Artikel nr 11 fra blad nr 6-2011
Emne: Troslivet
De gode gjerningers betydning i lys av Guds Ord
Av Erik Høiby

Det er viktig at vi igjen lærer å tale rett og bibelsk om de gode gjerningers betydning for vårt kristenliv, da de gode gjerninger er den kristne tros sanne kjennetegn. Skal en rett helliggjørelseslære bryte igjennom i våre sammenhenger, må vi igjen begynne å tale bibelsk om de gode gjerninger fremfor å fortie deres betydning for vårt kristenliv. 

Ja vi må med frimodighet sterkt forkynne at ”Gud har skapt oss i Kristus Jesus til gode gjerninger” slik det fremgår av Ef 2,10. Som Apostelen Paulus må vi forkynne med klarhet at de er Kristus samfunnets naturlige og nødvendige frukter. Det er altså en stor misforståelse å forfekte at ikke Luther taler sterkt og inntrengende om de gode gjerninger. Tvert om, ingen har talt om dem som han. Luther har sagt: ”Troen alene rettferdiggjør, men troen er aldri alene, den er alltid sammen med kjærligheten.” Og et annet sted: ”Det er like umulig å skille gjerninger fra troen, som det er å skille varmen fra ilden.” Gode gjerninger er for Luther, som for hele Den Hellige Skrift, nødvendige følger av en rett tro. Dette sier da også Paulus klart: ”For Gud gjelder bare tro virksom i kjærlighet” (Gal 5,6). Luther: ”Vi lærer at hvor gode gjerninger ikke følger, er troen falsk og ikke riktig.” 

Det er farlig å være en av de kristne som forholder seg reservert og skeptisk straks noen begynner å tale om de gode gjerninger. Slike må hjelpes med en klar bibelsk undervisning som lærer dem å skille mellom det Bibelen kaller lovgjerninger og gode gjerninger. Vi må lære å skille her, for Bibelen forkaster lovgjerninger, men priser de gode gjerninger. Det er riktig og viktig at vi holder fast på det som vår frelse står og faller med, nemlig læren om rettferdiggjørelse ved troen alene uten lovgjerninger, slik det kommer så klart til uttrykk i Gal 2,16: ”Men da vi innså at et menneske ikke blir rettferdiggjort av lovgjerninger men ved tro på Kristus Jesus, da trodde også vi på Kristus Jesus, for å bli rettferdiggjort ved tro på Kristus og ikke av lovgjerninger. For ikke noe menneske blir rettferdiggjort av lovgjerninger.” 

Derfor er det så viktig å få lys over hva Bibelen forkynner oss om lovgjerninger. De er nemlig gjerninger vi gjør for å bygge opp vår egen rettferdighet for Gud. Lovgjerninger er videre uttrykk for de gjerninger vi gjør som naturlige mennesker, som ikke har Guds Ånd og er født på ny ved troen på Jesus Kristus. Det er gjerninger vi gjør på selvforløsningens vei. Disse gjerninger duger ikke til frelse. De har vel sin relative betydning i borgerlig og mellommenneskelig sammenheng, men de er døde gjerninger for Gud når det gjelder å bygge opp en rettferdighet for ham. De er ikke ”gode gjerninger” i kvalifisert bibelsk mening, ikke virkelig sann lovoppfyllelse. Guds lov er nemlig ”åndelig”, sier Bibelen og krever derfor en åndelig oppfyllelse. Det vil si at de bare kan virkes av Den Hellige Ånd i dem som er blitt åndelige mennesker, idet de ved troen på Jesus har fått Åndens gave og er født på ny. Alle lovgjerninger er døde gjerninger, fordi de gjøres av åndelig døde mennesker. Gode gjerninger kan derimot bare gjøres i livssamfunnet med Jesus. ”Foruten meg kan dere intet gjøre,” sier Jesus (Joh 15,5) nettopp i forbindelse med å bære kjærlighetens frukter. 

Heller ikke de gode gjerninger gjør noen rettferdig for Gud, men de er ekte følger og nødvendige følger av at vi er blitt rettferdiggjort av nåde for Jesu skyld og har fått Guds Hellige Ånd. Dette skulle høre til ABCen i vår barnelærdom, men vi må stadig repetere den. 

Nå lærer alt Guds Ord oss at uten gjerninger er troen død. ”For likesom legemet er dødt uten ånd, så er og troen død uten gjerninger,” sier Jakob 2,26. Det er vår kirkelæres store fortjeneste at den i sin tid ryddet opp i dette med forskjellen mellom lovgjerninger og gode gjerninger og at den lærte så riktig om hvordan troen er opphav til all god gjerning. 

Men vi må også spørre: Sier ikke Guds Ord oss noe om hvem våre gode gjerninger og vår tjeneste først og fremst skal være rettet mot? Jo, det heter nærmest programmatisk hos apostelen Paulus: ”La oss gjøre det gode og ikke bli trette. For vi skal høste i sin tid, så sant vi ikke går trett. La oss derfor, mens vi har tid, gjøre det gode mot alle, men mest mot troens egne folk” (Gal 6,9-10). 

Vår nestekjærlighet springer ut av vårt Kristus-samfunn og retter seg først og fremst mot den troende venneflokk, som er Kristi legeme. Ja, den skal kjennetegnes på vår omsorg for våre brødre og søstre i vennesamfunnet. Dette viser fremfor alt en broderkjærlighet i funksjon, kristendom i praksis med andre ord hvor ingen skal føle seg ensom, utelatt eller oversett. I klartekst lærer Jesus oss at troens ekthet på dommedag skal prøves på ”hva vi har gjort mot en av hans minste brødre” (Mat 25,40). 

Den mektige domslignelsen i Mat 25 om sauene og geitene sier dette tydelig. Vi skal ikke prøves på hva vi har gjort mot mennesker i sin alminnelighet, men mot dem som er så ett i livssamfunnet med ham, at han kan si at det vi har gjort mot dem, har vi gjort mot ham selv. Lignelsen har i seg det mysterium at Jesu venner er Kristi legeme hvor deres genuine trosgjerninger må synliggjøres i kristen nestekjærlighet og ikke bare i vår nærmeste vennekrets, men i vår omsorg for alle mennesker. Når så Jesus i Bergprekenen i sterke ord taler om den kristne nestekjærligheten, uttrykker han seg slik: ”Derfor skal dere være fullkomne likesom deres himmelske Far er fullkommen” (Mat 5, 48). 

Disse ord er en oppsummering av hans krav om nestekjærlighet, den som også skal omfatte våre fiender, de som forfølger og som står i opposisjon til Kristi menighet. Med ”fullkommen” mener Vår Mester at vi skal være hele i vårt kristne engasjement og ikke stykkevise, så vi begrenser vår godhet, men i stedet ikke møter våre meningsmotstandere med et egenrettferdig og hovmodig sinn, men møter dem med det sinn som er preget av Kristi sinn. 

Å være fullkommen passer her best å oversette med inkluderende og altomfattende i kjærlighet og godhet, farget av Guds vesen. ”For Han lar sin sol gå opp over både gode og onde og lar det regne med velgjerninger både mot sine venner og sine fiender” (Mat 5,45). 

Slik må det også være med hans disipler som er bærere av ekte guddommelig kjærlighet. Ved at all menneskelig nød angår oss, ved at vi velsigner dem som forfølger oss, gjør vel imot dem som forbanner oss og ber for dem som hater oss, så viser vi oss som vår himmelske Fars rette barn. Dette har Brorson sagt så klart: 

”Skal kjærlighet sin prøve stå, 
da må den til sin fiende nå, 
at du er mild, når han er vred, 
se det er kristen kjærlighet.” 

Vår kristendom i praksis viser seg altså ved at den primært er rettet mot Kristi legeme, men også ved at den ingen grenser kjenner. Den er rettet mot alle Guds skapninger, fordi vi alle er skapt i hans bilde og i Jesus kalt til det evige liv i hans rike. 

Etter dette som jeg nå har sagt blir helliggjørelsen ikke noe vi egentlig eier i form av noen relativ syndefrihet eller åndsfylde, men noe som vi hver dag må gå inn i og realisere i møte med de nye medmennesker som Gud fører i vår vei og i møte med de nye gjerninger som hver dag møter oss. Som aldri før gjelder det ”å ta vårt kors opp, fornekte oss selv og følge Jesus.” Da blir omvendelsen ikke bare en port, men en vei vi må gå hele livet. Hver dag må vi korsfeste vårt trege og selvopptatte kjød, fornekte oss selv og stå opp og følge Jesus. 

Vi kalles først og fremst til ”å fø hans lam” og ”vokte hans får”, og dernest være med ham i hans frelsesoppsøkende kjærlighet for å finne dem og hente tilbake dem som har forlatt fårefolden og nå er ute i det fremmede og trues av undergang. Den bekjennende kristnes særpreg er dette at den har troens dristighet i seg som på Bibelens grunn våger å gå ut i nærkamp med de onde makters strid om våre medmenneskers sjel. Som troende mennesker har vi ikke tid til å isolere oss fra verden ved passiv likegyldighet, men i stedet sloss for at verden og medmenneskene igjen kan hentes tilbake til Guds herrevelde. Denne dristigheten inneholder en konstant kamp mot de okkupasjonsmakter som har invadert Guds skaperverk, og som ikke har rett til å være her, men som må trenges tilbake for til sist å kastes ut. 

La meg få slutte med å illustrere denne side av de gode gjerningers betydning i en kristens liv ved å minne om en dramatisk episode i Johan Bojers kjente bok ”Den siste viking”. På en mesterlig måte skildrer han en stormnatt på Vestfjorden i den tiden da man ennå drev fiske under de gamle seilforhold. Plutselig brøt uværet opp over fiskeflåten og hele havet stod i kok. Natta ble full av ulykker. Det hørtes skrik i mørket, ikke av fugl, men av menn som red på hvelvet. Men det var ikke noe å gjøre med det, for nå fikk enhver berge seg som best han kunne. ”Kobben” til han Kristaver kantret. Det lød skrik fra fem menn da de gikk rundt. Nå satt de på skrevs og red kjølen og klamret seg fast for ikke å bli skylt bort. ”Per Suzansa” seilte forbi, men han våget ikke å forsøke å snu i uværet for om mulig å redde dem. Like etter fikk de øye på han Jakob i ”Sjøblomsten” som også dukket opp. Meget spent og usikker falt spørsmålet: ”Mon tro om ikke han Jakob i likhet med ”Per Suzansa” ville seile forbi?” Men det tenkte ikke han Jakob. Det lignet han heller ikke. I stedet ropte han: ”Hold dokke fast kara! Vent kara!” Den samme Jakob visste hva han ville gjøre. Han ville forsøke det rene vanvittige, men eneste mulige. Han ville forsøke å snu i uværet og seile rett ned mot ”Kobben” og seile rett over hvelvet. ”To kara på kvar sia og hal dem inn!” kommanderte han. ”Pass på kara!” I neste øyeblikk red ”Sjøblomsten” i skum og rokk over hvelvet. ”Ta dem!” Karene fikk hver sin kamerat ombord, det minte om å berge storfisk inn i båten. Det stod på et halvt sekund, så fløy de videre gjennom sjørokket i mørket, men fire karer var berga ombord. Det siste Jakob hørte var deres rop til den allmektige Gud: ”Takk god Frelser! Takk Herre Jesus!” 

Denne illustrasjonen fra Bojers bok står for meg som et klart eksempel både på troens dristighet og en kristens gode gjerninger. I det antikristelige uvær som intensiveres i endetiden gjelder det som aldri før å bygge sitt liv på fast grunn, eie troens dristighet, samt gjøre de gjerninger som Jesus har satt oss til å gjøre.