Av Edin Holme
Fra de lyse himmelsaler
Gabriel til jordens daler
stiger ned. Fra allmakts Gud
bringer han det store bud:
Krist er født! Ham jordens slekter
venter, så de nær forsmekter.
Hvilken stad har vel den ære
kongens fødested å være?
Er det Roma, rik og prektig,
verdensstaden, stolt og mektig?
- Nei, den vilt i lysters brynde
brenner. Eller sover rolig:
keiseren på bløte hynde,
trællen i sin usle bolig.
Er Athen, den verdens øie,
kanskje kåret av den Høie?
- Nei, i taushet natten faller
over altre, over guder,
og de store filosofer
hviler trett i visdoms haller.
Er det Salem? Herrens egen
stad, hvor templets høie tinde
peker op mot Gud og himmel,
er det der hans lys skal rinne?
- Der er ro i tomme streder,
natten slører Herrens tempel,
over folk og vakt og konge
søvnen tungt sitt dekke breder.
Nei, ei heller den skal høre
budet som skal verden røre.
I Betlehem, den ringe,
lille
by blant Judas øde bjerge,
der hvor menneskenes snille
aldri nogen stordåd gjorde,
skjedde underet, det store.
Og på byens stille marker
nogen hyrder bange bever –
over dem sig himlen åpner,
over dem Guds engel svever:
”Reddes ikke! Vær kun glad,
Krist er født i Davids stad!”
Og ved Betlehem det ringe
senker engelen sin vinge;
fromt han skygger for sitt øie,
ti han ser den Evighøie
- han som verdner har i eie –
i en krybbes ringe leie.
Hedningenes sol er opgangen!
Over all jorden
stiger sangen!
Himlen er åpen,
livet er funnet,
sannhetens evige dag er rundet!
Edin Holme
Fra ”Menneskesønnen”, ”Diktverker”, Minneutgave 1934
