Hele skriften
er inspirert av Gud!
2 Tim 3,16.
Å vurdere kristendommens plass i den videregående skolen er et omfattende prosjekt, og denne artikkelen er ikke et forsøk på å gi en fasit eller være en vitenskaplig tilnærming, men er snarere en oppsummering av 11 års arbeid ved Uldals og Wang toppidrett i Stavanger. Og det som har forundret meg og mer, er hvordan kristendommen stadig blir utsatt for kritisk analyse, mens islam synes å gå fri. Ut fra denne erfaringen ønsket jeg å vurdere lærebøkers forhold til både kristendom og islam.
Det faget som jeg finner mest interessant i en slik tilnærming, er utvilsomt historie. Historiefaget har som mål å si noe om fortiden, men også forklare vår samtid ut fra historien, og det vi i hovedsak skal gjøre, er å ta oss tid til å vandre gjennom en mye brukt lærebok i historie, samt ta noen avstikkere til andre læreverk, og se på deres fremstilling av kristendommen- og islams karakter, betydning og påvirkning opp gjennom historien. De læreverkene vi skal se på er Samlagets Portal og Cappelens læreverk. Jeg har som målsetting å foreta en vurderlig av alle sentrale læreverk i historiefaget, men den oppgaven er relativt omfattende, og et travelt familie- og organisasjonsliv setter klare begrensninger på hvor mye tid det er mulig å avsette til slikt arbeid.
Før vi begynner på analysen, kan jeg si noe om hvordan jeg har forholdt meg til tekstene. Jeg har vurdert alle tekster som omhandler kristendom og islam ut fra tre mulige verdier: Positiv, nøytral eller negativ. En positiv omtale er en omtale der religionen blir omtalt som nyttig, fredsskapende og lignende. En nøytral omtale er en ren deskriptiv tekst der avsenderen ikke gir leseren grunn til å mene noe som helst, i motsetning til en negativ omtale der det forligger en klar normativ oppfatning av situasjonen og der holdningen til avsenderen er tydelig.
La oss begynne med historiefaget. Vi skal se hvordan forfatterne omtaler kristendommen i de ulike epoker, og vurdere de ulike utsagnene. Og det kan jeg si med en gang. Mye av det vi skal se på, kommer dere knapt til å tro, for selv i vår sekulariserte tid tror de fleste at det skal herske en smule anstendighet. Men neida, i møte med kristendommen er det meste lov, så det er bare å gjøre seg klar.
Kristendommen blir først et sentralt tema i presentasjonen av middelalderen. Det er interessant å legge merke til hvor overflatisk kristendommen blir kommentert i antikken, og det er vanlig at det bare er de politiske aspektene som er interessante. Dvs at det kun drøftes hvorfor den blir en statsreligion. Dens betydning for menneskesyn, syn på moral også lignende utelates fullstendig. Det utrolige er imidlertid hvordan de fleste forfattere klarer å overse hvordan kirken holdt Vest-Europa sammen etter Vestromerrikets fall. Forståelsen for hvilken betydning kirken faktisk hadde i denne oppløsningstiden kan vanskelig overvurderes, men blir aldri gjenstand for en positiv tilnærming. Tvert imot går man rett inn i høymiddelalderen og ser kun på de negative sidene ved kirken, og klarer ikke å vise forståelse for at en institusjon som i flere hundre år faktisk var den eneste vei til noe man kan kalle karriere, også tiltrekker seg elementer som var mer interessert i den makten og æren kirken tilbød, enn den kristne tilbedelsen.
Middelalderens kirke og kristendom blir sett på som en organisasjon og lære der makt over menneskene er det overordnete målet. Og alltid presenteres leseren for tienden. Hele tre ganger beskriver forfatterne tienden i negative vendinger. Tienden blir presentert som en byrde, og man drøfter aldri de positive effektene av denne skatten. At kirken var den eneste organisasjonen som drev det som var fattigomsorg, sykepleie og undervisning blir aldri satt i sammenheng med tienden. Tienden er en byrde, og ingenting kan forsvare den, synes å være forfatternes mening. At ti prosent faktisk er en lav skattesats synes å være uinteressant.
Også korstogene får sin selvsagte oppmerksomhet. Og igjen presenteres kristendommen som den aggressive part. Det blir aldri foretatt en analyse av en stadig voksende islamsk kultur, og hvordan denne var ødeleggende for kristne samfunn i Asia og Midtøsten. I stedet konkluderer forfatterne av Portal med at korstogene skapte mye hat mot kristne blant muslimene, og en mer enn føler at de skal rettferdiggjøre dagens konflikter. At maurernes rolle i Spania eller det ottomanske rikets fremferd på Balkan også kunne være kontroversielt, er aldri et tema. Det er for øvrig påtakelig hvor liten oppmerksomhet det ottomanske rikets betydning for middelalderens Europa blir gitt.
Når så vi kommer til samlingen av Norge, og den statsbyggingen Olav Trygvasson og Olav Haraldsson utførte, blir kristendommen presentert i et klassisk negativt lys. Den blir innført med vold, får vi vite, og dermed er det meste sagt. Fra et statsviteskaplig ståsted, er det nasjonsbyggende element viktig. Ingen forfatter spør om det ville vært mulig å beholde gamle gudetroer og samtidig bygge en autonom stat. For selvfølgelig er svaret nei. En stat kan rett og slett ikke leve med lokale høvdinger som selv har myndighet til å dømme etter eget forgodtbefinnende. Og da må faktisk en konge bruke makt for å innføre felles lovgivning der forbud mot barnedrap og likhet for loven var sentralt. Alle forstår at en konge ikke kan tvinge enkeltpersoner til å bli kristne, men alle lærebøker fremstiller innføringen av kristendommen ut fra disse motiver. At sannheten dreide seg om noe helt annet, se det er uinteressant, og igjen er målet åpenbart. Det viktigste er å kritisere, ikke å forstå.
Det hele topper seg imidlertid med reformasjonen og renessansen. Selve reformasjonen blir faktisk i Portal gjennomgått på en saklig, men deskriptiv måte. Men det er ikke noe engasjement, forfatterne klarer ikke å få frem de åpenbare positive effektene, og årsaken er nok at de er altfor opptatt av å finne negative vinklinger og stereotyper. Og, når forfatterne presterer å starte kapitlet med en vandrehistorie om lærde ved universitetet i Paris som diskuterer hvor mange tenner hesten har, som sann, forstår vi at saklighetsnivået er uhyggelig lavt. Denne historien forteller at lærde ikke gikk ut og talte, men diskuterte det som et teologisk spørsmål. De klarte å bli enige om at tallet ikke kunne være delelig med tre, for det ville være en fornærmelse mot treenigheten. De var også enige om at tallet ikke kunne deles med sju, for Gud skapte verden på seks dager og hvilte på den sjuende. Hele historien presenteres for å vise hvor sterk makt kirken hadde over menneskers tanker og meninger i middelalderen, og at 1500-tallet handlet om å frigjøre seg fra kirkens klamme hånd over fornuft og vitenskap. Problemet er imidlertid at historien ikke er sann, og at forlaget, etter undertegnedes forespørsel, måtte innrømme at det ikke finnes troverdige kilder til historien. Men man er så opptatt av å vise at fornuften og evne til kritisk tanke har sitt utspring fra andre kilder enn den kristne, at man må bruke løgn. Det hele blir en surrealistisk opplevelse. Og selvfølgelig må man innom heksene. Heldigvis har dette læreverket klart å nedtone denne historiske hendelsen, men like fullt presenteres den som en kristen oppfinnelse der boken Heksehammeren fra 1487 står i sentrum. At heksejakt hadde funnet sted i lang tid, at kirken hadde motarbeidet jakten og at det var staten som i de fleste tilfellene organiserte det hele er uinteressant. Alt kobles opp mot religion og religiøse spørsmål. At 30-årskrigen også presenteres som en religionskrig kommer nok ikke som en overraskelse, men enhver historiker vet at dette var en krig for eller mot habsburgerne i Østerrike og Spania. At katolske Frankrike var på protestantenes side mot habsburgerne, viser at bildet ikke er like enkelt som forfatterne ønsker å fremstille det som.
Samlet sett kommer kristendommen svært negativt ut i historiefaget. Jeg finner ikke en positiv omtale av den kristne tro. Noen omtaler er i beste fall nøytrale, men det er deprimerende mye negative karakteristikker, og det er betenkelig at vår egen kulturhistorie omtales på en slik måte. Nå er det nok mange som kan leve med en negativ omtale av kristendommen, vi er stort sett vant til det, men det blir betenkelig når vi skal se på hvordan islam omtales og behandles. Og la meg si det med en gang: Islam omtales utelukkende positivt. Og da blir den negative omtalen av kristendommen farlig, for det skaper et mindreverdighetskompleks i møte med andre kulturer. For hvordan kan vi forholde oss kritisk til andre kulturer når vår egen kristne kulturarv er så voldelig og undertrykkende?
Forfatterne er veldig opptatt av å vise at islam er en tolerant religion. Samtlige lærebøker jeg har lest, har sett på islams holdning til bokens folk, det vil si jødedom og kristendom, og konkludert med at islam er en tolerant religion fordi den aksepterer disse religionene. Men hva da med andre religioner? Nei, det er plutselig ikke interessant. Cappelen presterte for eksempel i sitt forrige historieverk å hevde at tyrkerne var tolerante fordi de kun krevde en ekstra skatt av kristne, samt innkreving av blodskatten. Det vil si å kreve at kristne gir et guttebarn til den tyrkiske stat slik at han kan oppdras til å bli en janitsjar. En janitsjar ble opplært til å være en lojal kriger eller embetsmann i den tyrkiske hær eller administrasjon. Å hevde at folket på Balkan fant tyrkerne tolerante gir begrepet tolerant et for undertegnede nytt innhold. Men dette er ikke det eneste. I boken Portal, som tre ganger omtaler tienden i svært negative ordelag, blir plutselig tonen en helt annen når vi kommer til det muslimsk styrte India på begynnelsen av 1500-tallet. Her får vi vite at stormogulen Akbar utarbeidet et skattesystem som ble opplevd som rettferdig fordi den ble utregnet på grunnlag av en viss prosent av inntekten. Interessant! Var det ikke det samme systemet som ble sett på som en byrde i det kristne Europa? Jo, men ingenting synes å være i veien når en vil omtale islam i positive vendinger. Og det skal bli enda verre: Den samme Akbar blir omtalt i svært rosende ordelag, og hans harem på fire koner blir sett på som beviset på hans toleranse. Han hadde nemlig fire koner, to hinduistiske, en muslim og en kristen. Men da må en virkelig stille spørsmål med kunnskapsnivået til forfatterne. Hvor mange kristne jenter hadde frivillig blitt en av fire koner? Svaret er selvsagt ingen. Men igjen synes det å være islams oppfatning av hva som er tolerant atferd som ligger til grunn for vurderingen av et samfunns toleranse, og det er alvorlig med tanke på den evne elever lærer med hensyn til kritisk vurdering av islam i dag. Jeg finner ikke en eneste negativ kommentar til islam i noe læreverk. Læreverk i videregående skole er studie i en nesten nesegrus beundring for islams bidrag til vitenskap, kultur og arkitektur. Ja, selvfølgelig er også moskeene vakrere enn noe byggverk i Europa.
Kristendommen er derimot borte fra andre fag enn religion og historie. I et fag som rettslære, der menneskerettigheter har blitt en del av læreplanen, skulle en tro at kristendommen ble presentert som en bidragsyter. Men nei. Hos Dales Rettslære 2 er det antikkens Hellas som gis æren for naturrettstankegangen. At antikkens Hellas hadde et svært tvilsomt kvinnesyn, og forvarte slaveriet, synes uinteressant. At kristendommen revolusjonerte synet på de samme gruppene nevnes ikke.
Som en oppsummering kan jeg si at jeg ikke er forundret over at dagens debatt om islams rolle i det norske samfunn er på det nivået det er. Dagens debattanter er blitt opplært til å forakte sin egen kulturhistorie og se opp til en autoritær, undertrykkende og kvinneforaktende muslimsk religion. Hvordan det har blitt slik, det har jeg ikke noe godt svar på. Men trist, det er det.