Artikel nr 7 fra blad nr 6-2010
Emne: Bibelforum
Rett til å bli Guds barn
Av Olav Hermod Kydland

”Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham. Men alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn” Joh 1,11-12. 

Løftet om Messias komme går som en rød tråd gjennom Det gamle testamente. Allerede på syndefallets dag lød løftet om at ”kvinnens ætt skal knuse slangens hode” (1 M 3, 15). 

Herren kalte så Abraham til å dra ut fra sitt land til et nytt land som Herren ville gi ham og hans ætt, og han fikk løfte: ”Og i deg skal alle jordens slekter velsignes” 1 M 12,3. 

Da Israelsfolket kom til Sinaifjellet sa Herren til folket ved Moses at dersom de ville høre Herrens røst og holde hans pakt, da skulle de være Herrens eiendom framfor alle folk. ”Dere skal være et kongerike av prester for meg og et hellig folk” 2 M 19,6. Se også 5 M 7,5-7. 

Ved slutten av sitt liv står kong David fram og sier at Herrens Ånd taler gjennom ham og sier: ”Israels Gud har talt, til meg har Israels klippe sagt: Det skal være en hersker over menneskene, en rettferdig, en hersker i gudsfrykt. Han skal være lik morgenens lys når solen går opp, en morgen uten skyer, når gresset spirer fram av jorden ved solskinn og ved regn” 2 Sam 23,3-4. 

Profeten Jesaja, som levde ca 700 f.Kr., profeterte om Herrens tjener, Messias komme. Med bilder fra naturen taler han om Messias som skulle komme i menneskelig skikkelse. Han taler om ”en kvist” som skjøt opp for Guds åsyn. En kvist som stiger opp fra en gammel stubb av et nedhugget tre. Stubben syntes å være fullstendig livløs, men det skyter opp en kvist fra den. Stubben er et bilde på Davids falne rike. Det var en gang stort og mektig, men nå har det fallert og synes som det er nesten dødt. Det er imidlertid ikke helt dødt for det kommer en arving til dette riket, noe som også David fikk høre i sin tid. 

Denne kvisten er ”som et rotskudd av tørr jord”. Dette rotskuddet stiger fram fra mager og ufruktbar jord. Et bilde på fattigdom og liten anseelse. Profeten skildrer Herrens Messias som Davids ætling som stiger fram under enkle og sparsommelige kår. Men jødene ventet ikke en slik Messias. 

Profeten Jesaja taler imidlertid også om Messias` guddommelige opphav (Jes 9,6): ”For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herredømmet er på hans skulder, og hans navn skal kalles Under, Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far, Fredsfyrste”

Profeten Daniel taler også om at himmelens Gud skal opprette sitt rike når en stein (Jesus Kristus) ble revet løs og knuste verdensrikene (Dan 2,14-15,44-45). I Dan 7,13 ser Daniel ”en som lignet en menneskesønn kom med himmelens skyer”. Hans rike skal aldri gå til grunne (se Heb 12,28). 

Profetens Jesajas ord gikk i oppfyllelse da Frelseren kom til jord. Engelen Gabriel åpenbarte seg for Josef i en drøm og sa: ”Josef, Davids sønn! Frykt ikke for å ta Maria, din hustru, hjem til deg. For det som er unnfanget i henne, er av Den Hellige Ånd. Hun skal føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder” Mat 1,20-21. 

Jesus, Guds Sønn, kom til jord, født av jomfru Maria i Betlehem, Davids stad. Da gikk profeten Mikas ord i oppfyllelse (Mika 5,1). Han ble født i en stall og lagt i en krybbe, og han vokste opp i Nasaret. 

(Guds ord ved profetene gikk i oppfyllelse i tidens fylde. Han ble ikke født på et slott, men i en stall hvor dyra holdt til, men i krybben lå Guds Sønn. Han vokste opp i Nasaret. ”Kan det komme noe godt fra Nasaret?” spurte Natanael.) 

De fleste tok ikke imot Jesus 

Jesus kom til sitt eget land, Israel. Han var jøde og arving til Davids falne trone. Men de fleste brydde seg ikke om ham. Noen betraktet ham som ett vanlig menneske blant mange andre mennesker. De kjente Josef og Maria, og de så Jesus vokse opp sammen med dem og hans brødre i Nasaret. De så han i arbeid og lek, men de forstod ikke at han var Guds veldige Sønn. 

Selv etter at Jesus hadde begynt sin offentlige gjerning, trodde ikke de fleste på ham. De hørte hans ord og så hans gjerninger, men de erkjente ikke at det var Guds ord han sa og at det var Guds gjerninger han utførte. Selv om han helbredet syke, drev ut onde ånder og oppvakte døde, trodde de fleste ikke på ham. Alle kunne imidlertid vite ut fra Det gamle testamente at når disse ting skjedde, var Guds rike kommet. Da fariseerne anklaget ham da han helbredet en besatt som var blind og døv, og sa at det var ved Be`elsebul, de onde ånders fyrste, han drev de onde ånder ut, da advarte han dem. Dersom Satan driver Satan ut, da er han kommet i strid med seg selv. ”Men er det ved Guds Ånd jeg driver ut de onde ånder, da er jo Guds rike kommet til dere” Mat 12,28. Fariseerne stod følgelig i fare for å synde eller spotte Den Hellige Ånd og dermed gjøre en utilgivelig synd. 

Noen tok imot

I Luk 2 leser vi om at Herrens engel åpenbarte dette for noen hyrder på marken og sa: ”I dag er det født dere en frelser, som er Messias, Herren – i Davids by.” Luk 2,11. Hyrdene fant Maria og Josef og barnet som lå i krybben. 

Hyrdene vendte så tilbake og de priste og lovet Gud for alt det de hadde hørt og sett, slik det var blitt sagt dem”, Luk 2,20. Likesom hyrdene den gang priste og lovet Gud for frelseren som var født, priser og lover Guds folk i dag ham for det herlige budskap om frelse og forsoning. 

Gamle Simeon og profetinnen Anna Fanuelsdatter er to representanter for dem som tok imot Jesus. Det fortelles om Simeon at han var en rettferdig og gudfryktig mann som ventet på Israels trøst. Det var åpenbart for han ved Den Hellige Ånd at han ikke skulle se døden før han hadde sette Herrens Messias. Drevet av Ånden gikk han til templet og fikk se Jesus. Simeon tok ham i armene lovet Gud og sa: ”Herre, nå kan du la din tjener fare herfra i fred, etter ditt ord, for mine øyne har sett din frelse, som du har beredt for alle folks åsyn, et lys til åpenbaring for hedningene, og en herlighet for ditt folk Israel” Luk 2,29-32. 

I Simeons skikkelse blir Det gamle testamentets lengsel, håp og forventning om Messias legemliggjort. Likesom Kristusbarnet hviler på Simeons armer, slik hviler Det nye testamente på Det gamle testamente. Simeon, som representant for den gamle pakts troende, hadde nå fått oppleve oppfyllelsen av løftene til Israelsfolket og var nå rede til å gå døden i møte med fred. 

Selv om ikke mange av jødene, som var Jesu egne tok imot ham, så fikk alle fra andre folkeslag innbydelse til å ta imot Jesus Kristus som sin frelser. Ordet sier at han gav dem rett til å bli Guds barn. Det vil si at alle som tok imot Jesus gav han fullmakt til å bli Guds barn. Å ta imot Jesus er det samme som å tro på hans navn. I betegnelsen ”navn” ligger det at Jesus er salvet av Gud til å være verdens frelser. I Den gamle pakt ble kongen, profeten og presten (ypperstepresten) salvet. Derfor taler vi om Jesu tredelte oppgave. Han er konge, profet og yppersteprest. Han er konge over hele universet. Han er profet som forkynner Guds ord, og han er ypperstepresten som bærer seg selv fram for Gud som et stedfortredende offer. Jesus Kristus tok all verdens synd på seg opp på korset og tok straffen på seg og døde som en synder og forbryter og ble begravet. Døden kunne imidlertid ikke holde på ham for sin død døde han for synden, men sitt liv lever han for Gud. Derfor sto han opp til vår rettferdiggjørelse. Skriften sier: ”Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud” 2 Kor 5,21. 

Derfor er enhver som tar sin tilflukt til Jesus og går til ham med sine synder og nederlag og tror på ham, rettferdig for Gud og er et Guds barn. Han er født av Gud, det vil si han er gjenfødt ved Den Hellige Ånd. Joh 1,13 sier at en troende er ikke født av kjøds vilje, heller ikke av mannsvilje, men av Gud. Ved den nye fødsel får den botferdige synder en frelsende tro og et nytt hjerte og en ny innstilling. Det er et under ved Guds nåde som skjer i den enkeltes hjerte når Guds ord først får vise synderens sanne stilling innfor den hellige Gud og motstanden mot Gud opphører, og evangeliet får gjøre sin nådefulle gjerning. 

For oss som har hatt et møte med Frelseren, og har erkjent vår sanne stilling og bekjent våre synder i tanker, ord og gjerninger, er det balsam for vårt hjerte å høre evangeliet. Tenk at Jesus Kristus, Guds evige Sønn og Menneskesønnen har åpnet veien til himmelen for en synder som meg. Det kostet møye, lidelse og Jesu Kristi eget liv for å frelse meg og deg. Sannelig har vi ved hans fattigdom blitt rike, og vi får daglig leve i syndenes forlatelse som rettferdiggjorte og gjenfødte kristne og stride den gode strid og vente på å få ”rettferdighetens krans” som ligger og venter på oss (2 Tim 4,8). 

Det er stort å få være et Guds barn. Jesper Krogedal sier det på denne måten: 

”Kor stort, min Gud, at eg ditt barn får vera, 
Og leva i din frie nådepakt! 
:/: Det alt er ferdig, eg skal inkje gjera, 
Men bare kvila i det du har sagt. :/: 

Eg bed deg: Lei du meg igjennom verda, 
Eg er så veik og er i framandt land!
:/: Det mange var som gjekk seg vill på ferda 
Og slepte taket i di frelsarhand. :/: 

Men visst eg veit: Du maktar fast meg halda, 
Det har du lova i ditt eige ord. 
:/: Du visste alt om meg før du meg kalla, 
Og gav meg plass ved nåden rike bord. :/: 

Lat meg få sjå på deg når synda dårar, 
Lat meg som barn ditt faderauga sjå! 
:/: Då veit eg visst at gjennom tvil og fårar 
Eg ved din nåde skal til himlen nå. :/ "

(Offenliggjort første gang i ”Julbudskapet” i 2008)