Sammenkomstens telt

Av Kjell Dahlene

Moses fikk beskjed om å tre inn i Gud Herrens nærhet. Der åpenbarte han sin vilje for tjeneren sin. Livslovene for menneskelivet ble gitt – de ti bud. I tillegg fikk han et detaljert bilde av det teltet som Gud Herren ville reise mellom dem. Det blir kalt ”Sammenkomstens telt”. Dette teltet skulle være Guds bolig blant dem.

Sammenkomstens telt blir omtalt med forskjellige uttrykk og vi kommer til å veksle mellom begrepene, slik Skriften gjør. Der møter vi tabernaklet, helligdommen, vitnesbyrdets telt eller tabernakel og Herrens tabernakel.

En av hensiktene med skapelsen av mennesket, var at Gud ville ha samfunn med dem. Før syndefallet var denne harmonien grunnleggende. Mennesket var skapt i Guds bilde. Gud selv blåste livets ånd inn i legemet. I Edens hage var Gud nær. Han vandret i hagen. 1 Mos 3,8

Etter syndefallet ble det et forferdelig skille. Kjeruber med luende sverd stengte veien tilbake til dette samfunn.

Men Herrens bestemmelse og mål har stått fast. På mange måter har han kommet mennesket i møte. Vi kan summere denne Herrens omsorg på denne måte: “Jeg bød meg fram for dem som ikke spurte. Jeg var å finne for dem som ikke søkte meg.” Jes 65,1.

Gud startet sin spesielle søking i utvelgelsen av Abraham. Gjennom ham utvalgte han et bestemt folk, – Israels folk. De skulle være hans folk, valgt ut fra alle folkeslag på jorda som et vitnesbyrd og en lysbærer for alle. Gjennom dette folk skulle den velsignelsen som ble lovet Abraham, nå ut til alle folk på jorden.

I ødemarken møter vi dette folket. De ble fridd ut fra Egypt der de var treller. I ørkenen holder de høytid for Herren. 2 Mos 5,1.
Blant dette folk vil Gud Herren bo. Det var et vitnesbyrd for dem. For oss er det et forbilde som er skrevet til formaning for oss. 1 Kor 10,11.

Undervisningen Herren gir til Moses, er grunnleggende og sentral. Tolv kapitler i 2 Mosebok forteller om sammenkomstens telt eller tabernaklet. I tillegg blir det omtalt i store deler av 3 og 4 Mosebok. Vi skal ikke drive matematikk med Guds ord. Likevel kan det være greit å minne om at Guds ord har viet to kapitler til skapelsen.

Herrens Ånd har gitt oss beretningen om og utformingen av sammenkomstens telt for at den skal tale til oss til alle tider. Det som har en bred plass i åpenbaringshistorien, burde føre til at vi fordypet oss i denne delen av Guds ord.

Noen har vært fristet til fare lett over disse kapitlene. Men stanser vi opp og får lys over sannhetene, er det en skattkiste. De vil være en kilde til fornyet kunnskap og innsikt i Jesu Kristi liv og gjerning. Hebreerbrevet gir oss et verdifullt lys over bakgrunnen for tabernaklet og hvilken hensikt Gud hadde for å gi Israels folk dette samlingspunket.

”De gjør tjeneste ved en helligdom som er et avbilde og en skygge av den himmelske, slik som Moses fikk beskjed om da han skulle bygge tabernaklet: Se til at du gjør alt etter det bilde som ble vist deg på fjellet!” Heb 8,5.

”For loven har bare en skygge av de goder som skulle komme, ikke tingenes virkelige skikkelse…” Heb 10,1 Kristus er selve hovedsaken i hele Skriften. Forbildene som er knyttet til sammenkomstens telt, tabernaklet, skal tjene som vitnesbyrd om Jesus Kristus. Fra forbilder, avbilder og skygger kan vi trekke fram selve sannheten slik den blir åpenbart i oppfyllelsen i Det nye testamente. Det vil vitne om hans guddom, hans manndom, hans forsoningsdød, hans fullbrakte verk, hans oppstandelse, himmelfart og hans himmelske tjeneste.

Hovedsaken for Herren var at Israels folk i ørkenen, skulle bli ledet av ham og at de skulle ha et rett forhold til ham. Han ville ha samfunn med dem.

Jeg vil bo midt iblant dem

”La dem bygge en helligdom for meg, og jeg vil bo midt iblant dem.” 2 Mos 25,8.
”Jeg vil bo midt iblant Israels barn, og jeg vil være deres Gud. Og de skal kjenne at jeg er Herren deres Gud, som førte dem ut av landet Egypt for å bo midt iblant dem. Jeg er Herren deres Gud.” 2 Mos 29,45-46.

Israels folk ba ikke om at Herren måtte bo blant dem. Initiativet kommer alene fra Gud og uttrykker Herrens ønske og vilje. Det var ikke bare et symbol på Herrens nærvær. I så fall ville det utviklet seg til avgudsdyrkelse. Tabernaklet var Herrens virkelige nærvær blant sitt folk.

Sammenkomstens telt er Guds helligdom. Alt er bestemt av ham. Hans nærvær er håndgripelig. De skal kjenne at Herren er midt iblant dem.

Bildet av helligdommen ble vist Moses i Herrens nærhet på fjellet. I alle deler skulle det være et avbilde av den himmelske. Samtidig som sammenkomstens telt var det stedet Gud virkelig var til stede, var det og et vitnesbyrd om noe som skulle komme. Det var en profeti om hvordan Gud på en enda mer direkte måte, ville ta bolig blant menneskene.

Jesus som tabernakel

Jesus Kristus var Guds Tabernakel på jord. Dette er ikke grepet ut fra fantasiens verden, men bygger på Skriftens eget utsagn.

”Og Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss. Og vi så hans herlighet, en herlighet som den en enbåren Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet.” Joh 1,14.

Uttrykket ”tok bolig iblant oss” har en tydelig referanse til tabernakelet. På engelsk heter det ”tabernacled among us”. Grunntekstens uttrykk betyr at han slo opp sitt telt iblant oss.

Sammenkomstens telt i ødemarken ble slått opp for å vise både Guds hellighet og nåde midt iblant et syndig og forvent folk. På samme måte steg Gud selv ned i den enbårne Sønnen, Jesus Kristus. Slik som vi ble født av en kvinne, ble han født av jomfru Maria. Slik som våre kår var i denne verden, ble hans kår. Han ble helt og fullt menneske, samtidig var han den evige Gud.

Tabernaklet var et jordisk byggverk, likevel var det Guds bolig. Det sted der Gud møtte dem og var nær. På samme vis møter vi Gud i mennesket Jesus Kristus. Han har vist oss hvem Gud er og hvordan Gud er.

”Ingen har noensinne sett Gud. Den enbårne Sønn, som er i Faderens favn, han har forklaret ham.” Joh 1,18.

De som møtte ham, møtte Guds altseende øye. Hjertets tanker og råd ble avslørt. Samtidig kom han synderen i møte med nåde og tilgivelse, renselse og oppreisning. Guds evige frelsesomsorg kom klart fram.

Nåde og sannhet er en god karakteristikk av Tabernaklet i ørkenen. Likevel sprenger Guds nærvær i Kristus rammen for Guds helligdom i ørkenen. Forbildet dekket på ingen måte motbildet, selve oppfyllelsen.

”Det var Gud som i Kristus forlikte verden med seg selv, så han ikke tilregner dem deres overtredelser og la ned i oss ordet om forlikelsen.” 2 Kor 5,19.
“For det var Guds vilje å la hele sin fylde ta bolig i ham,” Kol 1,19.

Sammenkomstens telt og korset

I sammenkomstens telt ble det utført en tjeneste. Det var forskjellige ofringer som skulle fullbyrdes. Nødvendige renselsesskikker måtte utføres. Oppgaver skulle gjennomføres. Kaker skulle framstilles. Tjenester skulle forrettes osv.

Alle disse tjenestene som ble utført og ivaretatt, dannet et kors, sett ovenfra. Gjennom studiet av tabernaklet vil vi møte korset og forsoningen mange ganger.

Senere skal vi se på de forskjellige delene, hvordan de var plassert og betydningen av den enkelte gjenstand. Intet var tilfeldig. Alt var tegnet inn i det bilde Moses fikk se på fjellet. G

jennom sammenkomstens telt og tabernaklets gjenstander gir Herren et vitnesbyrd om seg selv, sitt vesen og sine egenskaper. Vi møter en harmonisk enhet sammen med opphøyet spenning. Alt sammen uttrykker Guds nærvær. Begrepene blir knyttet til hverandre: ”Gud er rettferdig”, ”Gud er kjærlighet”, ”Gud er hellig”, ”Gud er nådig” og ”Gud er lys”.

Ingen andre plasser i Det gamle testamente finner vi en mer fullstendig og herligere fortolkning av de inspirerte ordene som Korahs barn har gitt oss. Den gir et vakkert overlys over Tabernaklet.

”Ja, hans frelse er nær hos dem som frykter ham, for at herlighet skal bo i vårt land. Nåde og sannhet skal møte hverandre, rettferd og fred kysse hverandre. Sannhet skal vokse opp av jorden, og rettferd se ned fra himmelen”. Sal 85,10-12.

I vårt tabernakel Jesus Kristus fikk dette ordet sin fullkomne oppfyllelse. Guds ord sier om ham: ”Gud var i Kristus og forlikte verden med seg selv.” 2 Kor 5,19.

Når vi i noen artikler skal se nærmere på tabernaklet, vil vi legge avgjørende vekt på tabernaklets vitnesbyrd om Kristus. Men det har også andre paralleller. Disse vil jeg nevne, men ikke utdype videre grundig gjennom denne gjennomgåelsen. Det ville sprenge alle rammer.

Tabernaklet som Kristi menighet

Etter sitt fullbrakte frelsesverk, ved sin stedfortredende lidelse og død, sin seierrike oppstandelse og sin himmelfart, inntok Jesus Kristus setet ved Faderens høyre hånd. Der er han vårt himmelske tabernakel, Gud og menneske, Han er åpenbart i himmelen for vår skyld. Heb 9,24

Men Gud er ikke fraværende på jord. Kristus har kalt sin menighet til å representere ham og være hans legeme på jord. Den er både et jordisk byggverk og en himmelsk bygning. I denne jordiske bygningen vil Gud bo. Jesus Kristus bor iblant sitt folk og Den Hellige Ånd har gjort det til sitt tempel.

Vi taler gjerne om bygninger av tre og murstein og lignende og kaller dem kirker og Guds hus. I den nye pakt er ikke ”Guds hus” et lokale eller en bygning laget av menneskehender. Det er et folk, Guds folk. Gjennom tro og dåp er de forent med Kristus og ett med ham. Grundtvig har satt ord på dette når han sier:

Vi er Guds hus og kirke nu,
bygget av levende stener,
som under kors med ærlig hu
troen og dåpen forener.
Var vi på jord ei mer enn to,
bygge dog ville han og bo
hos oss med hele sin nåde.

Jesus forteller oss at Gud vil bo i sitt folk. Størrelsen er ikke avgjørende, men tilhørigheten til ham.

”For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem.” Matt 18,20
Dette går som en rød tråd gjennom apostlenes lære og forkynnelse. Jesus hadde innprentet det og Den Hellige Ånd hadde ledet dem til det. Skriften gir oss mange vitnesbyrd om det.

”Men i fall jeg dryger, vil jeg at du skal vite hvordan en bør ferdes i Guds hus, som er den levende Guds menighet, sannhetens støtte og grunnvoll.” 1 Tim 3,15

”Men Kristus var tro som Sønn over hans hus. Og hans hus er vi, så sant vi like til enden holder fast ved frimodigheten og det håp vi roser oss av.” Heb 3,6.

”For vi er Guds medarbeidere. Dere er Guds åkerland, Guds bygning.” 1 Kor 3,9.

Det tempel som Guds barn utgjør, kan ikke sammenlignes med noe i denne verden. Det har et helt annet stempel og kjennetegn.

”Og hva enighet er det mellom Guds tempel og avguder? Vi er jo den levende Guds tempel, som Gud har sagt: Jeg vil bo hos dem og ferdes iblant dem, jeg vil være deres Gud og de skal være mitt folk.” 2 Kor 6,16.
”Vet dere ikke at dere er Guds tempel, og at Guds Ånd bor i dere?” 1 Kor 3,16.

Kristus var den indre sammenhengen i tabernaklet i ødemarken. Hver enkelt gjenstand ble bundet sammen til en enhet gjennom det vitnesbyrd de gav om Jesus. Dette vil vi komme nærmere inn på under behandlingen av de enkelte delene. Også i Guds hus, menigheten, er det Kristus som knytter alt sammen til en hellig enhet.

”I ham blir hele bygningen føyd sammen og vokser til et hellig tempel i Herren. I ham blir også dere, sammen med de andre, bygd opp til en Guds bolig i Ånden.” Ef 2,21-22.

Tabernaklet og den kristne

Tabernaklet har en hel del å lære Guds barn om deres forhold til Gud og deres tjeneste for Gud. Ved gjenfødelse og nytt liv har guddommen tatt bolig i deres legemer. Hele treenigheten trer inn i et nært og fruktbart forhold til det enkelte Guds barn.

”Jesus svarte og sa til ham: Om noen elsker meg, da holder han mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme til ham og ta bolig hos ham.” Joh 14,23.

Alle tabernaklets gjenstander ble innviet, helliget og salvet til sin tjeneste. Slik har også Ånden salvet menigheten og den enkelte kristne.

”Men han som binder både oss og dere fast til Kristus, og som har salvet oss, det er Gud. Han har også satt sitt segl på oss og gitt oss Ånden som pant i våre hjerter.” 2 Kor 1,21-22.

La meg bare få minne om noen av de skriftsteder som taler om hvordan Gud tar bolig i Guds barn ved Jesus Kristus og Den Hellige Ånd.

”Men dere er ikke i kjødet, dere er i Ånden, så sant Guds Ånd bor i dere. Men om noen ikke har Kristi Ånd, da hører han ikke Kristus til. Dersom Kristus bor i dere, da er nok legemet dødt på grunn av synd, men ånden er liv på grunn av rettferdighet. Men dersom hans Ånd som reiste Jesus opp fra de døde, bor i dere, da skal han som reiste Kristus opp fra de døde, også levendegjøre deres dødelige legemer ved sin Ånd, som bor i dere.” Rom 8,9-11.
”at Kristus må bo ved troen i deres hjerter” Ef 3,17.
”Eller vet dere ikke at deres legeme er et tempel for Den Hellige Ånd som bor i dere, og som dere har fått fra Gud?” 1 Kor 6,19.
”Ta vare på den fagre skatt som er betrodd deg, ved Den Hellige Ånd som bor i oss!” 2 Tim 1,14.

Tabernaklets fullendelse

Apostelen Johannes ser det fullendte tabernakel da han ser det nye Jerusalem stige ned fra himmelen, pyntet som en brud for sin brudgom. Fra tronen lyder det en høy røst:

”Se, Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem, og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem og være deres Gud. Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne. Og døden skal ikke være mer, og ikke sorg, og ikke skrik, og ikke pine skal være mer. For de første ting er veket bort. Og han som satt på tronen sa: Se, jeg gjør alle ting nye! Og han sier til meg: Skriv! For disse ord er troverdige og sanne. Så sa han til meg: Det er skjedd! Jeg er Alfa og Omega, begynnelsen og enden. Jeg vil gi den tørste å drikke av livets vannkilde uforskyldt. Den som seirer, skal arve alle ting. Jeg vil være hans Gud og han skal være min sønn.” Åp 21,3-7.

Syklusen med tabernaklet blir ført tilbake til utgangspunket. Moses fikk se det himmelske tabernakel på fjellet. Modellen, avbildet skulle han bygge i ørkenen. Virkeliggjørelsen og oppfyllelsen skjedde i Kristi person, liv og verk. Videreføringen skjedde i verden ved menigheten som Guds hus. Fullendelsen skjer når himmel og jord smelter sammen på den nye jord og Guds bolig er hos menneskene. På denne måten vil Gud fylle alt i alle.

Nøyaktigheten

Tabernaklet var Herren arkitekt for. Instruksene hans var presise og nøyaktige. Ingen skulle være i til om hvordan det skulle føres opp. Gjentatte ganger ble Moses pålagt med stort alvor å følge det mønsteret Herrens viste ham. ”Tabernaklet og alt som hører til det, skal dere i alle måter lage etter det bilde jeg vil vise deg.” 2 Mos 25,9.
”Du skal reise tabernaklet på den rette måten, slik som det ble vist deg på fjellet.” 2 Mos 26,30.

Når det gjaldt helligdommen, sammenkomsten telt, hadde ingen personlig frihet. Ingen kunne ordne tingene etter sitt eget hode eller smak. Alt skulle være nøyaktig etter Herren ord og tegning. Detaljert beskrivelse av konstruksjon, størrelsen på gjenstandene, hva de skulle bestå av, plassering i helligdommen, sammensetningen av farger på tepper og dekker, skulle skje etter Herrens ord. Til og med de små løkkene og det antall stifter som skulle brukes til å feste forhengene, ble ordnet etter Guds utrykkelig befaling.

Herren var nidkjær for sitt ord. Senere går det som en rød tråd gjennom hele åpenbaringshistorien.
”Merk deg nøye det jeg befaler deg i dag!” 2 Mos 34,11.
”Du har gitt dine befalinger for at en skal holde dem nøye.” Sal 119,4.

Vel var det slik at hele byggverket ble utført av menneskelige kunstnere, men disse ble først kalt ved navn av Gud. Deretter ble de fylt med Herrens Ånd før arbeidet ble betrodd dem.

”Og Moses sa til Israels barn: Se, Herren har kalt Besalel, sønn av Uri, Hurs sønn, av Juda stamme. Han har fylt ham med Guds Ånd, med visdom, med forstand og med kunnskap og med dyktighet til all slags arbeid og til å tenke ut kunstverker, til å arbeide i gull og i sølv og i kobber og til å slipe stener til innfatning og skjære ut i tre, til å utføre alle slags kunstverker. Herren har også gitt ham evne til å lære andre, og det har han også gitt til Oholiab, Akisamaks sønn, av Dans stamme. Han har fylt dem med kunstnergaver, så de kan utføre all slags treskjæring og kunstvevning og utsydd arbeid med blå og purpurrød og karmosinrød ull og fint lingarn og alminnelig vevning – utføre all slags arbeid og tenke ut kunstverker.” 2 Mos 35,30-35.

Da vårt tabernakel Jesus Kristus steg inn i vår verden, var det Guds vilje som rådet i hans liv. Han handlet ikke selvstendig. Faderens vilje var bestemmende for hans liv og gjerning. ”Jesus svarte da og sa til dem: Sannelig, sannelig sier jeg dere: Sønnen kan ikke gjøre noe av seg selv, men bare det han ser Faderen gjøre. For det han gjør, det gjør Sønnen likeså.” Joh 5,19.

”Og av meg selv gjør jeg intet, men slik som Faderen har lært meg, slik taler jeg dette.” Joh 8,28. Se Joh 14,10. Heb 10,5-7.

Tabernaklet i verden i dag er Kristi menighet. Heller ikke i Kristi menighet kan en ordne seg slik en selv ønsker. Herrens ord er bestemmende for alle deler av menighetens liv. Dersom det svikter her, blir byggverket ikke en helligdom for Herren, men en menneskelig konstruksjon. Dette ser vi mange eksempler på i vår tid. Men Herren kjennes bare ved dem som tar var på hans ord og lar det være bestemmende for liv og livsførsel.

Om noen stiller spørsmål om hvorfor vi bygger på Herrens ord og ikke etter moderne tanker og programmer, må vi si med Moses: Guds ord er gitt oss for at vi skal følge dem nøye. I alle deler skal Herrens ord gjelde med uinnskrenket myndighet.