En kristens ensomhet er et resultat av at han vandrer med Gud i en ugudelig verden, en vandring som ofte må bringe ham bort fra fellesskapet med gode kristne så vel som med den uigjenfødte verden.
Hans gudgitte instinkter skriker etter vennskap med andre av hans slag, andre som kan forstå hans lengsel, hans ambisjoner, hans binding til Kristi kjærlighet, og fordi det i hans vennekrets er så få som deler hans indre opplevelser, er han tvunget til å gå alene.
Utilfredsstillende lengsler etter menneskelig forståelse fikk profetene til å rope ut sin klage, og selv vår Herre led på samme måte.
Mannen (eller kvinnen), som står for Guds åsyn i faktisk, indre erfaring, vil ikke finne mange som forstår ham. Han finner få som liker å tale om det som er den ypperste gjenstand for hans interesse, så han er ofte taus og åndsfraværende midt i støyende, religiøst fag-snakk. Derfor får han ord på seg for å være kjedelig og altfor alvorlig, så han unngås, og avstanden mellom ham og samfunnet blir større.
Det er denne store ensomhet som kaster ham tilbake på Gud. Hans manglende evne til å finne menneskelig vennskap driver ham til å søke i Gud det han ikke kan finne noen andre steder.