Anfektelser

Av Frits Larsen

Ikke alle tider i våre liv er like. Der er lyse tider hvor solen skinner, og hvor det er lett å tro. Det er andre tider hvor solen skjuler seg, hvor Gud dekker til sitt ansikt og liksom trekker seg tilbake fra oss. Kanskje de lyse solskinnsdager mer hører de første dager til, og de med mer skyer er tegn på at oppdragelsen setter mer inn, i hvert fall er det mye å lære når Gud skjuler seg.

De tider hvor det er vanskelig å se Himmelen åpen, kaller vi ofte for anfektelsestider. Det er tider når troslivet angripes, hvor Kristus synes borte, uten at han virkelig er borte. For de gamle troende var det ofte en prøve på deres kristentros ekthet, om de kom gjennom prøvelser og anfektelser. Det syn på anfektelse er nok riktig. Det er i hvert fall mye sunnere enn det syn at en er så sterk i troen at en aldri mer kan plages av tvil.

Det er vanskelig å være i anfektelsens ovn

Det er vanskelig å ha kjent Jesus og så synes at han er blitt borte. Det er vanskelig å være som glemt av Gud, og liksom ane at han ikke mer tar seg av meg eller hører meg. Mange lesere har nok erfart slike tider, kanskje noen er midt inne i dem. Anfektelsen føles som den verste plage, verre enn sykdom, fattigdom og forfølgelse. Den angst at en er falt fra Gud og er under Guds vrede, er en tung sjelebyrde. Salmisten sier: ”For vannene er kommet inn til sjelen. Jeg er sunket ned i bunnløs gjørme, hvor det ikke er fotfeste. Jeg er kommet i dypt vann, og strømmen slår over meg. Jeg har ropt meg trett. Min strupe brenner, og mine øyne tæres bort mens jeg venter på min Gud” (Sal 69, 2-4). Eller: ”Jeg visner bort. Helbred meg, Herre, for mine ben er forferdet. Min sjel er grepet av stor forferdelse. Og du, Herre – hvor lenge?” (Sal 6,3-4).

Nå opplever ikke alle troende dette likt. Vi er ikke alle like i temperament og karakter, alder spiller en stor rolle, livsforhold, kall, ansvar og oppgaver kan kreve forskjellig oppdragelse av oss, og selv om de fleste kjenner noe til anfektelser, kommer vi ikke alle like dypt inn i dem. Det kan for enkelte være som en lett sky som skygger for solen en kort tid, for andre som å bli hyllet inn i en nattmørk sky så sjelen klager i angst: ”Jeg er støtt bort fra dine øyne!” (Sal 31,23).

Anfektelser kommer ikke tilfeldig eller planløst. Det er en dyp, alvorlig mening med dem, og selv om de kommer av mange årsaker, skal de alle passere Guds kontroll.

Mange anfektelser kommer av våre nederlag. Vi fristes, en på et, en annen på et annet område. Ofte faller vi, selv om det ikke er i grove synder. For en er det uredelighet, for en annen usannhet, for en tredje slurveskap og forsømmelse, for en fjerde urenhet, for en femte hat. Det direkte fall skaper sorg, mismot, ja, anfektelse. David førtes inn i dyp smerte, selvanklage og i et svakt håp om hjelp (2 Sam 16,10-12). Eller kampen reiser seg av at en i årevis har kjempet med Gud om befrielse fra en bestemt fristelse, men der er ingen bønnhørelse, så kommer til slutt det utrøstelige håpløse, det tunge. Så kan en ikke holde fast, og så tror en at alt er tapt. Det er ikke lett å tro at det ikke er skjedd det minste skår i Guds kjærlighet, trofasthet og omsorg. For enkelte består nederlaget i at en har latt seg lede inn i noe falskt, noe oppblåst som skuffer. Det kan nok skape anfektelse og sorg. Eller en er så innblandet i verdslige forhold at det langsomt stjeler frimodigheten, og i ensomme timer kommer angsten over at alt kanskje er tapt.
Det er ikke bare Peter som går ut og gråter.

Andre alvorlige anfektelser kommer av motgang

Når fattigdom og sykdom rammer en familie, kan nok hjertet skrike i angst: ”Har Gud glemt oss?” Når onde tunger gjør den tilværelse som i forveien var vanskelig nok, enda tyngre, og når mennesker, som før var så vennlige, nå er så kalde, kan det nok trykke en kjempende ned så han mister tro og håp. Før var alle så vennlige mot meg, nå kritiserer de stadig. Før lykkes alt så godt for meg, nå er det ingenting som vil gå, jeg kan ikke engang be til Gud. Andre har gode barn, mine gir meg sorg selv om jeg har bedt for dem fra før de ble født. Hva er det som er i veien? Har Gud glemt å være nådig? Ja slik klager sjelen mot Gud og sier: ”En mann har intet gagn av at han holder vennskap med Gud” (Job 34,9). Da kan nøden bli så stor at det er umulig å gå inn i helligdommen.

Større er likevel de anfektelser som Gud direkte fører en inn i når han legger sin hånd på en. Jeremia klager: ”Han har ledet meg, og han lot meg vandre i mørke og ikke i lys. Sannelig, han har vendt seg mot meg, han vender sin hånd mot meg hele dagen. Han lot mitt kjøtt og min hud tæres bort, og han knuste mine ben. Han bygde en mur mot meg og omringet meg med bitterhet og møye. På mørke steder lot han meg bo, lik dem som døde for lenge siden. Han murte igjen for meg, så jeg ikke kan komme ut. Han gjorde mine lenker tunge. Om jeg så ropte og skrek, slipper han ikke min bønn inn på seg” (Klages 3,2-8).

Det synes underlig at Gud kan tillate at slikt skjer, og at han også vil det. Men mange Jesu venner har opplevd at Gud har muret dem inne. Tenk bare på Job og hans lidelser. Selv om det da var Satan som fikk tillatelse til å handle, ble Jobs lidelser store (Job 2,13), og han ble stengt inne (3,23). Job gikk gjennom dype anfektelser, men han kom seirende ut av kampen. Satan kan da heller ikke nå lenger med oss enn Gud vil, selv om Satan skyter de kvasseste piler inn i det følsomme hjerte.

Det kan gi svære anfektelser når Gud blotter vårt urene vesen, og vi ser det som rører seg i oss. Da kommer angsten for at det ikke holder for en å nå målet.

Troen vil svikte, og håper vil vakle, solen er borte, i sjelen er natt.

De onde tanker, misunnelse, hat, hovmod, egenkjærlighet og selvopptatthet sliter på erfaringer, følelser og opplevelser, så alt blir så kaldt og dødt og tungt. Ja, til tider er det som helvete åpner seg under en. En gammel kristen har sagt: ”Den Gud vil gjøre gudfryktig, gjør han fortapt, den han vil gjøre vis, gjør han til en dåre, den han vil gjøre sterk, gjør han avmektig, og den han vil gjøre levende, slipper han inn i helvetes gap. Den han vil føre til Himmelen sender han ned i helvetes avgrunn.”

Der er noe alvorlig sant i det. Anfektelser kan være fryktelige lidelser. Chr. Scriver sier: ”Det er et tungt kors og den største trengsel som den rettferdige og hellige, vise og gode Gud sender et kristent menneske. Det er åndelig lidelse og mørke som griper sjelen.”

Stundom må Gud la slike vanskelige timer komme over meg fordi jeg har sviktet evangeliet så mye at jeg har følt meg bedre enn andre, mer villig, mer åndelig og mer brukbar.

Og det er vanskelig å klage under anfektelsen. Da gjennomlever en på ny den alvorlige sannhet at en er fortapt. Når du som en gammel kristen mister fotfeste, at du ikke lenger våger å tro at du er Guds barn, da lider du nød, og den nød bærer du helst alene. Når du må klage for Gud at Satan har makt over deg og kaster deg i ovnen, da er du i anfektelsens ovn.

Men hva kan Gud mene med å føre sine venner inn i anfektelse, kval og nød?

Om målet med anfektelser sier Luther i en preken i kirkepostillen: ”Hvorfor lar Gud slikt vederfares sine kjæreste barn? Det skjer ikke av vrede eller unåde, men av stor nåde og godhet for å vise oss hvordan han i alle ting mener oss det vennlig og faderlig, og hvor trofast han sørger for sine og fører dem, at deres tro stadig må mer og mer øves og bli sterkere, men særlig gjør han det:

1. For å bevare sine mot formastelighet og mot å forlate seg på seg selv. Om de alltid skal være sterke i Ånden og føle ekte glede, faller de til sist i hovmod og stoler på seg selv. Det må bli saltet og blandet for dem at de ikke alltid føler ekte åndsstyrke, men at troen skjelver og hjertet bever, så de må se at de intet kan når ikke Gud holder dem oppe med sin nåde. Slik bevarer han dem i ydmykhet og selverkjennelse, at det ikke skal gå dem som Peter. Slik har salmisten sagt det: ”Men jeg sa i min trygghet: Aldri i evighet skal jeg rokkes! Herre, i din nåde hadde du grunnfestet mitt fjell. Du skjulte ditt ansikt, da ble jeg forferdet. Til deg, Herre, ropte jeg, og ydmykt bad jeg til Herren” (Sal 30.7-9). Derfor er anfektelsen nødvendig, ja, mer nødvendig enn mat og drikke.

2. Gud anfekter de hellige, andre til eksempel til å forskrekke de sikre og trøste de som er forskrekket.

3. Gud vil gjennom anfektelsen lære sine hellige at de må søke all trøst i Kristus alene.”

Det er nå, tross Guds vise mål med anfektelsen, meget hardt å være anfektet, og det er ofte hardest med de beste hellige. Paulus hadde det så hardt at han bentfrem tvilte på selve livet. ”For vi vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om den trengsel vi måtte gjennomgå i Asia. Den var over all måte tung, tyngre enn vi var i stand til å bære, så vi til og med tvilte på at livet stod til å redde. Vi regner oss alt som dødsdømte, for at vi ikke skulle stole på oss selv, men på Gud, han som oppvekker de døde” (2 Kor 1,8-9).

Jo, den som har så sterk en tro og er lenger fremme i Guds skole enn de mange nådesøsken, kan komme fryktelig i klemme. Det er alltid godt å tenke over at en gir seg ydmykt og stille i sin Faderens hånd og lar ham råde for en helt og holdent.
Men hvordan er det nå?

Er det virkelig utgang av anfektelser?

Hvordan kommer en i frihet igjen?
Den anfektede forstår ikke seg selv. Når hjertet sitter dypt beklemt, og det ikke synes noe håp, skriker sjelen enda fra det dype. Det er en hemmelighet at det hjerte som ved en ny fødsel er forenet med Jesus, bærer på denne forbindelse, og når nøden vokser, vokser også lengselen frem av smerten. Jesus var borte for Thomas. Han regner ikke mer med gjensyn, men lengtet i hjertet. Hans sukk var der. ”Sion rekker ut sine hender” (Klag 1,17). ”Min hånd er utrakt om natten” (Sal 77,3). Ja, det er godt det er sant, som Luther sier, at Gud ser deg lenger inn i hjertet enn du selv. Han ser hver lengsel i sjelens dyp. Han våker over våre sjeler. Mens jeg var overlegen og avvisende mot Herren, da han søkte meg opp i verden, så har jeg nå som anfektet, en dyp, en lønnlig lengsel etter Jesus så snart han blir borte. Det er det Gud har tegnet for oss i Høysangen hvor bruden har mistet sin venn og klager: ”Jeg lukket opp for min elskede, men min elskede hadde vendt om og gått bort. Min sjel var ute av seg selv over hans ord. Jeg lette etter ham, men jeg fant ham ikke. Jeg ropte på ham, men han svarte meg ikke” (Høys 5,6). Den lengsel i hjertet forteller om at det er håp.

Men bedre er det at Herren vår Gud aldri opphører med å være nådig. Han skal nok komme i rette tid med sin miskunnhet. Det er da også Jeremia som forsetter sin klage over at Herren har muret ham inne med å si: ”Herrens miskunn er det at det ikke er forbi med oss. Hans barmhjertighet har ennå ikke tatt slutt” (Klages 3,22). Ja, ”men om han bedrøver, så forbarmer han seg igjen etter sin rike miskunn” (Klages 3,32). Ja, der er utgangen. Gud som lukker til, lukker også opp. Han har aldri sviktet. Han svikter heller ikke deg, kjære bror og søster som sitter beklemt i hjertet. Har han forlatt deg et lite øyeblikk, så tar han deg til seg i stor barmhjertighet (Es 54, gammel overs). Du blir ikke og er ikke glemt. Herren sier selv til sin engstelige venn: ”For han henger fast ved meg, og jeg vil utfri ham. Jeg vil sette ham trygt på et høyt sted, for han kjenner mitt navn. Han skal påkalle meg, og jeg vil svare ham. Jeg er med ham i nøden, jeg vil utfri ham og føre ham til ære. Med et langt liv vil jeg mette ham og la ham skue min frelse.” (Sal 91,14‑16). Nei, Herren vil ikke slokke den rykende veke, og det knekkede rør skal han ikke knuse. Han vil føre sin rett frem.

Også i livets mørkeste stund gjelder der oppe nådens forbund

For den som er anfektet vil det være godt å samle næring av de gamle sangene som er blitt til hos Herrens venner, som selv har vært anfektet. Slik har Gud velsignet oss med sanger fra H.A.Brorson, fra Lina Sandell og C.O. Rosenius, som nok kan hjelpe den engstede sjel. Hva Ahnfelts sanger har betydd for Gud når han vil løse sine venner fra nød, skal først evigheten oppklare.

Men anfektelser får alltid et godt resultat. Det gir hjelp. Da Job var kommet gjennom den lange prøvetid, kunne han se Herren med nye øyne. ”Bare det ryktet meldte, hadde jeg hørt om deg, men nå har mitt øye sett deg” (Job 42,5). Det er hemmeligheten. En lærer sin Gud å kjenne personlig. En får se litt av innsiden av ham. Ja, det går en som det gikk Paulus at en i stedet for å være stolt av sin utdannelse og erfaring, roser en seg av sin maktesløshet, fordi en nettopp ved den er sterk. Da ser en Herrens kraft fullkommen i vår avmakt.

Det kan for den saks skyld godt sies at Gud rykker de venner som har stått igjennom anfektelser, en klasse opp. Job ble forbeder – ham vil jeg høre, sa Gud. Paulus ble sjelevinner.

Og du og jeg. Hva skal Gud nå med oss? Kan vi tåle å gå gjennom porten? Kan vi dannes til å bli forbedere og sjelevinnere?

Sitter du i vanskelighet i Guds skole, så husk at det er en god utgang fra den ærefulle undervisning.

Engste hjerte, opp av din smerte!
Glemmer du aldeles bort hva du har:
Frelserens vennskap, nåde og kjennskap!
Ennå han lever og er som han var.
(Sangboken nr. 429, v.1)

(Oversatt fra dansk)