Joh 20,10-18 Denne teksten handler om Maria Magdalena, en av dem som møtte opp ved graven i forbindelse med Jesu oppstandelse. Dette herlige budskapet om Jesu oppstandelse møter oss også denne påskehøytiden.
Maria var fra Magdala, en liten landsby like ved Genesaretsjøen. Denne lille landsbyen var kjent for noe spesielt i den tiden da Jesus var der. Den kjente jødiske historieskriveren Josefus, skriver om denne lille byen at den hadde stort oppdrett av duer. Det var ikke duer som skulle brukes til postduer, men duer som skulle brukes til ofring i templet. Duer og dueunger ble ofret av de aller fattigste. De andre hadde påbud i følge Moseloven å ofre et dyr, gjerne et lam. At Jesus og hans familie var blant de fattige forstår vi, for da han ble fremstilt i templet som Moseloven krevde, ble det ofret dueunger.
Hvilken tilknytning Maria Magdalena ellers hadde til dette, vet vi ikke. Til tross for hennes kanskje noe religiøse bakgrunn i det hun var oppdratt i og var fra en by som fikk frem duer til ofring, var hun selv en ”taper”. Hun var nemlig, står det i Bibelen, besatt av syv onde ånder (Luk 8,2). Det er ikke godt å sette seg inn i hvilken tragedie dette var for henne selv og hennes omgivelser, men det er i alle fall sikkert at da Jesus møtte henne første gangen var det selveste løsningen og lyspunktet i hennes liv. Hun som ikke lenger rådde over seg selv og det hun gjorde, men var et offer for sterkere krefter enn det hun selv disponerte. Hun fikk oppleve at Mesteren som hadde den sterkeste Ånd, drev åndene ut av henne. Det var da ganske naturlig at hun ble en etterfølger av Jesus, og at hun ble personlig avhengig av ham. Det står at hun var blant de kvinner som stadig fulgte ham, og som tjente ham med midler og gode gjerninger. Hun fikk sikkert være med å oppleve det som Jesus maktet å gjøre både for dem som var i åndelig og legemlig nød. Og for henne ble det en ekstra takknemlighet når hun så at Jesus, som hadde utfritt henne, også kunne hjelpe andre.
Hun var også med den siste påskereisen til Jerusalem hvor Jesus hadde prøvd å fortelle dem som var med i følget at denne påsken skulle bli en spesiell påske, en påske med lidelse, nød og død. Men ingen av hans nære venner skjønte noe av dette. Tvert imot gledet de seg til denne store høytiden, som jødene hadde til minne om utgangen av Egypt, med ofring og takk til Gud.
Men det var også en annen ting de var opptatt av. De ventet at Jesus skulle innta Jerusalem og bli konge som Davids etterfølger, og utfri dem fra okkupasjonen de var underlagt. Men slik skulle det altså ikke gå, selv om det hadde fått så fin en begynnelse. Rett i forveien for påske opplevde de at Jesus oppvekket Lasarus fra de døde (Joh 11,1-46), og de fikk se at Guds Sønn hadde makt over døden. Videre fikk de være med på palmesøndag da han red inn i byen på en asenfole, hvor folk spontant tok sine klær og la dem foran ham, for å vise sin glede og hyllest og ærbødighet for Ham (Joh 12,12-19).
Men vi vet at i stedet for at han ble kronet til konge, ble han arrestert og dømt til døden. For Maria måtte det ha vært en tragedie å se at han som hadde makt til å løse henne, og som til og med hadde vist sin makt over døden, selv døde. Jeg er sikker på at også hun kunne ønske det som disse ønsket, og som en av røverne som hang på korset gjorde seg til talsmann for. Han sa nemlig: ”Frels deg selv og oss!” (Luk 23,39). Men han frelste ikke seg selv. Han døde. Hun skjønte ikke hvorfor han gjorde det. Derfor var nok Maria en av dem som kanskje hadde det verst disse tre døgn til oppstandelsens morgen. Hun visste ikke at det skulle bli noen oppstandelse!
Men hun var en av dem som ville gjøre sin siste kjærlighetsgjerning ved å salve hans legeme. Og hun var blant noen kvinner som tidlig på påskemorgenen dro til graven for å salve hans legeme. Derfor var også skuffelsen stor da de så at steinen var veltet bort og at det ikke var noen Jesus der. Noen hadde tatt han bort.
De gikk hjem til sitt, leste vi, men Maria Magdalena ble sittende igjen ved graven ensom, alene og gråtende. Mens hun sitter der, får hun to opplevelser.
Først et par engler. De forteller henne at han er ikke lenger i graven. Han er oppstanden! Men budskapet når ikke inn til hennes hjerte.
Da ser hun en mann komme mot seg. Hun tror det er urtegårdsmannen (gartneren), men det er Jesus. Så opplever hun det store øyeblikket som var annerledes enn det hun tidligere hadde opplevd. Mesteren med sitt herliggjorte legeme møter henne og sier Maria! Hun oppfatter øyeblikkelig i sin ånd og i sitt hjerte og svarer: Rabbuni , Mester. Denne opplevelsen løser hennes problem. Hun hadde mistet Jesus. Han hadde blitt borte, men hun fant ham igjen i sin nød under tårer. Det er ikke tvil om at hennes hjerte ble fylt med lovsang og glede. Som den første fikk hun gå med budskapet om at han er oppstanden. Han lever. Jeg har sett Ham!
Denne velsignede, enkle og menneskelige tekst har noe å fortelle oss også i dag. Det finnes mange Maria-er, det finnes ensomme, hjelpeløse sjeler. Det finnes mennesker over alt som trenger å oppleve Herren.
Mange har som Maria hatt en viss religiøs bakgrunn, men på grunn av sterke krefter i tiden, har troen etter hvert blitt revet bort og man er blitt fortvilet i sitt indre. Men så finnes det dem som har møtt Jesus igjen i sin nød og opplevd at de er blitt løst fra det de var bundet av. Og Gud være lovet! Den ensomme, gråtende og fortvilede kan også i dag få oppleve Jesus. Han tar seg av den ene. Maria møtte ham på nytt igjen, og det ble hennes frelse. Slik kan også du møte ham når du søker ham med et oppriktig hjerte. Amen.