Dette er et krevende emne. Det består av to hovedkomponenter: Jødenes fall og at jødenes fall har en mening.
Jødenes fall er jo rimelig klart. De avviste Jesus som Messias og brakte ham på korset. For det er de gjennom 2000 år blitt hånet, foraktet og forfulgt av en hel verden.
Jødenes avvisning av Jesus Messias bør ikke overraske noen. I utgangspunktet var jødene et vanskelig folkeslag. ”Hele dagen bredte jeg ut mine hender til et gjenstridig folk”, lar Herren Jesaja si (Jes 65,2). Og de andre profetene følger opp. ”De hørte ikke og vendte ikke øret til meg. De fulgte sine egne tanker, sitt onde, hårde hjerte. De vendte ryggen, ikke ansiktet til meg” (Jer 7,24). Og slik kan vi fortsette. Det gamle testamentet er et sammenhengende vitnesbyrd om et folk som lever med ryggen til sin Gud. I så måte er jødefolket et forbilde på vår egen tid.
Når Jesus kommer, forandrer ikke dette bildet seg. Jesus sier selv med referanse til Salme 118 at han er den sten som bygningsmennene forkastet (v. 22), bygningsmennene er selvsagt jødene. (Fra Johannes prologen). Jesus refser jødene for deres vantro. ”Mitt ord finner ikke rom hos dere” klager han (Joh 8,37). Det samme kunne han ha sagt om det norske folk i dag. Hans forkynnelse blir ikke mottatt, og når han gjør seg selv lik med Faderen, renner det til slutt over for jødene. Sanhedrinen, jødenes øverste råd feller dødsdom for Gudsbespottelse.
For å kunne iverksette en dødsdom måtte jødene ha tillatelse fra de romerske myndighetene. Pilatus som var stattholder avviser hele tre ganger at Jesus er skyldig til døden. Han får støtte av Herodes som også er i byen. Men til slutt tar det jødiske press overhånd og mot sin vilje lar Pilatus Jesus korsfeste. Det er altså ikke tvil om at det er jødene som får brakt Jesus på korset.
Siden den dagen – siden hin langfredag - er jødene blitt stemplet som Kristusmordere. Ytre sett er det jo riktig, men i teologisk forstand er det meningsløst. Jødenes drap på Jesus Messias ble opptakten til en altomfattende forfølgelse. Det skjedde i kirkelig eller kristen regi og er en sak for seg som vi bare i liten grad kan berøre. Når vi allikevel vil si noen ord om det, så er det fordi det nettopp har å gjøre med jødenes fall.
Så snart som de hedningekristne kom i flertall rundt omkring i menighetene, ble jødene gjenstand for forfølgelse. Det skjedde både på det sosiale og teologiske plan. ”La dem få leve i blant oss, men la dem lide og uavbrutt bli ydmyket,” sa kirkefader Augustin som levde på 300-400 tallet. Dette ble en levende realitet da kristendommen omtrent på samme tid ble Romerrikets offisielle religion. Kirken utnyttet sin nye maktposisjon til å iverksette en rekke tiltak både mot jødene som folk og jødedommen som religion. Dette ble opptakten til en kirkelig antisemittisme som har fulgt oss opp gjennom århundrene like fram til våre dager.
På den teologiske siden gjorde kirken også fatale grep. Hovedtanken var den at når jødene hadde forkastet Kristus, så hadde Gud til gjengjeld forkastet jødene. Det var et resonnement som ikke akkurat glimret med noen teologisk innsikt, men som til gjengjeld var lett å forstå.
Allerede i det annet århundre fikk vi det såkalte Barnabas-brevet som stod meget sentralt i oldkirken. Brevet var en nøye gjennomgang av Det gamle testamentet og det konkluderte med at Israel aldri hadde vært Guds paktsfolk. Denne oppgaven har fra første stund vært tildelt den kristne kirke.
Justin Martyr som jo led martyrdøden – derav navnet - levde omtrent samtidig med tilblivelsen av Barnabas-brevet. Han var den første mer betydningsfulle enkeltperson som satte fram tanken om at kristenfolket hadde erstattet jødefolket som Guds folk. Ifølge Justin hadde jødene for all framtid tapt sine bibelske rettigheter. De gammeltestamentlige løfter var overført til kirken. Dette gjaldt også landløftet. Kirken var det nye landet og de kristne det nye paktsfolket. Det er dette som kalles for erstatningsteologi, og det har vært en ledetråd opp gjennom hele kirkens historie.
Justin sine tanker vant oppslutning blant andre ledere i Oldkirken. Johannes Chrysostomos (344-407) som levde omtrent samtidig med Augustin utviklet læren om Kristusmordet. På grunn av denne forbrytelsen slo han fast at for jødene fantes det ”ingen soning, ingen ettergivenhet, ingen tilgivelse.” ”Gud hater dere”, var budskapet.
Chrysostomos også kalt ”gullmunnen” for sine store talegaver, tilregnes også forfatterskapet til den populære tanke at hvem som helst, hedning eller kristen, som på noe tidspunkt har forfulgt, torturert eller massakrert jøder, har handlet som et redskap for den guddommelige vrede.
Opp gjennom historien har jødene måtte gjennomleve de største lidelser. Utstøtelse, gettoer, korstog, pogromer og holocaust. Alt sammen fordi de er blitt oppfattet som Kristusmordere og motstandere av evangeliet. I mer enn to tusen år har de vandret hvileløse omkring i diasporaen. Verden har frakjent dem selve menneskeverdet.
Da staten Israel ble til i 1948 og jødene begynte å vende tilbake til fedrenes land, fortsatte den samme forfølgelsen. Nå var det ikke bare jøden det var noe galt med, men selve staten Israel. Tanken om en egen stat for jøder, ble i begynnelsen bare motsagt av araberne, men etter hvert har den arabiske tankegang fått stadig større tilslutning også i den vestlige verden. Norge og den norske kirke er dessverre ikke noe unntak. Også hos oss ser vi at sympatien retter seg mot araberne, ikke jødene. I israelsk presse blir Norge utropt som en av verstingene i Europa. Vel, dette er også et tema for seg som vi ikke kan gå videre inn på. I vår sammenheng må vi bare slå fast at den jødeforfølgelse som startet under Oldkirken fremdeles lever i beste velgående.
Jødenes fall har kostet jødene dyrt. Det må bli konklusjonen på vår første hoveddel. Det mest tragiske ved dette er at jødene – Guds eget folk – ikke har funnet noen støtte i den kristne kirke. Tvert om, det er vi som har båret ved til bålet og som fortsetter med å gjøre det.
At jødene har gjort seg skyldig i et fall og kommet under Guds vrede er enkelt å se. Men at fallet skulle ha en mening er verre å forstå.
For å komme til rette med dette, må vi begynne med å bla i Det gamle testamentet. Der finner vi nemlig at Jesu lidelse og død er utførlig forutsagt. For å kaste lys over dette skal vi stoppe ved tre utsagn som tør være velkjente for alle bibellesere.
Det første talende bilde finner vi i 4 Mosebok om serafslangene som stakk israelittene til døde. For å bøte på dette fikk Moses beskjed om å lage en kobberslange som skulle settes på en stang så alle kunne se det. Et blikk på kobberslangen var nok, og giften mistet sin virkning. I samtalen med Nikodemus anvender Jesus dette bildet på seg selv. Et blikk på Jesus og syndens virkning opphører.
Men denne historien sier samtidig noe om på hvilken måte frelsen tilveiebringes. Jesus må henges på et kors for at dette skal kunne skje. På den måten blir fortellingen om Moses og kobberslangen også en profeti om Jesu lidelse og død. Mosebøkene hører til det eldste tekstmaterialet vi har.
Et annet kjent skriftsted er Salme 22, den salmen som Jesus ba på korset og som begynner med ordene: ”Min Gud, min Gud hvorfor har du forlatt meg?” Salmen er en Messias profeti og inneholder en detaljert beskrivelse av Jesu lidelse på korset.
”I dødens støv legger du meg.” ”….de ondes hop kringsetter meg” ”De har gjennomboret mine hender og mine føtter.” ”Jeg kan telle alle mine ben…. ” ”De deler mine klær mellom seg og kaster lodd om min kjortel.”
Jesu lidelse på korset er beskrevet i oppsiktsvekkende detalj, og salmen hører til de eldste av Davids salmer.
Men det er også et annet trekk ved denne salmen som vi bør notere oss. Den sier nemlig noe om dem som står omkring:
”Alle som ser meg, spotter meg, vrenger munnen og rister på hodet: Sett din vei i Herrens hånd! La ham redde ham! Han skal utfri ham siden han har behag i ham” (Salme 22,9).
Nå vet vi ut fra evangeliene, at det var nettopp dette som skjedde. Yppersteprestene, de skriftlærde og de eldste, med andre ord hele det offisielle Israel, står ved korset og spotter Jesus. Og de gjør det med ordene fra Salme 37.5 ”Sett din vei i Herrens hånd og stol på ham. Han skal gjøre det.”
Det interessante med dette er at jødene som folk for første gang trekkes aktivt inn i Jesu lidelseshistorie. De opptrer som eksekutør. Og dette hendelsesforløpet beskrives allerede på Davids tid. At profetien kommer så tidlig, er tankevekkende.
Jesu lidelseshistorie er best beskrevet i sangene om Herrens lidende tjener slik vi finner dem hos Jesaja fra kapittel 42 til 53. Mest kjent er kapittel 53 som begynner med ordene: ”Hvem trodde det budskap vi hørte? Og for hvem ble Herrens arm åpenbart? …” (v. 1). Dette er ord som en dag skal sies, den dag det går opp for jødene at Jesus faktisk er deres Messias.
Så fortsetter teksten slik: ”Vi så ham, men han hadde ikke et utseende så vi kunne ha vår lyst i ham. Foraktet var han og forlatt av mennesker.” ”…og vi aktet ham for intet.” ”Men han ble såret (egentlig gjennomboret) for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred.”
Denne teksten forteller oss tre ting. For det første, Messias er ikke bare konge og yppersteprest, slik vi leser om andre steder i Bibelen, han er også Herrens lidende tjener. Frelsesverket fullføres gjennom lidelse. Det er dette som jødene til dags dato ikke har fått med seg. Den lidende Messias ligger utenfor deres horisont. For det annet forteller det oss at han blir forkastet. Jødene ser på ham med forakt og akter ham for intet. Og for det tredje ser vi meningen med Jesu lidelse. Jesus blir såret for våre misgjerninger. Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred. Jesus er det stedfortredende soningsoffer.
Dette blir altså profetert 700 år før det skjer.
Vi kunne ha nevnt flere andre skriftsteder. Sentralt står offerpraksisen i Det gamle testamentet. Kanskje vi må ta oss tid til å nevne Yom Kippur - jødenes store forsoningsdag som jo nettopp betinger et stedfortredende offer. I gammeltestamentlig tid bar ypperstepresten frem to offerlam. På den ene bekjennes folkets synd før det blir ledet ut i ørkenen for der å gå til grunne. Folkets synd blir altså fjernet fra Guds åsyn. Den andre bukken blir ofret ved at blodet stenkes på nådestolen, et symbolsk uttrykk for at lovens krav er oppfylt. Under paktslokket – nådestolen – ligger tavlene med de ti bud. Til sammen er disse to bukkene et vitnesbyrd på innholdet i Jesu forestående soningsgjerning. Han er den som bærer folkets synd og som oppfyller lovens krav.
Det interessante i vår sammenheng er at soningsverket fullføres gjennom lidelse og død. Noen må dø for at andre skal leve – det er hovedtanken. Forsoningen mellom Gud og mennesket bygger på blodsutgytelse – det er tanken i Det gamle testamentet. Eller som det står i Hebreerbrevet: ”Uten at blod blir utgytt, blir ikke synd tilgitt.” ( 9,22).
Disse skriftstedene som altså bare er et utvalg, viser at Jesu lidelse og død er forutsagt mange hundre år før det skjer. Faktisk legger hele Det gamle testamentet opp til at forsoningen mellom Gud og mennesket skal skje på akkurat denne måten – ved at blod utgytes. Det samme gjelder jødenes rolle. Skal bukken - her Guds lam - miste livet, må noen nødvendigvis være eksekutør. Og hvem andre skulle være det enn nettopp Guds eget folk? Bare dette folket hadde i kraft av Gudsåpenbaringen forutsetning for å ta anstøt av Jesus og forkaste ham.
Hva forteller dette oss? Det forteller oss at noe er bestemt i Guds råd lenge før det skjer! På et meget tidlig tidspunkt i frelseshistorien ser vi Guds finger. Da tiden var inne, skulle den egentlige forsoningsdagen komme – Langfredag. Da ofrer Gud sin egen Sønn slik dyreofringene lenge hadde vært en anskuelsesundervisning på. Det viser oss at Langfredag og jødenes rop på korsfest ikke var noen arbeidsulykke, men en frelseshistorisk nødvendighet.
Fortsetter i neste nummer!
Jeg ser deg, o Guds Lam, å stå
på Sions bergetopp;
Men akk, den vei du måtte gå,
så tung og trang der opp!
Å byrde som på deg var kast,
all verdens skam og last!
Så sank du i vår jammer ned
så dypt som ingen vet.