrolig med døden. Han ble det i like stor grad med oppstandelsen. Hver gang Gud rørte ved ham, gjorde han det både med døden og oppstandelsen. 

Slik er det også i ditt liv. Død og oppstandelse kan lignes med en mynt. Du kan ikke bare gi den ene siden av den. Gud gir aldri sine barn døden alene. Da han gav deg Jesus, fikk du både den døde og oppstandne Frelser. Da han knuste deg under lovens dom, forkynte han samtidig at Kristus er lovens ende for enhver som tror. Og når han rører ditt liv, er det ikke bare for å bryte deg ned. Det er samtidig for å gi deg det største av alt; oppstandelsen og livet. 

Åndelig balanse 

Mange kristne lever for lite i oppstandelseskraften. De ser mer på sin egen svakhet og hjelpeløshet enn på det vidunderlige at de har alt med Kristus. Det er ikke sagt som en bebreidelse, men som en oppfordring: Lev i troen! Det vil si; lev i alt det som allerede er ditt i håpet. Vel er det sant at vi her nede kun kjenner stykkevis, og at vi engang skal kjenne fullt ut. Allikevel: Hvor ofte har vi ikke erfart det. Gud gav en ny begynnelse. Nåden reiste oss ikke i kraft av oss eller med forventning til det som vi formår. Nei, han gjorde det fordi nåden er kommet og kommer med Jesus. 

Våre nederlag er bare tilsynelatende. ”Trengslene virker tålmodighet, tålmodigheten virker et prøvet sinn, og det prøvede sinn håp, og håpet gjør ikke til skamme!” (Rom 5,3-5) 

Gud er tro i mot sitt ord også i dag. Med døden følger livet for den som hører Jesus til. 

(Oversatt fra dansk fra ”Mellem liv & død”)