Artikel nr 13 fra blad nr 1-2012
Emne: Bokklipp
Sjelens udødelighet
Av Christian Scriver

La oss bruke denne lære om sjelens udødelighet til vår trøst og glede. Også av det lærer vi å kjenne Guds ubegripelige godhet, som har beredt oss til Hans evige barmhjertighetskar. 

Han trenger vel ikke til oss annerledes enn brønnen trenger til et spann som den kan fylle med vann, eller som det fulle morsbryst til et barn som kan suge det. Han har villet ha sjeler som Han kunne gjøre delaktige i sin salighet; apostelen kaller Ham ”den Salige og alene Mektige… Han som alene har udødelighet og som bor i et lys dit ingen kan komme” (1 Tim. 6,15-16). 

Men Han har ikke villet være salig uten oss; Han har av nåde også gitt vår sjel udødeligheten, slik at Han kunne la den nyte Hans evige herlighet og forklare og opplyse den med sitt uforgjengelige lys.

”Gud bestemte oss ikke til vrede, men til å vinne frelse ved vår Herre Jesus Kristus” (1 Tess. 5,9). 

Slik har da først vår udødelige sjel og deretter også det gjenoppvakte og forklarede legeme et evig og salig liv å vente hos Gud, og dette er nok til å forsøte all dette bedrøvelige livs bitterhet. 

”Vår trengsel er kortvarig og lett, og virker for oss en evig fylde av herlighet i overmål på overmål. Vi har ikke det synlige for øye, men det usynlige. For det synlige varer en kort stund, men det usynlige er evig” (2 Kor 4,17-18). 

Må vi derfor klage her med Job over vår sjels lidelser: ”Jeg vil tale i min ånds trengsel, jeg vil klage i min sjels bitre smerte” (Job 7,11), - med David: ”Min Gud! Min sjel er nedbøyd i meg” (Sal 42,7), - med den Herre Jesus: ”Min sjel er bedrøvet inntil døden!” (Mt. 26,38), så vet vi likevel og tror, at Gud vil frelse vår sjel fra døden, tørke tårene av våre øyne og bevare vår fot for å gli. Vi vet, at vår trengsel og elendighet skal opphøre, men vår sjel bestå, og likesom denne er udødelig og uforgjengelig, slik skal den også lykksaliggjøres med en uforgjengelig, usmittelig og uvisnelig arv i himlene (1 Pet. 1,4). 

Når en fattig pike ved et fordelaktig giftermål kommer til stor ære og rikdom her i livet, så priser vel alle henne lykkelig; men det er likevel bare, som alt her i verden, noe forgjengelig og ubestandig; i døden må hun likevel forlate det hele, om de flyktige goder ikke allerede forut har forlatt henne. 

Når derimot sjelen er forent med Kristus og har fått del i Hans herlighet, så behøver den i all evighet ikke å frykte for noen forandring mer; den lever, elsker og priser sin skaper evinnelig; den dør ikke, og dens glede visner ikke. 

Gud skje takk, som av blott og bar nåde har gjort vår sjel skikket til udødelighet og salighet! Han være ære i all evighet! Amen.