Artikel nr 10 fra blad nr 2-2011
Emne: Påske
Tanker i forbindelse med påskesalmer
Av Immanuel Fuglsang

I den norske Sangboken nr. 672 står salmen ”O hode, høyt forhånet”. Salmen finnes også i flere andre sang- og salmebøker, bl.a. Den Danske Salmebog nr. 193 (ny utgave) og nr. 168 i den forrige utgave. Denne salmen har jeg grunnet på flere ganger i den senere tid, og spesielt vers 2 har jeg måttet stanse for med tanke på hva som er min frelsesgrunn. Dette verset lyder slik: 

”Min Jesus, du er såret 
for mine synder så, 
jeg burde selv ha båret 
den straff som på deg lå. 
Se hit! Her står jeg arme, 
fordømt til vredens ris, 
deg over meg forbarme, 
ditt nådeglimt meg vis!” 

Slitesterk med dybt bibelsk innhold 

Salmen har hatt en meget lang levetid, idet den opprinnelig ble skrevet i første halvdel av det 13. århundre av en belgisk abbed, Arnulf fra Louvain. (Han har forøvrig også skrevet den meget kjente og mye benyttet salmen ”Hill deg, Frelser og forsoner”). Senere – i 1656 – ble salmen bearbeidet av den kjente tyske prest og salmedikter, Paul Gerhard, og dansken Frederik Rostgaard oversatte den i 1738. 

At salmen har kunne overleve gjennom så mange år – og fortsatt er elsket og mye benyttet av kristenfolket, tror jeg henger sammen med det meget dype bibelske innhold. Jeg vil i denne artikkel blant annet prøve å sette noen av salmens uttrykk i forbindelse med den bibelske sammenheng. Jeg vil ikke gi en nøyaktig henvisning til de enkelte vers, men det er gjerne en god ide å finne frem sangboken i forbindelse med lesing av denne artikkel. 

Her er noen av de bibelvers jeg kom til å tenke på: 

Mat 27,28-29: ”De kledde av ham, og la en skarlagenrød kappe om ham. Og de flettet en krone av torner og satte på hans hode, og gav ham en rørstav i høyre hånd. De falt på kne for ham og hånte ham og sa: Vær hilset, du jødenes konge! ”

Jes 53,5: ”Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom.” 

Luk 18,13: ”Men tolleren stod langt borte. Han ville ikke engang løfte øynene mot himmelen, men slo seg for sitt bryst og sa: Gud, vær meg synder nådig!” 

Joh 10,11: ”Jeg er den gode hyrde. Den gode hyrde setter sitt liv til for fårene.” 

Joh 19,25: ”Men ved Jesu kors stod hans mor og hans mors søster, Maria, Klopas’ hustru, og Maria Magdalena.” 

Sal 23,4: ”Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for ondt. For du er med meg, din kjepp og din stav, de trøster meg.” 

Sal 17,15: ”Jeg skal i rettferdighet få se ditt ansikt. Når jeg våkner, skal jeg mettes ved synet av din skikkelse.” 

Sal 84,12: ”For Gud Herren er sol og skjold, Herren gir nåde og ære. Han nekter ikke dem noe godt som vandrer i uskyld.” 

2 M 15,2: ”Herren er min styrke og min lovsang, han ble meg til frelse. Han er min Gud, og jeg vil prise ham, min fars Gud, og jeg vil opphøye ham.”

Åp 14,13: ”Og jeg hørte en røst fra himmelen si: Skriv: Salige er de døde som dør i Herren fra nå av. Ja, sier Ånden, de skal hvile fra sitt besvær, for deres gjerninger følger dem.” 

Det kunne helt sikkert nevnes mange andre bibelvers som har referanse til denne salmen. Men jeg kan jo ikke med sikkerhet vite hva bibelord forfatteren har hatt i tanke. Men det ordvalg som er benyttet i oversettelsen leder utvilsomt våre tanker i den rette retning. 

Frelsesgrunnen 

Så føler jeg også trang til å uttrykke meg på samme måte som forfatteren gjør det i vers 7 (vers 4 i den danske utgave): 

”Jeg takker deg av hjerte 
fra dypet av min sjel 
Min Frelser, for din smerte, 
du ville meg så vel! 
Jeg ber, o Jesu Kriste, 
ved troen hold du meg! 
Når øynene vil briste, 
da la meg dø i deg!” 

Jeg tror at mange kristne av hjertet gjerne vil synge med på denne salmen. I alle fall om en er av sannheten. For da har en funnet svaret på det viktigste av alle spørsmål her i livet: ”Hvordan kan jeg vite at jeg er frelst og skal i evigheten være sammen med Gud Herren og hele den frelste skare?” Og dette svaret kommer også fint til uttrykk i en salme av Brorson, hvor det heter: 

”Nå har jeg funnet det jeg grunner mitt salighetens anker på; 
Den grunn er Jesu død og vunder, hvor den før verdens grunnvoll lå. 
Det er den grunn som evig står, når jord og himmel selv forgår!” 

En ny tendens 

Vi har så mange gode og innholdsrike salmer og sanger fra tidligere tider. Det betyr likevel ikke at det ikke finnes gode nyere salmer og sanger. For det gjør det helt sikkert. Men jeg synes der er en tendens til at der ofte legges mer vekt på hvor fint det er å være søkende i åndelige spørsmål. Det kan faktisk alle tåle å høre uten å ta til motmæle. Men hvis noen sier: ”Jeg har funnet sannheten”, kan det ofte komme motstand og motsigelser. F.eks. kan en høre slike utsagn: ”Nå skal du jo huske at vi erkjenner stykkevis”, eller ”Tror du at du er bedre enn andre som gjerne ser litt annerledes på religiøse spørsmål?” På det vil jeg svare: ”Det er meget viktig at vi tar oss i akt for åndelig hovmod, og vi skal heller ikke gjøre oss til dommere over hjertetilstanden hos andre mennesker”. Men samtidig må vi med stor frimodighet legge vekt på de bibelske sannheter som vi selv er kommet til tro på, og har fått som vårt hjertes overbevisning. Det er nemlig helt i overensstemmelse med Bibelen å si at en har funnet ”sannheten”, for hvem er det som det tales om i en slik uttalelse? Jo, det dreier seg om Jesus som sier om seg selv: ”Jeg er veien og sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg.” Joh 14,6. 

Og samtidig vil jeg nevne at det også kan formes med disse ord: ”Jesus fant meg”, for det er to sider av samme sak. Det er ikke noe menneske som søker Jesus uten at Gud først har søkt dette menneske. Vi leser i Joh 6,44: ”Ingen kan komme til meg uten at Faderen som har sendt meg, drar ham, Og jeg skal oppreise ham på den siste dag.” 

Stilhet for Ordet 

Jeg vil slutte med å oppfordre til å bruke tiden fram til påske til å bli stille først og fremst for Bibelens budskap og tekster. Og som et meget brukbart supplement til det kan det jo passe at vi bruker noen av de gode, slitesterke salmer og sanger, f.eks. nr. 367 i den norske Sangboken (nr. 510 i den nye danske Salmebog). Her står det slik i det siste vers: 

”På denne grunnen vil jeg være så lenge jeg på jorden går 
Det vil jeg tenke, tale, lære, så lenge hjertet i meg slår; 
Snart synger jeg i englekor: Barmhjertighet! hvor du er stor!” 

Med slik en sang i hjertet kan vi frimodig – for Jesu døds og blods skuld – gå påsken i møte i det vi ønsker hverandre: En gledelig og velsignet påskehøytid i Jesu navn! 

(Oversatt fra dansk)