Når friheten for noen blir til tvang for andre

Av Immanuel Fuglsang

Det er en kjent sak at det gjennom mange år har vært forskjellige oppfatninger av hvordan fremføring av sang og musikk skal ivaretas i de kristne forsamlinger.

Jeg vil ikke gjennom disse linjer gå inn i en debatt om de forskjellige syn, men før jeg legger mitt syn frem, vil jeg slå fast at der fins i hvert fall to forskjellige oppfatninger som gjensidig utelukker hverandre.

1. Noen mener at selve musikken er fullstendig nøytral i forhold til muligheten for å bringe evangeliet videre til tilhørerne. Og at det utelukkende dreier seg om teksten når en skal konkludere om sangen og musikken skal brukes.

2. Andre mener derimot at musikken er et åndsprodukt, og at den dermed ikke kan være nøytral i forhold til den forkynnelse som ønskes gitt gjennom sang og musikk.

Felles for de to syn er – så vidt jeg oppfatter de forklaringer jeg har fått – at fremføring av sang (og tilhørende musikk) er en del av forkynnelsen i et møte og/eller en gudstjeneste.

Med dette som bakgrunn vil jeg så legge mitt syn frem. Tilhengerne av det første musikksyn mener at det er tale om en såkalt ”mellomting” (et adiaforon). Det har den konsekvens at det gis frihet til at den enkelte kan følge sin samvittighet uten å få problemer av den grunn. Andre må på tilsvarende måte gjøre hva de finner riktig med tanke på at den gode samvittighet kan bli bevart. Som en slags ”parallellsituasjon” blir det ofte nevnt at noen kristne kan drikke vin/øl uten problem, mens andre må velge å praktisere avhold. Og her må en ikke gjensidig felle dom over hverandre. For eksempel kan to kristne brødre i troen på Jesus være på den samme fest hvor den ene tar et glass vin til maten, mens avholdsmannen naturligvis velger en alkoholfri drikk.

Den bibelske begrunnelse for å velge en riktig løsning står klart i Rom 14 og i 1 Kor 8. Her kan vi blant annet se at Paulus – i sitt Gudsforhold – hadde frihet til å spise visse matvarer uten å få dårlig samvittighet. Samtidig legger han stor vekt på at han vil ta hensyn til en kristen bror som ikke har samvittighet til å spise den samme mat. Helt klart uttrykker Paulus seg slik i sin konklusjon: ”Derfor, om mat volder min bror anstøt, da vil jeg aldri i evighet ete kjøtt, for at jeg ikke skal bli til anstøt for min bror” (1 Kor 8,13).

Når det gjelder bruk av musikk, er det imidlertid den forskjell i forhold til legemlig mat at her skal vi jo ikke bruke et glass eller en tallerken til å innta ”åndelig mat og drikke” av. Vi skal bruke ørene, og her er det altså ikke noe valg. Vi må alle – som tilhørere ved møtet – lytte til den samme sang og musikk. Og her er sakens kjerne: Der er kristne som i frihetens navn vil utøve musikksyn 1, og dermed tvinge andre (med musikksyn 2) til – så å si – spise en åndelig mat som disse ikke har samvittighet til!

Hva skal vi så gjøre i en slik situasjon? Svaret er enkelt, idet broderhensynet må veie tyngst. Hvis en har kjennskap til at det er noen til stede ved et kristent møte som får problemer med den såkalte moderne rytmiske musikk, må det tas hensyn til dette. Det skal brukes en musikk som ikke gir samvittighetsproblemer for slike tilhørere. Ellers er der risiko for at noen kristne brødre og søstre blir nødt til å velge å bli borte fra møter og arrangement hvor de ”i frihetens navn” skal tvinges til å ta imot en musikkforkynnelse som strider mot deres samvittighet.

(Oversatt fra dansk)