Artikkel nr 3 fra blad nr 6-2008
Emne: Bibelsk sjelesorg
Det gjelder din overlevelse!
Av Henric Staxäng

Mat 2,1-12 

1100-1200 år før Kristus bodde Elimelek, Noomi og deres to sønner Mahlon og Kiljon i Betlehem. Betlehem ligger omtrent 7-8 km sør for Jerusalem. Navnet Betlehem betyr ”brødhus”. På grunn av hungersnød utvandret Elimelek og hans familie til hedningelandet Moab, som lå øst for Israel. Der bosatte de seg, og sønnene giftet seg med moabittiske kvinner. Etter et titalls år var Noomi blitt en dypt prøvet kvinne. Hun hadde mistet både sin mann og begge sine to sønner i dette fremmede landet, og sto nå alene tilbake med sine to svigerdøtre Rut og Orpa. Det var ingen enkel situasjon for enken Noomi. Det var hennes overlevelse det gjaldt. Hun bestemte seg for å vende tilbake til Betlehem, da hun hadde hørt at Gud igjen hadde sett til sitt folk og gitt det brød. Noomis svigerdatter Rut fulgte med. To personer var nå på vandring til Betlehem. De trengte brød. Det gjaldt deres overlevelse. 

I Betlehem ble de tatt godt i mot. På en av åkrene, på Boas åker (Boas, som hun senere ble gift med), begynte Rut å plukke aks til seg selv og til sin svigermor Noomi. Ja, her i Betlehem – i ”brødhuset” – var det tid for innhøstning, og her var det brød. 

Josef og Maria 

Så forflytter vi oss 1100-1200 år fram. Det var også nå to personer som var på vandring til Betlehem, nemlig Maria og Josef. I Betlehems stall ble Jesusbarnet, Guds sønn, født. Noen hyrder som voktet fårene, kanskje i nærheten av det åkerstykket som hadde vært eid av Boas, fikk i nattemørket se engler og høre deres glade budskap og deres sang. Litt senere kom vise menn fra Østen til Betlehem, ikke for å få brød, men for å se den nyfødte jødekongen, Messias. De vise mennene var trolig rike, tatt i betraktning de gaver de hadde med seg: gull, røkelse og myrra. Derimot var de trolig åndelig tomme og fattige i sine sjeler.

Hvert menneske har en udødelig sjel. De fleste menneskers sjeler hungrer bare etter jordisk og verdslig føde. Man lengter etter å få det bra, å få oppleve lykke, å kunne skaffe seg kunnskap, å få smake og nyte livets skjønnhet, og å bli æret og hyllet. Man glemmer at man har en endeløs evighet foran seg. Man glemmer sin udødelige sjel. Alt det som vi søker utenom Kristus, kan ikke virkelig stille vår sjels lengsel og tørst. De vise menn søkte og fant. Og hvem fant de? De fant Jesusbarnet, Guds sønn. De fikk skue/se Guds herlighet. ”Og Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss. Og vi så hans herlighet, en herlighet som den en enbåren Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet” (Joh 1,14). Ja, hvem var det som kom ned og lot seg føde til vår jord? Svar: ”For Guds brød er det som kommer ned fra himmelen og gir verden liv” (Joh 6,33). Ja, Jesus som er full av nåde og sannhet er Guds sønn, Guds brød, den eneste som kan gi verden liv. 

Jesu forsoningsverk 

De vise mennene ofret dyrebare og velluktende gaver. Men noe helt annet var det med Jesu offer, 33 år senere. Det står om Jesu offer: ”Kristus elsket oss og gav seg selv for oss som en gave og et offer, en vellukt for Gud” (Ef 5,2). Jesus som forsoningsoffer/sonoffer og Jesus som Guds brød er ett og det samme. I Johannesevangeliet 6,51 sier Jesus om seg selv, om sin forsoning: ”Om noen eter av dette brød, skal han leve i evighet. Og det brød som jeg vil gi, er mitt kjød, som jeg vil gi for verdens liv.” Her taler Jesus om sin forsoningsgjerning, om det brød som gir verden liv. Ordet om Jesu nåde og forsoning er den føde som gir våre sjeler næring og liv. 

Ordet om Kristus 

I Rosenius’ Husandaktsbok, en bok som er så rik på åndelig mat, står det: ”Og vi ser at ordet om Kristus alltid er en livsnødvendighet for dem (nådebarna), den egentlige mat for deres sjel. (…) Et hjerte som ikke kan leve uten den næring som forsoningens ord gir, bærer altså det sikreste vitnesbyrd om at det har åndelig liv. Det er virkelig omvendt til Gud. For det er nettopp den levende syndserkjennelse som gjør at de alltid trenger nåde og nådens ord. Ja, er det ikke merkelig at et menneske som studerer, leser og hører nådens ord om Kristus mer enn alt annet, likevel aldri kan bli full-lært, at det aldri kan huske å holde fast på det? Andre ting som jeg har lært for tredve, førti år siden, det husker jeg, men ikke det som betyr mest og som jeg leser daglig. Vitner ikke dette om at min tro er blitt mer enn kunnskap? Næringen blir brukt opp på samme måte som med maten jeg spiser. (…) Det er nettopp fordi Ånden daglig bedrøver og tukter hjertet for all synd som ennå er igjen, og fordi loven går så dypt inn i deres indre fordervelse, at et menneske aldri kan få ro og trøst i sin egen fromhet – og det er derfor og bare derfor at sjelen alltid på ny trenger ordet om nåden og forsoningen i Kristus.” 

Ja, det er sant som Rosenius her skriver: ”Ordet om Kristus er alltid en livsnødvendighet for dem, den egentlige mat for deres sjel.” 

Vi vet at Noomi og Rut i sin legemlige fattigdom fikk brød i Betlehem. De overlevde. Vi vet at de vise menn, i sin sjelelige tomhet og fattigdom, fant Jesusbarnet, Guds brød som har kommet ned fra himmelen. Hvordan det gikk med de vise menns sjeler vet vi ikke. Vi får håpe og tro at de fikk næring til sine sjeler, og at de ble bevart til det evige liv. 

Hvordan står det til med min sjel? 

Nå gjelder det våre sjeler. Vi er på vandring mot evigheten, og de viktige spørsmålene er: Hvordan står det til med min sjel? Er jeg omvendt? Har jeg funnet Jesus, eller rettere sagt: Har den Hellige Ånd åpenbart Jesus for min sjel? Har jeg fått ta imot syndenes forlatelse, liv og salighet i Jesu Kristi blod, som renser fra all synd? Er forsoningens og forlatelsens evangelium, Guds brød, fortsatt uunnværlig for meg, er det fortsatt min sjels livsbehov? Ja, det gjelder min sjel! Det er livsviktig når jeg har kommet inn på nådens veg og har blitt et nådebarn, at jeg ikke igjen vender tilbake til trelldommen under loven. Da blir samvittigheten både bundet og mørk og man orker ikke å gi akt på Guds bud og vilje. For min sjels overlevelse trenger min samvittighet på nytt og på nytt å frigjøres gjennom nådens evangelium. Dette evangelium er Guds brød som gir sjelen liv. 

Kjære evighetsvandrer! Du som ikke vil forsvare din synd, men som har vanskelig for å tro nåden, og som undrer: Kan også jeg få tro? Ja, du skal få tro at alle dine synder er forlatt i kraft av Jesu Guds sønns blod. For at du på din vandring videre skal åndelig overleve må din sjel dag for dag ta til seg evangeliets næring – at din synd er forlatt for Jesu skyld, at Jesu rettferdighet holder for deg innfor Gud. Du skal få bekjenne de synder som du blir minnet om gjennom Ordet, av Guds Ånd. Bekjenn også dine indre synder, slik som utakknemlighet, åndelig likegyldighet, utro, ditt hjerteforderv og ditt hovmod. Bekjenn det som synd, og hold deg ved Jesu føtter, ved evangeliet, f.eks. ved et konkret løfte i Bibelen. Så kan du med frimodighet be: Herre Jesus, takk for at jeg får være ditt nådebarn. Du er min rettferdighet innfor Gud. Alt Ditt er mitt. Glem ikke den velsignede muligheten du har, innfor en kristen du har tillit til, å få bekjenne synd som trykker din samvittighet, og så få høre forlatelsens ord. 

Den som helt til livets slutt lever av Guds brød, han overlever. La ikke noen få deg til å prioritere bort den åndelige føden, Guds ord, i ditt hverdagsliv. La heller ingen få deg til å prioritere bort søndagens gudstjeneste eller møte, om du har tilgang til bibeltro forkynnelse. Er du åndelig våken er det naturlig for deg at den åndelige føden i hverdagen, og søndagens gudstjeneste eller møte, får den høyeste prioritet i ditt liv. Det fører med seg velsignelse, selv om du ikke alltid opplever smaken av Ordet. Men bygg ikke ditt håp om frelse på det at du hører og leser Ordet og ber, men alene på Ordets innhold, evangeliet om Jesus. Amen. 

(Tidl. publisert i ”Julbudskapet 2007”) 
(overs.: J.E.Aasmundtveit)