Artikel nr 9 fra blad nr 2-2012
Emne: Påske
Å være i Kristus
Av Stein Solberg

Da Kristus ble knust på korset, ble veien hjemover åpnet. Jeg ser hvordan synden – til alle tider og fra alle steder – ble dynget oppå ham som et berg. Herrens dom knuste dette fjellet, og alt som skiller oss fra Faderen, ble smadret. Golgata og Langfredag var dommedag og ”Herrens dag” for Guds Sønn. Den dagen var det jordskjelv og mørke, forhenget i tempelet revnet i to, klippene slo sprekker. Et brudeskar ble åpnet. 

På korset hang Kristus uten noe vern mot Den Helliges vrede. Han ble gjort til alle syndere. Han møtte den Høyeste Hellige for oss. Han døde av det og ble et vern for alle ugudelige. Brudgommen bærer brudens straff. Golgata er beskyttelsen mot dommen for alle som er uten beskyttelse. Mot død, djevel og helvete. ”Klippe, du som brast for meg, la meg gjemme meg i deg!” synger vi. Herren er vår klippe og vår borg mot Herrens egen dom. I sin bunnløse nåde skjermer Han oss fra sin vrede, den vreden Han selv smakte. Han ser oss nå som dømte og døde på korset, og som frie og levende i oppstandelsen. Han ser oss i seg, ser sin skikkelse i oss. Av naturen ligner vi mer på rovfugler. På korset kledde han seg i vår (rov)natur, dømte og korsfestet oss. Men i Ham flyr vi ut av graven og oppstår med Hans skikkelse, som en vakker due. ”Men én er min due, min rene … Min due i klippens kløfter … La meg se din skikkelse” (Høys 6,9; 2,14). Rovfuglen har fått duens vesen og øyne! Men uten Kristus er vi fremdeles ubeskyttet mot rovfugler. Vi er lite flygedyktige som duer, selv om vi har ”troskyldige” øyne, rank hals og kurrer. Den lille duen har tilfluktsstedet i korsets skygge. 

”Å sitte i hans skygge er min lyst, hans frukt er søt for min gane” (Høys 2,3). Kristus er Livets tre. Treet forsvant i det gamle paradis, slo nye skudd på korset og blomstrer i full prakt i det nye Paradis, slo nye skudd på korset og blomstrer i full prakt i det nye Paradis. I korstreets skygge sitter vi og nyter den herlige frukt. Bruden har funnet sitt hjemmested. ”Dere er jo døde, og deres liv er skjult med Kristus i Gud” (Kol 3,3). Der gjemmer Han oss i sin skikkelse. Han fyller oss med sin Ånd og sier: ”La meg få se din skikkelse”. Jesus ser sin herlighet og skjønnhet i oss, og Han lengter etter å se sin fagre skikkelse ta form i oss og åpenbare seg for verden. Hvis noen har noe å utsette på oss, reagerer Han. I noen bryllupstradisjoner dekker mannen sin kvinne med kappen sin etter vielsen – som et tegn på beskyttelse. I beduinsk tradisjon kan brudgommen si: ”Fra nå av skal ingen uten meg selv dekke deg”.

I nytestamentlig forstand er hele Høysangen en sang om å være i Kristus, være sett i Kristus og være stolte over det vi er i Han. Den er en vekselsang der bruden besvarer sin elskedes tiltale og synger: ”Min elskede er … utmerket fremfor titusen” (Høys 5,10). Vi ser med beundring på Ham, er betatt av Ham, elsker Ham, vår Ektemann. 

I lys av korset kalles Høysangen en ”Myrra – ås” og en ”Virak – haug”. Vin, myrra, virak og andre krydder var en drikk for de dødsdømte. Når brudgommen går til korset, sier Han: ”Når dagen blir sval og skyggene flyr, vil jeg gå til Myrra – åsen og til Virak – haugen” (Høys 4,6). Da Herrens Salvede ble knust på korset, ble selve himmelens salvekrukke knust. Hellig salve, parfyme og røkelse strømmer fra Ham, Guds Lam – over oss. Deretter sier Den korsfestede og Oppstandne: ”Alt er fagert ved deg min kjæreste. Det er ikke noen lyte på deg” (4,7). Hvilke herlig ord til oss om korset og fra korset: Vi dufter godt og ser absolutt ikke så verst ut – vi som tror på Ham og bor i Ham! Slik sang den gamle Haugianer kvinnen Berthe Canutte Aarflot: 

Meg arme barn å få til brud 
derfor korsfestes himlens Gud. 
Å kjærlighet som overgår 
endog hva englene forstår! 

Du gikk for meg en blodig sti, 
Og jeg som skyldig var, slapp fri, 
Guds vredesskål du tømte ut, 
Så dyrekjøpt er jeg, din brud! 

Sangboken, nr 278 vers 2 – 3 

(Fra boka ”Forenet med den Elskede” med undertittel ”Kristus som Brudgom og de troende som brud” side 86 – 88. Lunde forlag 2. opplag 2011)