I den senere tid har det vært mye fokus på Carissimi og Carissimi-prestene. Vi vil i denne kommentaren ta med en del om hva Carissimi står for teologisk og hva deres kamp går ut på.
Selve ordet ”Carissimi” er latin og betyr ”elskede”. I forkant av alvorlige formaninger bruker ofte apostlene dette uttrykket (se Jud vers 3; 1 Pet 2, 11; Fil 2, 12; 1 Joh 4, 1).
Initiativtakerne til Carissimi er alle teologer/prester i Den norske kyrkje (Dnk). To av dem er menighetsprester. Sokneprest Dag Øivind Østereng er barnebarn av misjonsskolelærer Øivind Andersen på Fjellhaug og bor nå på Nærbø. Sverre Langeland er sokneprest i Meland, og har tillitsverv innenfor den høykirkelige bekjennelsesbevegelsen Kirkelig Fornyelse. De to andre er teologer i kirkelige stillinger. Førsteamanuensis Knut Alfsvåg er lærer ved Misjonshøyskolen i Stavanger og er blant annet kjent som Luther-forsker. Og teologisk veileder Joachim Grün er blant annet kjent for tilhørigheten sin til retreatbevegelsen.
Av dette forstår vi at ingen kan kalle de fire for spesielt uniformert i teologisk og kirkelig henseende, men de står sammen for å kjempe for den klassiske evangelisk-lutherske lære i Dnk.
Totalt har omkring 500 personer skrevet under oppropet ”For enhetens skyld” med basisdokumentet Carissimi. Over 140 underskriverne er medarbeidere i Den norske kyrkje. Omkring 110 av dem er menighetsprester eller innehar andre vigslede stillinger.
Foranledningen til opprettelsen av Carissimi i 2007 var Lærenemdas uttalelse om ”Skriftforståelse og skriftbruk med særlig henblikk på homofilisaken” hvor nemda delte seg i to fraksjoner. De som ville holde fast ved det tradisjonelle syn på homofilt samliv uttalte at det her dreier seg om ”to syn som er uforenlige, og at ikke begge kan være retningsgivende for kirkens lære, ordninger og liturgi”.
Mot dem som vil åpne opp for at samlevende homofile kan få vigslede stillinger i Dnk, vil Carissmi bekjenne seg til og forplikte seg på det apostoliske vitnesbyrd i Den Hellige Skrift som også er overlevert fra oldtidas tre symboler, Den apostoliske trosbekjennelse, Den nikenske trosbekjennelse og Den athanasianske trosbekjennelse.
Vi vil gjerne sitere fra de overfornevnte teologers skrift ”For enhetens skyld” hvor de legger vekt på Dnks læregrunnlag, den vanskelige situasjonen Dnk er i og en vei ut av krisen:
”Den kristne kirkes oppdrag er å forkynne evangeliet slik at mennesker kan bli frelst. Det er dette budskapet, slik det er gitt oss i Den hellige skrift og slik vår kirke vitner om det i sin bekjennelse (jfr. ordinasjonsløftet), som fastsetter grunnlaget for lære og liv i kirken. Videre har biskopene etter vår kirkeordning (jfr. vigslingsliturgien) en overordnet forpliktelse på å ivareta kirkens enhet i lære og liv. Samlet peker dette på det forhold at det i kirkens budskap er noe uoppgivelig som vi som kirkesamfunn (leke og vigslede medlemmer) står sammen om, og viser samtidig hvor ødeleggende det vil være for kirkens oppdrag om vi som fellesskap skal måtte stå for noe annet enn det som kan begrunnes i Skrift og bekjennelse.
Det kan fastslås med stor entydighet at det læregrunnlag det her vises til, forstår det monogame og livslange ekteskap mellom én mann og én kvinne som ramme om seksuallivet. Fra aposteltiden av har derfor en samlet kristenhet (det kirkelige økumene) lagt dette til grunn for kirkelig veiledning, undervisning og sjelesorg ut fra en enhetlig overbevisning om at kirkens hellighet bare kan fastholdes der syndsbekjennelse og løftet om den ubetingede nåde er veien tilbake der denne rammen er brutt. Ved å argumentere for en endret kirkelig holdning til homofilt samliv gjør en imidlertid – utover dette bibelsk begrunnede læregrunnlag – gjeldende et krav om å åpne også for andre seksuelle samlivsformer. På den måten legger en i realiteten noe annet til grunn for forståelsen av kirkens oppdrag enn det som kan belegges ut fra Skrift og bekjennelse. Etter vår oppfatning er det dette dype alvor som ligger til grunn fra påpekningen fra halvparten av Lærenemndas medlemmer om at vi her har å gjøre med “to uforenlige syn” hvor ikke begge “kan være retningsgivende for lære, ordninger og liturgi.”
Det denne saken avdekker, er at det i Den norske kirke er dyptgående uenighet om hva det er som gjør kirken til kirke. Det er allerede et faktum at denne uenigheten fremmedgjør mange for den kirke de er døpt og opplært i, og dermed mange steder skaper både spenninger og splittelse. Dette er en prosess som etter alt å dømme vil bli kraftig påskyndet om kirkens øverste organer også skulle fatte vedtak om endring av kirkens ordninger.
Etter vår oppfatning er det derfor avgjørende i den vanskelige situasjonen Den norske kirke nå opplever at det gis rom for å tenke og handle på grunnlag av følgende tre grunnleggende kirkerettslige prinsipper for lære og liv i kirken:
1. Prestenes forpliktelse på ordinasjonsløftets kall til å forkynne Guds ord klart og rent, som det er gitt oss i Den hellige skrift, og som vår kirke vitner om det i sin bekjennelse (jfr. Gudstjenestebok for Den norske kirke).
2. Biskopenes plikt til å ta vare på den apostoliske lære etter vår kirkes bekjennelse … og bevare enheten i Guds kirke (jfr. Gudstjenestebok for Den norske kirke).
3. Confessio Augustana art. XXVIII sin formaning om ikke å lyde biskoper som fastsetter noe som strider mot evangeliet.
Dette kirkerettslige grunnlaget er positivt gitt oss i gjeldende ordning for Den norske kirke og vi vil med frimodighet fastholde muligheten for og nødvendigheten av å trekke bekjennelsesmessige konsekvenser på dette grunnlaget. For at dette ikke skal forbli uforpliktende prinsipper vil vi av de grunner som det ovenfor er pekt på, og i samsvar med Lærenemndas utsagn om to uforenlige syn i den nåværende situasjon, gjøre følgende:
1. Frasi oss tilsynet til de biskoper som splitter kirken ved å bryte med Skriftens og bekjennelsens vitnesbyrd i den sak som nå mer enn noen annen splitter Den norske kirke. Vi ser ingen grunn til å bryte med den arbeidsrettslige siden, og vil forholde oss ryddig og lojalt til de gjeldende ordninger.
2. Be om og arbeide for et alternativt tilsyn slik at vi får etablert et legitimt rom og en ledelse som kan bekrefte kirkens apostoliske karakter og vitnesbyrd.
3. Holde fram retten til å avstå fra gudstjeneste- og alterfellesskap med biskoper og prester som offentlig fremmer den nye læren.
4. Søke et bredt fellesskap som åpner vår kirke mot en større nærhet til søsterkirker som fastholder og søker kirkens enhet og hellighet og dens apostoliske og allmenne karakter (Credo). Slik bærer vi i oss håpet om å fremme kirkens synlige enhet.
Vi gjør ikke dette for å splitte kirken. Tvert om gjør vi dette for å kalle kirken til enhet på apostolisk grunn og ivareta vår forpliktelse for Guds ansikt til menneskers frelse. Vi er av den klare oppfatning at det er de som bryter med kirkens overleverte trosvitnesbyrd i denne saken som i realiteten splitter kirken. Vårt mål er å samle og frigjøre til større kristen enhet! Hermed oppfordrer vi alle medlemmer av Dnk (vigslede og leke) til å stå sammen i dette oppropet. Vår samlede visjon og bekjennelse finnes i dokumentet ”Carissimi – et basisdokument for oppropet ”For enhetens skyld.”
For dem som ønsker det kan både dette oppropet og basisdokumentet leses og lastes ned fra nettstedet www.carissimi.nu
Tjue prester i Stavanger bispedømme er tilsluttet Carissimi. Da Erling J. Pettersen ble utnevnt til biskop, fikk de det vanskelig. Etter flere møter med Carissimi-prestene kom endelig konklusjonen fra biskopen. Brevet til Carissimi-prestene kalt ”Tilsyn og nattverdfelleskap i Stavanger bispedømme”. Undertegnede har leste brevet. Det første som slår en er at biskopen ikke en eneste gang siterer fra Bibelen eller Den norske kirkes bekjennelseskrifter. Han henviser bare til Bispemøte, Kirkemøte og Lærenemd. Da kan en gjerne spørre om disse instansene er overordnet Bibel og bekjennelse!
Biskopen konkluderer på følgende måte: ”Stavanger biskop vil derfor ikke åpne for at medarbeidere kan reservere seg fra nattverdfellesskap med biskopen, for eksempel under visitas. Det hører med til tjenesten å kunne delta i dette”.
Biskopens konklusjon er svært skuffende. Carissimi- prestene må følgelig enten innordne seg etter biskopen, eller så må de søke avskjed.
Når biskopen sier ja til at samlevende homofile i partnerskap kan vigsles til kirkelige stillinger, bryter han med Guds ord. Ifølge Guds skaperordning er det monogame og livslange ekteskap mellom en mann og en kvinne den eneste legitime samlivsordning. Alle andre forhold betegnes som hor, ekteskapsbrudd og utukt, altså synd. Guds ord betegner homofile samleier som ”skammelig utukt” og sier i 1 Kor 6, 9-10 blant annet: ”Verken horkarer eller avgudsdyrkere eller ekteskapsbrytere eller de som lar seg bruke til unaturlig utukt, eller menn som øver utukt med menn eller tyver eller pengegriske eller drankere eller baktalere eller røvere skal arve Guds rike”. Hvordan kan da biskopen godta homofile samliv og si det motsatte av hva Guds ord sier? Guds ord sier at det er synd og utelukker fra Guds rike, mens biskopen sier at det ikke er synd. Han leser dermed korrektur på Guds ord og forkaster den apostoliske lære, men da kommer han også i konflikt med Bibelens treenige Gud.
Derfor er det rett og legitimt av Carrissimi-prestene å si fra til biskopen at han er på avveier ifølge Bibel og bekjennelse. Ifølge klassisk reformatorisk teologi er dette spørsmål et lærespørsmål og bekjennelsesspørsmål. Følgelig er det vranglære og kirkesplittende å si det motsatte av hva Guds hellige ord sier. Biskopen derimot betrakter dette spørsmålet i praksis som et adiaforon (mellomting), dvs. en kan ha forskjellige oppfatninger om dette spørsmålet uten at det trenger å få noen som helst konsekvenser.
Når biskopen vil tvinge prestene til nattverdfellesskap, så vil det si det samme som at han vil ”tvinge” dem til å devaluere et bekjennelsesspørsmål til status som adiaforon, noe som er fullstendig uakseptabelt for dem som er samvittighetsbundet av Guds hellige ord. For spørsmålet om homofilt samliv er ikke et adiaforon fordi Bibelen uttaler seg klart om det. Den betegner homoseksuelle forhold som ”en styggedom” (3 M 18,22) og ”en motbydelig gjerning” (3 M 20,13), som ”skammelig utukt” (Rom 1,27) og sier at de som gjør slike ting, ikke skal arve Guds rike (1 Kor 6,9-10), men bli utenfor Guds evige rike (Åp 21,8; 22,15). Disse utsagn viser hvor alvorlig Den treenige Gud ser på homofilt samliv.
Noen hevder at Skriften er uklar i dette spørsmålet, følgelig går de imot det reformatoriske prinsipp om Skriftens klarhet.
Guds ord taler alvorlig om dem som slår inn på avveier, og likedan om hvordan de kristne skal forholde seg til dem som ikke blir i Kristi lære. Apostelen Johannes skriver i 2 Joh v. 9 – 11 følgende: ”Hver den som slår inn på avveier og ikke blir i Kristi lære, har ikke Gud. Den som blir i læren, han har både Faderen og Sønnen. Om noen kommer til dere og ikke fører denne lære, da ta ikke imot ham i deres hus og hils ham ikke velkommen! For den som hilser ham velkommen, blir medskyldige med ham i hans onde gjerninger”.
Ett av Dnks bekjennelsesskrifter, Augustana (artikkel 28: Om kirkemakten), omtaler også disse forhold: ”Men når de (biskopene, hyrdene) lærer og fastsetter noe som strider mot evangeliet, da har menigheten en befaling av Gud som forbyr å lyde dem”.
Derfor er det rett av Carissmi-prestene å si fra og unndra seg gudstjeneste- og nattverdfellesskap med biskopen så lenge han fastholder sin vranglære. At de ikke skal få lov til å markere sin overbevisning som har sin basis i Skriften, er ikke i samsvar med Kristi lære, men antikristelig.
Nylig har soknepresten på Nærbø, Jan Roald Dahlstrøm, sagt opp sin stilling fra 1. september 2011. Han har vært prest i Dnk i 34 år. Til Jærbladet (06.04.2011) sier Dahlstrøm at det er flere årsaker til at han nå sier opp. Men han legger ikke skjul på at Stavanger-biskop Erling J. Pettersens nei til alternativt tilsyn for Carissimi-prestene har spilt en viktig rolle. Videre sier han: ”Biskopen avviser det som Carissimi står for. For meg blir det problematisk og slitsomt å leve med at jeg ikke kan ta praktiske konsekvenser av min overbevisning ut fraGuds ord”.
Selv om vi med et lavkirkelig kirkesyn ser annerledes på en noen saker, så bør vi støtte Carissimi-prestenes kamp for den bibelske lære. La oss be om at de må få visdom og råd fra Herren i deres daglige virke. La oss også be for biskopene som er kommet på avveier, at de må komme til sannhetserkjennelse. .