Ingen mennesker fortjener Guds nåde. Det vet vi, men likevel er det lett å tenke at en del fortjener Guds nåde mindre enn andre.
Vi skal stanse opp litt ved mennesker og særskilt ved en slekt som utmerker seg ved sin ugudelighet, sin grusomhet og sin umoral. Vi skal se hvor mange ganger Gud kaller medlemmer av denne slekten, den herodianske slekten, på en særskilt måte. Det begynner med at Herodes den store får besøk av de vise menn. De behøvde ikke å ha kommet dit, men Herodes fikk da vite at Messias var født og han hadde mulighet til å følge med dem til Betlehem og hylle barnet. Men han lar i stedet barna i Betlehem drepes. Vi har Herodes Antipas, sønn av Herodes den store, han som lyttet til døperen Johannes og som ble så fenget av Ordet at ”Når han hørte på ham, kom i tvil om mangt og meget, men hørte ham gjerne.” Mark 6,20. Han var nær Guds rike, men når Johannes påpeker at han lever i ekteskapsbrudd så ble prisen for høy ”Han la da også dette til alt det andre [onde], at han kastet Johannes i fengsel.” Luk 3,20.
Når Paulus etter sin tredje misjonsreise kommer til Jerusalem blir han jo fengslet, og så blir han, for at jødene ikke skal drepe ham, ført til Cessarea, der Antiokus Felix satt på den romerske landshøvdingsstolen. Han var en av Pontius Pilatus sine etterfølgere og åndelige bror. Fra begynnelsen av var han slave hos keiser Klaudius mor, Antonia, men han ble frigitt av Klaudius. Og så steg han raskt i gradene, ikke minst da hans bror, Pallas, ble en av keiser Neros favoritter. Han ble utnevnt til landshøvding i år 53. Han skjøttet sitt arbeid på en grusom måte, helt til hans syndemål var fullt, og han i år 61 ble avsatt for sine grusomheters skyld. Han utøvde sitt embete med alle mulige grusomheter og vellyst, sier en romersk historieskriver. Han var en frigitt slave, en lidenskapelig lykkejeger som søkte forlystelser, og som sagt en hensynsløs, grusom mann. Han levde et liv i forlystelser som undertrykte enhver tanke på rettferdighet og menneskelige hensyn. Han var gift tre ganger. Til tross for sin lave byrd giftet han seg hver gang med prinsesser. Nå satt Drusilla ved hans side. Hun var datter til Herodes Agrippa den første, barnebarn til Herodes den store. Hun var Felix’ tredje hustru, lidenskapelig og uanstendig som de fleste prinsesser av den herodianske slekten. Egentlig tilhørte hun altså en annen mann, men Felix hadde åpent begått ekteskapsbrudd med henne. Han fikk en sønn med henne som omkom sammen med sin mor ved et forferdelig vulkanutbrudd av Vesuv i år 79. Felix ble avløst av Festus som fikk fint besøk av Herodes Agrippa den andre og hans søster Bernike, begge barn til Herodes Agrippa den første. Det var blod klistret ved Idumeernes kongeslekt. Apostelen Jakobs blod ropte til himmelen mot deres far Agrippa den første. Og disse to siste ættlingene satte kronen på verket med det allment kjente blodskamforholdet de levde i.
Vi har flere på samme slektstre; Herodes Antipas som drepte Johannes døperen. Som vi tidligere sa, var han farbror til Herodes Agrippa den første. Og Herodes den store som drepte barna i Betlehem var farfar til Herodes Agrippa den første. Ja, det er merkelig hvor mange vitnesbyrd den slekten fikk om Guds vei. Ett vitnesbyrd finner vi i Apg 24,24-27. Les gjerne dette.
Det er pinlig å lese om den herodianske slekten. Vi vet at velsignelse kan følge en slekt, men også at Gud sier at han hjemsøker fedres misgjerninger på barn inntil tredje og fjerde ledd på dem som hater ham. Paulus får møte flere av denne slekt. Drusilla var datter til Herodes Agrippa den første, han som med sverd fikk henrettet Jakob, men hans planer om å gjøre det samme med Peter lyktes ikke. Han døde like etter på grunn av sin selvforguding i Cesarea i år 44. Paulus har allerede møtt Felix ved et offisielt møte dem imellom. Der sto landshøvdingen og fangen overfor hverandre. Men i Apg 24,24-27 er et mer interessant møte omtalt, for her står to mennesker overfor hverandre: Herrens apostel og en purpurkledd synder. Felix hadde en del kunnskap ”til Veien”, til Guds vei, kanskje gjennom sin hustru, jødinnen Drusilla. Hun var datter av kong Herodes Agrippa. Drusilla ble av sin far bortgiftet til en hedensk småkonge som villig underkastet seg jødedommen for å vinne den vakre fjortenårige fyrstedatteren. Men hun flyktet fra ham ved hjelp av en trollkar, og hun kastet seg i armene på landshøvdingen Felix, som var et bedre parti og som kastet mer glans over henne. Til stor forargelse for jødene, giftet hun seg med denne hedningen og bodde med ham ved hans side i Cesarea.
”Etter noen dager kom Felix sammen med sin hustru Drusilla, som var jødinne. Han sendte bud etter Paulus og hørte ham vitne om troen på Jesus som Messias.” Apg 24,24. Så møtes de ganske privat, hedningen, jødinnen og den kristne apostelen. Det er et underlig møte. Det høye herskapet gir sine ordrer til soldatens vaktposter, det går bud gjennom dunkle ganger i Herodes’ borg. Fangevokteren skramler med sine nøkler. Paulus blir hentet og så står de tre overfor hverandre. En nådeanledning! Var Felix og Drusilla søkende? Paulus kjente godt til deres historie og så møtes de, sjelevinneren og synderne. Men søkte de for at de ville finne, eller søkte de bare av nysgjerrighet? Ville de betale prisen? Hadde de bare en teoretisk interesse for kristendommen? Man kan jo forstå at det finnes en interesse med tanke på alle møtene herodesslekten har hatt med kristendommen.
Vel, Paulus har i alle fall ikke en teoretisk interesse for Felix og Drusilla. Han grep anledningen og forkynte de hovedsannheter som de begge behøvde å høre. Paulus tok ikke hensyn til person. Han er interessert i sjelers frelse. Mange ville nok ha gitt opp Felix og Drusilla som forherdede syndere og sett på dem som håpløse tilfeller. Men Paulus viser med sin handling at han regnet med at det fantes frelse også for dem. Han står nå like framfor dem som skal bli hans dommere. Han kunne jo ha tenkt på sin frigivelse; å skaffe seg en som stod på hans side når han sak skal avgjøres. Men det er ikke det Paulus tenker på. Han tenker på frelse for Felix og Drusilla.
Felix kjente vel til ”Veien”. Derfor er det mulig at Paulus hopper over det å gi en grunnleggende undervisning om kristendommen. Han går ut med en direkte appell og botspreken som oppskaker Felix. Paulus taler først om rettferdighet. Ja, det er noe som heter å søke Guds rike og hans rettferdighet. Men det er en grunnlov at den som søker og vil finne Guds rettferdighet, den må forkaste sin egen, alt det man har og bygger på i seg selv. Man må ned på den fattige synderens plass, der man blir så fattig at man lar seg frelses utelukkende av nåde. Jesus kom jo ikke for å frelse rettferdige, men syndere til omvendelse! Men behøvde man å ta bort noen rettferdighet fra Felix? Ja, det kan nok hende. Det kan vel tenkes at han ikke var dårligere enn andre herskere på den tiden. Han var kjent for sin urettferdighet, men han måtte også selv bli klar over den. Og ikke bare bli klar over den, det er jo mange som kan erkjenne sin synd. Men den gir ikke noe skyld, den er ikke noe problem, men den må ses i Guds lys. Og da blir det ikke lett. Paulus taler om rettferdighet med en urettferdig. Han må bøye seg dypt om han skal få del i frelsen i Jesus Kristus. Men det var nok for mye å betale for den stolte romeren. Det er merkelig hvor dypt selvrettferdigheten sitter også hos den mest urettferdige.
Så vitner Paulus om avholdenhet. Om kyskhet og urenhet, og her hadde jo Felix og Drusilla mye på samvittigheten. Det var tredje gang Felix var gift, og han hadde begjært sin nestes hustru for å tilfredsstille sin syndige lyst. Paulus har kjærlighetens og sannhetens mot til å sette fingeren på det ømme punktet. Han var like modig som døperen Johannes som gang på gang gikk i rette med Drusillas farbror på dette punktet, å tale om tilbakeholdenhet med så lidenskaplige mennesker! Han pakket ikke sine ord inn i bomull. Han vitnet om at det må skje et brudd med synden om man skal få del i frelsen. Og her er omkostningene store for mange, alt for store. Man kan nok være villig til å bryte med synder som er en til ubehag, men ikke dem som man elsker og vil beholde, slik som sin unge, vakre hustru.
Så taler Paulus om den kommende dommen. Den våger man jo nesten ikke å nevne i dag. Da kan man skremme bort mennesker, da blir man beskyldt for å være helvetespredikant. Nei, det skal være mildhet, det skal være trøst. Man skal samle med Jesus og ikke spre. Det skal være kjærlighet over hele linjen. Men Paulus var barmhjertig nok til å vise deres situasjon slik som den var. Det står at etter døden kommer dommen. Og må Gud gi oss kjærlighet og mot, så vi ikke skjuler fortapelsens virkelighet og Guds vredes dom over synd som ikke angres og forlates og blir utstrøket i Kristi blod.
Felix ble forskrekket! Det kom noe Gudsfrykt over ham. Det var virkelig et nådebesøk! Han fikk se sitt liv i lyset og at det ikke holdt mål. Rettferdighet, tilbakeholdenhet og dom. Han ble veid på en vekt og var for lett. Men hvordan gikk det? Ja, her møter vi det som vi ofte møter hos mennesker, det som hindrer. Det er egentlig ikke deres synd, hvor stor den enn er. Men det finnes ikke oppriktighet i søkingen. Riktignok søkte han, i alle fall i teorien, men ikke for å finne og ikke til den prisen. Kanskje ville han bli frelst, men han ville ikke betale prisen. Han ville beholde noe av sitt gamle liv. Om Drusillas slektning, Herodes Antipas står det at ”Når han hørte på ham, kom han i tvil om mangt og meget, men han hørte ham gjerne.” Mark 6,20. Det er så utrolig det også, men en dag ble prisen for høy: ”Det er ikke tillatt for deg å ha din brors hustru”. Mark 6,18. Han ville ikke forlate Herodias (datter til Herodes Agrippa). Han kunne kanskje slutte å banne, slutte med andre grusomheter, men der ble prisen for høy. Prisen for saligheten blir for de fleste for høy. Det kan være på grunn av respekt for mennesker, ja, det kan være hva som helst. For Esau var det bare en tallerken suppe, for å tilfredsstille sin sult, ja, sin sult på hva det måtte være. Du må ha meg unnskyldt!
Felix var søkt av Gud, men han gjorde slik som kanskje de fleste gjør, han skjøv det framfor seg, til ”en annen gang”. Så går Paulus ut, og døren slår igjen. Og så hører vi liksom lyden av en annen dør som for alltid slår igjen for Felix og Drusilla, frelsens dør.
Felix håpte på å få bestikkelser, så de møttes igjen. Men nå spør ikke Felix etter frelse men etter penger. Paulus var ikke lengre sannhetens apostel for ham, men et middel for å oppnå større verdslig vinning. Men så lenge det ikke kom inn noen penger, fortsatte han å holde Paulus i fengsel.
To år gikk, så etterfølger Porsius Festus Felix. Felix ble kalt til Roma og han ble avsatt. Klagene på ham og grusomhetene hans ble for mange. Og ettersom at han ville gjøre jødene til lags, lot han Paulus være igjen i fengselet. Det er Bibelens ettermæle over Felix. Bildet blir mørkere og mørkere. Til slutt skal det at Paulus blir etterlatt i fengsel tjene som et lite plaster over de jødiske anklagene mot ham.
Han var nær frelsen, men utsatte frelsen og ble mer og mer forherdet. Han kunne ha vunnet, men han tapte, og ikke bare frelsen, men også sin stilling.
Porsius Festus var en forholdsvis rettsindig mann, men han var bare landshøvding i 1,5 år. Å slippe Paulus løs vågde han ikke. Men han forsøker å få Paulus til å reise til Jerusalem for å stå til rette der. Men det vil ikke Paulus, for han vet at jødene vil drepe ham på veien dit. Så han appellerer til keiseren. Det har han rett til som romersk borger, men Festus vet ikke hva han skal skrive til keiseren. Men før han behøvde å skrive, får han celebert besøk. Det var kong Herodes Agrippa den andre, stattholder i Galilea, og hans søster Bernike. Begge var barn av Herodes Agrippa den første. Det var han som halshogde Jakob, men som ble hindret av Guds engel fra å gjøre det samme med Peter. Han døde raskt, utslått av makk, like etter at han i 44 år hadde blitt dyrket på guddommelig vis. Den tidligere nevnte Drusilla var deres yngste søster. De hadde ikke noen god arv. Da de hadde vært der noen dager, samtalte Festus med dem om Paulus, for han visste ikke hva han skulle skrive om denne merkelige fangen. Da sa kong Agrippa: ”Jeg vil også gjerne høre denne mannen.” Apg 25,22. Og som den galante vert Festus var, svarer han øyeblikkelig ”I morgen skal du få høre ham”. Apg 25,22. Og dette er merkelig; nå skal enda to av denne Herodesslekten personlig får høre evangeliet. Guds langmodighet og kjærlighet er stor.
”For et utvalgt redskap er han for meg, til å bære mitt navn fram både for hedningefolk og konger og for Isreals barn” Apg 9,15. Slik var det sagt om Paulus.
Nå står Paulus der med sine lenker. Men det er ikke bare han som er i lenker i den store salen denne minnerike dagen. De som var der var alle bundet av lenker. Bundet var også det uhyggelige kongeparet Agrippa og Bernike. Deres slekt var helt fra deres farfar av besmittet med mange synder. Blod hang ved Idumeernes kongeætt, apostelen Jakobs blod ropte til himmelen mot deres far Agrippa den første, og disse to siste levde i blodskam. Men utad var det stor prakt, står det.
Men Paulus var ikke den eneste som raslet med lenker. Utukten og vellystens lenker raslet omkring det fine fyrsteparet. Og Festus var bundet i sin hedenske vantro. Det var han som raslet i sine lenker da Paulus talte om de dødes oppstandelse, ”Du er fra forstanden, Paulus! Din store lærdom driver deg til vanvidd!”. Apg 26,24. Disse vantroens og vellystens lenker er så typiske. De binder også i dag mange mennesker. Vi hører stadig rasslingen av dem, vantroens og nytelsens lenker overalt. Lev idag, for i morgen kan du være død. En tallerken suppe for førstefødselsretten mens vi lever. Nye seksuelle partnere. Drep de ufødte barna som hindrer oss i våre karrierer. Som hindrer oss i å leve i den nytelse vi ønsker. Og får vi bare bort kristendommens innflytelse, så skal det nok bli bra i vårt folk. Den er den store galskapen.
Paulus tar også denne anledningen alvorlig for å forkynne for disse belastede menneskene. Han tror nettopp at frelsen er for slike. Han forteller om sitt liv og sin omvendelse. Vi kan si at han avlegger et vitnesbyrd. Og det kan mange ganger være mer talende enn en preken. Og Paulus har ikke levd i ubemerkethet. Han vet at det ikke er ukjente saker han taler om. Så slutter han med å si ”Kong Agrippa, tror du på profetene? Jeg vet at du tror!”Apg 26,27. Men da ble kongen redd. ”Det mangler lite på at du overtaler meg til å bli en kristen!” Apg 26,28. Ja, men mangler det lite, så mangler likevel alt. Det var en lenke til, ubesluttsomhetens lenke, en elastisk lenke, ”en annen gang”. Slik var kongen. Det gikk ikke an å få tak i ham. Agrippa og Bernike var et ulykkelig søskenpar. Like fra deres oldefars tid var slekten besmittet med blod. Oldefar Herodes den store drepte ikke bare barna i Betlehem. Han fikk henrettet sin hustru, Mariamne, og begge hennes sønner som het Alexander og Arostobulus. Noen dager før sin død lot han også sin sønn Antipater henrettes. Man kan ane skrekken i familien. Som kronen på verket ble de to siste tilbudte frihet gjennom Jesu Kristi sendebud. Men det var for mye de måtte forlate.
Det sitter mange snille, ordentlige mennesker på våre møter i bedehus og kirker. De kommer, lytter og synger med i våre sanger. De blir kanskje til og med grepet og kjenner seg dradd mot frelsen. Likevel forblir de bestandig ubesluttsomme. Stadig viker de bort fra evangeliets krav om omvendelse. Det er for mange lenker som binder. Jeg skal ha tid til meg selv og mine fornøyelser. Jeg vil bestemme over mitt liv, kanskje mitt religiøse liv! Og tenk hva andre vil si. Ja, disse lenkene vil ta motet fra dem som vil hjelpe dem. Det er mange lenker som binder. Jesus visste det bedre enn noen annen, men han satte sitt liv inn på å frelse oss. Han gikk i døden for oss og han holdt ut til siste blodsdråpe. Og Paulus, om han møtte lenke etter lenke, så forsøkte han likevel på nytt så lenge de bare ville høre på ham. Da kong Agrippa forsøker å komme unna med sitt ”det mangler lite” så sier Paulus ”Jeg ville ønske til Gud, enten det mangler lite eller mye, at ikke bare du, men også alle som hører meg i dag, måtte bli slik som jeg, med unntak av disse lenkene.”Apg 26,29.
Hva kunne man vente seg av denne mannen? Det var som om han selv var fri og alle de andre var bundet med lenker, og så troverdig, - det var best å komme seg unna. Da stod kongen opp og landshøvdingen og Bernike og de som satt der med dem. Og de gikk bort fra Guds dragende kall, bort fra frelsen. Så nær, og så gå bort! Så sluttet det vidunderlige møtet i forsamlingssalen i Cessarea, tilsynelatende uten frukt. Landshøvdingen døde året deretter, i år 62. Bernike fortsatte sitt skamløse liv, til slutt som keisersønnen Titus’ elskerinne. Og Agrippa avsluttet sitt meningsløse liv som en elv som tørker bort i sanden.
Om ham sang en gang Sankey:
”Nästen en kristen – Herren är här!
Lite det saknas, - domen är när.
Nästen, ej frälser dig,
Nästen bara sviker dig,
Nästen bara finner dig,
En gång förtappad.”
Det er så lett å bli sløvet og bli så vant til alle lenker, bli så tilvendt at man ikke merker dem. Syndens lenker som binder en til denne verden. Paulus sine lenker var lenker for Jesu navns skyld. Det finnes lenker som ikke følger oss lengre enn denne verden. Men de andre er lenker som aldri slipper taket. Evige lenker, slike som Festus og Agrippa hadde mulighet, men ikke ville bli befridd fra.
(Oversatt fra svensk)