Artikel nr 14 fra blad nr 4-2011
Emne: Bladklipp
Visshet i hjertets innerste
Av Hans Erik Nissen

Frederik Wisløff forteller i sine minner ”Fra husmannsplassen”: 

Vi var 6 søsken. Vår nest eldste søster var åndssvak. Da Lilli var 10 – 12 år gammel, tok mor henne med til en skole for åndssvake for å snakke med bestyreren. Han var vennlig og forståelsesfull. ”Deres datter vil nok aldri kunne lære å lese og skrive. Ta henne med hjem, og la hun ha det godt.” 

Mor var glad, og vi var alle glade. Lilli skulle få lov å være hjemme. Hun var alltid flink og i godt humør. Hun hadde vanskelig for å tale og forstod lite av det som ble sagt til henne. Når småguttene på gården lekte med henne, synte hun det var morsomt. 

Lilli hadde en misjon i verden. Hun bandt hjemmet sammen. Vi opplevde henne ikke som en byrde. Hun var glad for oss alle, og vi var glade for henne. 

Lilli døde 21 år gammel av lungebetennelse. Det ble et stort tomrom, men vi forstod jo alle at det var til det beste. ”Jeg har alltid bedt Gud om at Lilli måtte dø før meg,” sa mor. 

Da Lilli lå i sin kiste, bøyde far seg over henne og sa dypt beveget: ”Du kjære Lilli, var far bare like så sikker på å komme til himmelen som du.” 

Frederik Wisløffs far var Johan Martin Wisløff. Carl Fr. Wisløff skriver om ham i sin kirkehistorie at han hadde en ubøyelig energi og usedvanlige lederevner. Han var en betydelig predikant, hans forkynnelse var sentral bibelsk og ble fremført med inderlighet og varme. I hans tid som leder i Indremisjonen steg abonnementstallet for ”For fattig og rik” fra 2000 til 60 000. Fra å være en liten bevegelse uten eget kontor ble Indremisjonen en landsomfattende bevegelse. 

Hvordan er det mulig at Johan Martin Wisløff kan si som han gjør ved sitt barns båre? En synes at om noen kan være viss på sin frelse, må det være et menneske som ham. Han har fått lov til å se dypt inn i de bibelske sannheter, og Gud har bekreftet hans tjeneste ved de medfølgende tegn. 

Allikevel: kjenner vi ikke oss selv i ham? Vi tror at vi er Guds barn for Jesu skyld, men en ting er å si det til seg selv og andre, noe annet er å gjøre det når døden gjester oss. Da blir dommen – Guds dom – så nærværende. Da er spørsmålet et eneste: Hva sier han som har det siste og endegyldige ord? Hvor finner vi svar? Hvor får vi hjelp? 

Først er det viktig å understreke hvor vi ikke skal søke. Vi finner ikke svaret i det vi selv er. Vi skal ikke analysere vår egen tro for å finne ut om den er god nok. Vi finner heller ikke svaret i det vi har gjort. 

Vissheten har jeg derimot i evangeliet. Den kommer når jeg hører hva Jesus har gjort for meg. Han har båret forsoningsblodet inn i himmelen og vunnet en evig forløsning. Han trer frem for Gud når jeg faller i synd. Han gjør det som sonoffer. Ved å reise Jesus opp fra de døde har Gud for evig sagt sitt ja til Jesu velsignede ord: ”Det er fullbrakt.” De ord gjelder meg. Det kan jeg vite fordi det gjelder alle. Jeg kan vite det ganske sikkert: Det holder det Jesus har gjort. 

Jeg må høre det igjen og igjen. Jeg er nemlig som det villfarne får, som uten å ville det likevel begynner å analysere meg selv og min egen kristendom. Hører jeg så en predikant som maler Jesus for mitt øye som den korsfestede, får jeg hjelp. Det gir meg frimodighet til å tro at det går godt for meg til sist, ikke i kraft av meg eller noe av mitt, men for Jesu skyld. 

La oss be for våre forkynnere! La oss be om at de må forkynne det evangelium som kan gi oss den forunderlige rikdom: Vissheten om syndenes forlatelse. Der hvor den er, er det frelsesjubel. 

(Fra ”Båndet” nr. 1 – 2001, oversatt fra dansk)