Påskedags store budskap lyder: Han var død, men se, han lever! Ingen oppstandelse og nytt liv uten først en død og begravelse. Påskens dobbelte budskap rommes i den tittelen kirken har formulert så fint om Jesus: ”Den korsfestede og oppstandne.” Jesus – død for våre synder, og oppstått til vår rettferdighet.
Denne tittelen den korsfestede og oppstandne finner vi ikke direkte i Bibelen i en så konsentrert form. Men på oppstandelsens store dag hører vi at engelen sier til kvinnene som kom til graven: ”Frykt ikke! Dere søker Jesus fra Nasaret, den korsfestede. Han er oppstått, han er ikke her!” Mark 16,6.
Dette doble påskebudskapet fra engelen knytter apostelen Paulus sammen med vår redning fra fordømmelsen: ”Hvem vil fordømme? Kristus er den som er død, ja, mer enn det: som også er oppstått,” Rom 8,34.
Det er diktet mange vakre salmer og sanger om Jesu seierrike oppstandelse.
”Se, Krist som lå i dødens bånd,
gitt hen for våre synder,
står nå med
seier i sin hånd,
med ham vårt liv begynner.”
”Han er oppstanden, store bud!
Min Gud er en forsonet Gud,
min himmel
er nå åpen.”
Underlig er det da å legge merke til hvor nøkternt og lite utbrodert evangelistene forteller om Jesu seierrike oppstandelse. På hver sin måte beskriver de i kort form noe av det som skjedde denne første dag i uken, fra tidlig på morgenkvisten, før solen var stått opp, og til sent på kvelden, den dagen da førstegrøden ble innviet i tempelet.
Det er den hellige historie de skal fortelle på Guds vegne. Evangeliet er først og sist historiefortelling: Profetier og løfter som er blitt oppfylt i Kristus. Ikke sentimentale overdrivelser og utbroderinger, men kort og konsist vitner de om det de selv har hørt og sett. Slik at vi ved å høre øyenvitnenes ord skal komme til tro og bli frelst. Formålet med de skrevne evangeliene er at ”dere skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og for at dere ved troen skal ha liv i hans navn.” Joh 20,31.
De fleste, ja kanskje alle av de store religionene har blitt til ved at enkeltmennesker har fått såkalte åpenbarelser som ikke kan bekreftes av andre. Slik er det ikke med troens store sannheter i vår Bibel. De er ikke oppstått i ett enkelt menneskes hjerte og sinn. Evangelistene bevitner derimot at mange har vært øyenvitner til at Herren hadde stått opp fra de døde. Noen ganger møtte Herren enkeltmennesker. Andre ganger var det flere av disiplene – noen tvilende og noen troende – som møtte ham.
Kvinner og menn får allerede den første dagen bud fra Herrens engel og fra Herren selv om at Davids trofaste løfter er oppfylt: Davids Sønns sjel ble ikke overgitt til dødsriket. Guds hellige skulle ikke se tilintetgjørelse.
Evangelisten Johannes skrev sitt evangelium lenge etter at de andre evangeliene var blitt kjent i menighetene. Derfor forutsetter han det som allerede kjent at Jesus var oppstått.
Da Jesu venner kom til graven, tidlig på morgenen mens det ennå var mørkt, ble de øyenvitner til at han var oppstått. Engler hadde åpnet graven for at kvinnene og disiplene skulle få se den tomme graven, og likklærne som lå tilbake som et tomt skall akkurat der Jesus var blitt lagt. Bare svetteduken lå et annet sted, fint sammenlagt.
I tillegg til det faktum at de så en tom grav, vitnet engler om at Jesus var stått opp. En slik engleforkynnelse finner sted bare ved Jesu fødsel og ved hans oppstandelse og himmelfart.
For evangelisten Johannes har det vært viktig å navngi et menneske som på en særlig måte hadde bruk for en frelser, og bekrefte at hun fikk oppleve den store nåde å møte Herren særskilt på oppstandelsesdagen. Den første som fikk se Jesus i forklaret legeme, på selve oppstandelsesdagen, var Maria Magdalena, hun som hadde vært besatt av sju onde onder, som Jesus hadde befridd henne fra. Han viste seg for henne i den hagen hvor graven var. Deretter viste han seg for de andre kvinnene som var kommet for å salve ham, mens de var på vei til byen igjen. Så fikk den sviktende Peter møte sin oppstandne frelser, og senere mot kvelden viste han seg for de to disiplene som gikk til Emmaus.
Endelig fikk apostlene, med unntak av Tomas, besøk av Jesus sammen med en del andre disipler. Da ble disiplene forferdet, fordi de trodde at de så en ånd. Vel kom Jesus inn gjennom lukkede dører, og han hadde som nevnt et åndelig legeme. Men han kunne vise naglegapene i hendene og føttene, og såret i siden. De fikk beskjed om å kjenne på ham at han fremdeles hadde kjøtt og ben, og at det var ham selv.
En ting synes i hvert fall klart: Intet menneske har vært øyenvitne til selve oppstandelsen. Ingen mennesker fikk se da Jesus brøt dødens lenker og i forklaret legeme forlot den forseglede graven.
Tvert imot: Til sin store overraskelse kom de til en tom grav. Maria Magdalena så at steinen var tatt bort fra graven. Hennes budskap til Peter og Johannes var det fortvilte: ”De har tatt Herren ut av graven, og vi vet ikke hvor de har lagt ham.” De to disiplene så bare linklærne og svetteduken. Da begynte det å demre for dem at Skriften hadde forutsagt at han skulle stå opp fra de døde.
Som bekreftelse på påskens viktige budskap vil jeg avslutte med å sitere noe av Paulus sin preken til jødene: ”Brødre, barn av Abrahams ætt og de blant dere som frykter Gud: Det var til oss ordet om denne frelsen ble sendt. For de som bor i Jerusalem, og deres rådsherrer, kjente ham ikke. Og da de dømte ham, oppfylte de profetenes ord, som blir opplest hver eneste sabbat.
Og enda de ikke fant noen dødsskyld hos ham, bad de Pilatus at han måtte bli slått i hjel. Da de hadde fullbyrdet alt som er skrevet om ham, tok de ham ned av treet og la ham i en grav.
Men Gud oppvakte ham fra de døde! I flere dager åpenbarte han seg for dem som var dratt opp med ham fra Galilea til Jerusalem, de som nå er hans vitner for folket.
Og vi forkynner dere evangeliet om det løftet som ble gitt til fedrene.
Dette har Gud oppfylt for oss, deres barn, da han oppreiste Jesus.
...
Derfor skal dere vite, brødre, at ved ham forkynnes syndenes forlatelse for dere. Og fra alt det som dere ikke kunne rettferdiggjøres fra ved Mose lov, rettferdiggjøres i ham enhver som tror.” Apg 13,26-32, 38f.