Vår tillit til Bibelen

Av Carl Fr. Wisløff

Det er ikke mulig å komme til et holdbart bibelsyn uten å ta hensyn til to ledende tanker i NT, nemlig for det første apostelen (apostolatet), og for det andre inspirasjonen.

1. Det nytestamentlige budskap er et rop fra apostler som gjør krav på å tale på den levende Guds vegne. Vi møter denne tanken ofte i NT. Luk 10,16: ”Den som hører eder, hører meg;” det sier Jesus til sine sendebud. Joh 15,27: ”Men også I skal vitne, fordi I har vært med meg fra begynnelsen av.” Joh 14,26: ”Men Talsmannen, den Hellige Ånd, som Faderen skal sende i mitt navn, han skal lære eder alle ting, og minne eder om alle ting som jeg har sagt eder.”

Den apostoliske selvbevissthet bærer brevlitteraturen i NT. Vitnesbyrdene om dette er tallrike. La meg minne om enkelte trekk. Paulus begynner gjerne med ordene: ”Paulus, Jesu Kristi apostel.” I Gal kap.1 og 2 ser vi hvilken vekt han legger på sin apostoliske sendelse. Dette er et hovedpunkt i brevet fordi han uten å være Jesu Kristi apostel ikke hadde hatt rett og myndighet til å opptre som han gjorde. – Men er han apostel, da må de lyde ham. I de kristne menigheter er spørsmålet: forkynnes dette med apostolisk autoritet? I så fall bøyer man seg for det. I motsatt fall har hans ord ingen interesse. Slik er det fordi Gud selv – slik heter det for eksempel i Apgj 10,40 ff. – har vakt opp Jesus og gitt ham å åpenbare seg ”ikke for folket, men for de vitner som forut var valgt av Gud, for oss (sier Peter) som åt og drakk med ham etter at han var oppstanden fra de døde.”

Vi skal legge nøye merke til disse tanker. Vi kan godt la Søren Kierkegaard presentere betydningen av det apostoliske for oss. Det forvirrende med megen forkynnelse (vi kan godt tilføye: og med megen teologi) er dette, sier Kierkegaard, at ”det Paradox-Religieuses Sphare afskaffes eller tilbageforklares i det Æsthetiske”, og dermed ”bliver en Apostel verken mer eller mindre end et Genie, og saa god Nat Christendom. Aandrighed og Aand, Aabenbaring og Oprindelighed, Kaldelse af Gud og Genialitet, en Apostel og et Genie: alt dette kommer da til at løbe saa omtrent ud på Et og det Samme.” – En apostel vurderer man ikke, verken estetisk eller religiøst, man tror ham – eller forkaster ham. Kanskje har Platon et skjønnere språk enn Paulus, ”men stakkels Plato har ingen Myndighed.”

Disse tanker har sin anvendelse på det spørsmål vi her drøfter. I NT blir det hevdet at Jesus har utvalgt sine apostler og gitt dem myndighet til å representere ham. Han har lovet å sende dem Ånden til å minne om alt det han har sagt. Etter NT’s egen fremstilling kan vi si: det kristelige er det apostoliske, og det apostoliske er det kristelige. Ingen har siden hatt den autoritet apostlene hadde. Vår autoritet som Guds budbærere er bare at vi holder oss til det apostler og evangelister har sagt i NT. Dette er den gamle kristne menighets standpunkt i kampen mot gnostisismen, det er den hittil aldri betvilte sannhet i den kristne menighet; og slik er det fordi dette over alt forkynnes i NT.

La oss gå videre. Apostel-autoriteten dekker sannheten i det som blir fortalt om Jesus Kristus. ”Det var ikke kløktig uttenkte eventyr vi fulgte da vi kunngjorde eder vår herre Jesu Kristi makt og gjenkomst, men vi hadde vært vitner til hans storhet.” 2 Pet 1,16.

Apostelautoriteten dekker videre sannheten i den tolkning av Jesu gjerning som apostlene bringer. – Jesu død ble tolket på flere vis. Fariseerne sa det var en forbryters og gudsbespotters død. Men apostlene sa det var Guds Sønns død for våre synder.

I senere tider har teologer sagt at Jesu død var en åpenbaring av Guds kjærlighet, men ingen stedfortredende strafflidelse for våre synder. – Her går et absolutt skille. Bibelens budskap om Kristus og hans gjerning er i Bibelen selv ledsaget av en tolkning av denne gjernings betydning: Han døde for våre synder. – Om noen bruker det Bibelen sier om Jesu død på en slik måte at de fornekter den tolkning Bibelen gir av Jesu død, han fornekter Bibelens autoritet.

Det er viktig for oss å få tak i dette, at Bibelens ord er profeters og apostlers ord. Merk dette: Apostlenes autoritet er ikke bare en legitimasjon for budskapet, den er simpelthen en viktig del av budskapet selv. Det nytestamentlige budskap inneholder også dette: Jesus har utvalgt apostler som han har utstyrt med myndighet, og som han har lovet sin Ånd på en egen måte.

En kan ikke stille seg rett til det nytestamentlige budskap uten å ta hensyn nettopp til det vi her peker på.

Men det jeg her sier står i skarp motstrid til det meste av det som i dag fremføres fra teologisk hold. Den moderne tanken er den at NT er ”menighetsteologi” – en anonym menighet har utbrodert, pyntet, forandret og omtolket det som faktisk skjedde med Jesus, for derved å få frem hvor stor han var for dem etter at de mente han var stått opp fra de døde. Jesus kalte seg ikke Guds Sønn, men menigheten laget historier hvori han godtok navnet på seg selv. Jesus sa aldri på korset: Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg! – Men menigheten la ham disse ordene i munnen, de laget en lidelseshistorie på grunnlag av en del gammeltestamentlige bibelsteder. Slik blir det sagt i dag. (Se Conzelmann i RGG 3. utg., art. Jesus Cristus, hvor litteratur er angitt.)

Det er klart at mellom dette syn og troen på at NT er et ord med apostolisk autoritet (som til sist er Jesu autoritet) kan det bare treffes et valg. Enten er det sant at NT er laget av en anonym menighet. Da kan det ikke være et budskap fra Jesu apostler, et ord som gjengir det Jesus ga dem å bringe videre. – Eller også er det motsatte sannhet.

Her står vi overfor et valg.
Kähler har en gang sagt at Baur (tysk teolog, død for ca 100 år siden) hadde vennet teologene til å se på NT som en samling bruddstykker fra en brosjyrestrid. Den som vet litt om Baur vil antagelig være enig i at dette var treffende sagt.

Men nå kunne en fristes til å si: våre moderne teologer lærer sine disipler opp til å se NT som en samling religionshistoriske tekster fra den hellenistiske blandingsreligiøsitets tid. Hvorfor opprettholder vi i så fall den illusjon at dette er noe for mennesker å tro på i liv og død?

Det apostoliske budskap kom som en utfordring til mennesker som hørte det eller leste det – i Jerusalem, Antiokia, Aten og Rom. En måtte ta stilling til det som ble sagt: Er dette sant? Er det sant at dette budskapet skriver seg fra Guds Sønns apostler? Er det virkelig så at jeg derfor må tro det de sier? Er det sant at han ble unnfanget av den Hellige Ånd og født av en jomfru? Er det sant at han døde for våre synder? Budskapet måtte godtas eller forkastes, det kunne ikke deles slik at en kunne velge ut noe og la resten ligge.

Vår stilling i dag er den samme. Den eneste rette måte å lese NT på, det er å lese det slik som det presenterer seg, nemlig som forkynnelse fra Herrens apostler om Guds store gjerninger, autentisk fortalt og tolket av Herrens apostler. Tilsvarende med GT.

2. Det er påfallende – men alt tatt i betraktning ikke overraskende likevel – at den toneangivende teologi i dag ikke synes å ha noen som helst bruk for inspirasjonen. Det ser nesten ut til at selve ordet inspirasjon er avskrevet.

Men det er virkelig ikke så lite merkverdig at man kan mene det er mulig å komme i et saklig positivt forhold til NT’s budskap når man vraker den tankegangen som spiller så stor rolle i NT selv. Inspirasjonen er ikke bare nevnt i det kjente sted 2 Tim 3,16. Det er forutsatt nær sagt over alt.

La meg her bare nevne noen hovedpunkter. – Det ble sagt ovenfor at det apostoliske budskap måtte godtas eller forkastes, det lå ikke under deres bedømmelse som hørte det. Her må tilføyes noe for at bildet ikke skal bli skjevt. Paulus var virkelig villig til å underkaste seg en viss kontroll. Han var villig til å oppgi navnet på folk som i likhet med ham hadde møtt den oppstandne. 1 Kor 15,3 ff. Budskapet om oppstandelsen var sant i bokstavelig, reell mening, og lot seg godtgjøre ved å spørre vitner, mener Paulus. Dette kan vi godt ta med oss i dag, når man er så ivrig etter å understreke at det vi tror ikke kan bevises. Det er sant i én sammenheng, vi vandrer i tro, ikke i beskuelse. 2 Kor 5,7. Men det hindrer ikke at vi taler om ting som er hendt i virkelighetens lys, og som kan godtgjøres ved at en hører vitner og betrakter vitnesbyrdene. En utfordring er ordet om oppstandelsen like fullt.

Men enda en kontroll var Paulus villig til å underkaste seg, og det er dette som især er viktig i vår sammenheng. Paulus lot ifølge Apg 17,11 folk kontrollere hans budskap idet de gransket GT for å se om det stemte med det som står der. Dette er viktig, for det sier oss at apostlene levde i et åndsmiljø hvor begrepet hellig skrift var levende. Den apostoliske menighets holdning til GT er ikke bare interessant, men turde ha større betydning for hele vår kristendomsoppfatning enn man til dels har vært oppmerksom på. Den som lar sine ord prøve på GT – og det gjorde Jesus og apostlene – han lever i den tanke at Gud har talt ved profetene. Hebr 1,1. Joh 5,29. Luk 16,29. 2 Kor 3,14 ff. Hebr 9,8. 10,15. 2 Pet 1,19 ff.

En betraktning som ser GT som Guds ”logia”, dvs. åpenbaringsord (engelske oversettere sier ”oracles), det er det vi finner i NT. Dette er den åndelige verden som de nytestamentlige vitner lever i. De har satt seg selv og sine ord inn i den sammenhengen. 1 Pet 1,9-12. 1 Kor 2,13. Jeg spør: Hva mener man å kunne få ut av NT om en ikke godtar denne forestillingen? Selve begrepet hellig skrift er blitt borte fra teologien. Så er det ikke underlig at all virkelig myndighet er gått med det samme.

Den gamle kirke hadde den overbevisning at apostlene hadde ett og samme budskap, om enn med forskjellige ord, fordi de alle var inspirert av Guds Ånd. Slik sier f.eks. Theofilos fra Antiokia (ca.180).

At Gud har talt ved profetene er den kristne menighets tro. Det er sagt like frem i den nikenske trosbekjennelse: Jeg tror på den Hellige Ånd – som har talt ved profetene. – Herman Sasse har utvilsomt rett i at dette ord ikke bare sikter til apostlenes muntlige vitnesbyrd, men først og fremst til deres skrifter – noe som klart fremgår av samtidige og litt senere versjoner av bekjennelsen: ”Jeg tror på den Hellige Ånd – som talte i loven, i profetene, i apostlene og i evangeliene.” (Christianity Today 16/3-1962.) Skriftenes karakter av inspirert, hellig skrift er bevitnet i kirkens bekjennelse – som ventelig er, for kirkens bekjennelse er en bekjennelse til Skriften.

Her står vi overfor en trosavgjørelse. Det finnes ingen tredje mulighet. Enten må vi godta som forutsetning for vårt bibelstudium at Gud har talt ved profeter og apostler og evangelister i den Hellige Skrift, eller også forkaster en det.

Rett nok forsøker stadig noen å finne en tredje vei å gå, slik at NT underkastes en formentlig ”forutsetningsløs” vitenskaps undersøkelse mens ”kirken” beholder det siste ord om sitt eget budskap. I professor Jervells bok om ”Den historiske Jesus” synes et slikt forsøk å foreligge. Hos ham synes tankegangen å være at forskningen – den forskningstradisjon som Jervell hører til – kan vise at Jesus har levd, ble korsfestet og døde på Pilatus’ tid; alt som er ”mer” enn dette kan kirken si: Jesus er død for oss, Jesus er oppstanden fra de døde. Her truer etter Jervells mening ingen konflikter mellom tro og viten, for ”Ingen kan få noen hjelp av historisk vitenskap til å være sikker på, være garantert at kirkens budskap inneholder kjensgjerninger”. Vitenskapen kan ikke garantere at troen har rett (s.82).

Dette er i og for seg ganske sant; troen trenger så visst ikke vitenskapelige bevis for å kunne leve. Men saken har en annen side. Vitenskapen kan ikke bevise at troen har rett. Men kan den bevise at troen har urett? Svaret på dette spørsmål avhenger blant annet av om vi kan bli enige om forutsetningene for den historiske kritikk; hva skal vi f.eks. tenke om mulighetene av et guddommelig under? Dersom en går ut fra at det ikke finnes noen Gud som gjør under – ja, da står det fast at vitenskapen kan bevise at den kristne tro lever på en illusjon.

Om disse ting blir det i dag ofte snakket på en så svevende måte, at en ikke lett blir klar over hva teologene egentlig mener. Men stundom kommer det også klare ord som ingen misforstår – jeg viser igjen til sitatet foran i dette foredrag fra stipendiat Kragerud.

Dersom en godtar en historisk metode som må føre til at NT’s sentrale fortellinger om Jesu fødsel, lidelse og død blir til diktning av en anonym menighet – da er selve troens forutsetninger truet; da er NT slik det foreligger ikke sannferdig.

Men NT – og Bibelen i det hele – presenterer seg for oss som budskap fra Guds profeter og apostler. Godtar vi denne forutsetning, så har vi funnet nøkkelen. Da tror vi at dette ord er sant. Dette utelukker ikke at dette ord kommer til oss i en ringe skikkelse, slik som Jesus selv da han levde på jorden; derfor er her problemer nok – mange av dem så store at vi ikke makter å løse dem. Men troen holder seg til profetenes og apostlenes ord og blir ikke ført vill.

Augustin har sagt et godt ord om Skriften: Ved inngangen til Skriften er det så lavt at en må bøye seg. (Confessioned 3,5)

Det ordet bør vi overveie i dag på nytt.

(Fra Vår tillit til Bibelen, Lutherstiftelsen 1963)