Artikel nr 12 fra blad nr 2-2008
Emne: Påske
Vekkelse i bibelsk betydning

Hele skriften
er inspirert av Gud!
2 Tim 3,16.

Av Dag Risdal

Der tales i dag mye om vekkelse. Mange forbinder ordet med en veldig interesse eller begeistring for Jesus. En blir opptatt av åndelige spørsmål. Vi hører om vekkelse og fornyelse både her og der. Men det er ikke alt som kalles ”vekkelse” – som er vekkelse i bibelsk betydning. 

Enhver sann vekkelse har flere kjennetegn: 

1) Det er syndenød – en nød i samvittigheten over å ha møtt den hellige Gud i Ordet. Det er Den Hellige Ånd som gjennom lovens ord overbeviser om synd. (Joh 16,8-10). 

2) Det er videre frelsesfryd – barnekårets Ånd – ved at en i evangeliet har fått Jesus åpenbart som sin personlige Frelser (Rom 8,15; Gal 4,4-7 og Ef 1,3-7). 

3) Det skapes i hjertet en trang til å vitne for andre om det en har sett (Apgj 4,20). 

4) Herren oppreiser hyrder og veiledere i vekkelsestider (Apgj 11,22-24). 

Vekkelse skjer når samvittigheten blir knust i møtet med Den Hellige Ånd, slått ned og gjort til intet – og satt på plass. 

Det er ikke tilstrekkelig med en ”begeistring” for Jesus – det er ikke nok at folk fatter interesse for åndelige spørsmål. 

Vi må alltid spørre om det er Bibelens Jesus – den korsfestede Jesus Kristus – som blir forkynt (1 Kor 2,2). Vi må gripe tak i frelseshistoriens Jesus – den Jesus som oppfyller profetiene i Det gamle testamente (Matt 21,4). 

Dette sier noe om skriften – og det sier noe om Jesus. Jesus er Guds Sønn og verdens frelser. Han måtte komme for at det skulle oppfylles, det som stod skrevet i den gamle pakt (Hebr 10,7-9). 

”Det som er prøvestenen er om du kjenner anfektelsen, – om du kjenner den korsfestede Jesus Kristus,” sier Luther. Og så legger han til: ”Se, du skal ikke tro om de forkynner den opphøyde Jesus, om ikke de først forkynner den korsfestede Jesus.” 

Når vi taler om en sann vekkelse, må det være en samvittighets-vekkelse. Det enkelte menneske må få et møte med Gud i hans ord – som er lovens ord og evangeliets ord. 

Et menneske blir da rykket inn for Guds ansikt. Da blir det en forferdelig nød å være en synder- innfor Gud (Hebr 4,12-13). Vi står her overfor et Ord som er ”levende og kraftig og skarpere enn noe tveegget sverd...” Vi møter Guds ord (v. 12) og vi møter Gud selv (v. 13). I den Hellige Skrift står vi overfor Gud. 

I Bibelen og i forkynnelsen er det et ”annet jeg” – en annen person – som taler til meg. Et menneske kan prøve å bortforklare det på alle mulige måter, men det hjelper ikke. Når en har møtt en annen person og kjent overbevisningen i denne persons tale, - og forstår at det er Gud som taler – da vil alle selvlagde bortforklaringer bli åpenbar løgn. 

Det er i møte med den klare forkynnelse av lov og evangelium – i Åndens kraft – at stikket i hjertet kommer (Apgj 2,36-37). 

Da er det ikke spørsmål om en pedagogisk eller psykologisk metode, men om en Åndens tilretteleggelse av Ordet i hjerte og samvittighet. Guds ord erfares som ånd og som liv (Joh 6,63). 

Vekkelse er Guds verk (Gal 1,11). Det er Gud alene som gir vekst. (1 Kor 3,6-7). En fare i dag er at vi gjør Guds verk om til psykologi (overgivelse, håndsopprekning, press, overtalelsesteknikk, osv.). Vi skal ha tillit til at Herren gjør hele verket gjennom sitt Ord og sin Ånd (Es 55,10-11). 

Nå må vi ikke begrense vekkelsen til begynnerstadiet av Guds Ånds arbeid med et menneske – nemlig til synderens oppvåkning. Hele kristenstanden fra begynnelsen til enden er dypest sett en vekkelsesstand. Vekkelsen omspenner hele kristenlivet, og som kristne lever vi i spenningen mellom loven og evangeliet i alle stadier av vårt liv. 

Kristenliv er vekkelsesliv hele veien. Hver gang Bibelen taler om vekkelse, er det først og fremst en tale til dem som bekjenner seg som kristne (Ef 5,14). 

Selv om Gud kaller på menneskene fra solens oppgang til dens nedgang (Sal 50,1), er det tider da Guds Hellige Ånd på en spesiell måte kaller på folket i et land eller i en bygd. Det er ”vekkelsestider” eller ”husvalelsens tider” (Apgj 3,19). 

Det er en bibelsk tanke at Gud besøker folkene (jøder og hedninger) – for å ta ut ett folk (den troende menighet) for sitt navns skyld (Apgj 15,14). Det er noe som heter nådetid for et folk. ”Guds ord kommer til folkene som et plaskregn - og så går det videre” (Luther). Det er av evighets betydning at en ikke lar ”den rette tid ” gå forbi (Jer 46,17). 

Det folk som Gud tar ut for sitt navns skyld, det er de personer som ved omvendelse og tro hører Jesus til. 

Hva er typisk for vekkelsestider? Det kan sies på flere måter, men vesentlig er at Guds ord går over fra omtaleform til tiltaleform (sml. 2 Sam 12,7). 

Ånden bruker Ordet til å vekke opp. Men Den Hellige Ånd kan iblant gå mer drastisk til verks. Under vekkelsen i Kina omkring 1930 skjedde det at fire kvinner samme natt hadde drømmer som skaket dem opp: ”En av dem hadde drømt at hun var blitt begravet levende, og at hun banket i kisten uten å bli hørt, og kisten ble dekket med jord. En annen hadde drømt at et lik fulgte henne som hennes egen skygge, hvor hun satt, gikk eller stod. En tredje hadde drømt at hennes mann lå ved siden av henne i sengen med et strålende smil – men død. Den fjerde hadde sett avgrunnen åpen foran seg. Tydningen disse fire hadde lagt i sine drømmer, var at de mente seg å ha navn av å leve, men var i Guds øyne døde. Deres menn var jo i misjonens tjeneste” (Marie Monsen). 

Til vekkelse hører også anfektelse med. Det sikter på den situasjon da en kjenner at alt fekter imot en. Guds hellige lov strir imot meg. Djevelen anklager og minner meg om mine gamle synder. Det oppleves forferdelig. Det er som om troen og gudsforholdet blir tatt fra meg. 

Derfor er en sann vekkelse – sendt av Gud – alt annet enn behagelig! Å være vakt er å være utlevert til Guds ord – ved Åndens overbevisning. Vekkelse og en avsløring av Djevelens herrevelde i mitt liv hører sammen (Erling Utnem). Vi kan si det enda sterkere. Vekkelse og bevissthet om den evige fortapelse hører sammen. 

Samtidig må det sies – at vekkelse og evangelisk frigjøring ved troen på Jesus Kristus hører sammen. ”Han (Den Hellige Ånd) skal overbevise om rettferdighet, fordi jeg går til Faderen, og dere ser meg ikke lenger” (Joh 16,10). 

Det skjer ingen vekkelse – i bibelsk betydning – før synderen er vakt til troens rettferdighet i Kristus. Her er den store forskjell mellom ulike former for vekkelse. 

Etter en allmennreligiøs vekkelse vitner ”de vakte” om hvor ”lykkelige” de er blitt. Lykken over å ha tatt seg sammen. 

Etter en bibelsk vekkelse vitner de troende om JESUS – Frelseren - om hvor stor og herlig han er blitt for dem. 

(Fra boken ”Levende forkynnelse eller tomme ord?”)