Artikel nr 6 fra blad nr 5-2012
Emne: Sang og musikk
Kristen sang og musikk
Av Eivind Ydstebø

Det har i de siste årene vært skrevet mye om sang og musikk i kristen sammenheng. Jeg har selv vært veldig glad i sang og musikk helt fra barndommen av, men føler en bekymring for den utviklingen som den har tatt innenfor det kristne arbeidet. Jeg har de siste årene vært innom forskjellige møter og stevner i regi av blant annet NLM og IMF. Deriblant var jeg innom sommerstevne i Lyngdal en sommer, hvor jeg ble overrasket over den sangen og musikken som ble presentert på et kveldsmøte. Det var et enormt fokus på musikken, og volumet var så høyt at hvis ikke sangene var tekstet så var det umulig å høre hva forsangerne sang. Det hjalp heller ikke at 90 % av sangene var av nyere dato, så tilhørerne som var 40-50+, hadde problemer med å synge med. Nå er det ingenting galt med nye sanger, såfremt innholdet er bra. Men jeg har lurt på hva som er hensikten med denne fokuseringen på musikken. Burde det ikke heller være budskapet i sangene som skal komme klart og tydelig fram, men heller gi musikken en redusert lydstyrke. 

Jeg tror tanken er god, vi vil ha flere inn på våre møter, vi må nå flere med evangeliet. Og det er en fantastisk visjon, men nøkkelen til vekst ligger ikke i oss selv, og hvilke virkemidler vi kan finne på av fengende musikk, blinkende lys, og hva mer det måtte være. I 1 Kor 3,6 sier Paulus: ”Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud gav vekst”

I Romerne 12 sier Paulus: ”Skikk dere ikke lik med denne verden”. Det kan like gjerne oversettes med: Skikk dere ikke lik med denne verdens tidsånd. Og hvordan er tidsånden? Den er opprørende, og det syns jeg også er en god beskrivelse av musikken som nå råder på kristne arrangementer. Det burde være et varsku for oss som kristne at vi blir stadig mer lik verden, særlig når det gjelder sang og musikk. Bibellærer Øivind Andersen sa engang at som kristne er vi ikke kalt til å følge med tiden, men til å følge Jesus. Derfor kan ikke tidsånden forenes med arbeidet i Guds rike, uten at det kommer på kollisjonskurs med Guds ord. 1 Pet 2,9: ”Men dere er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, for at dere skal forkynne hans storhet, han som kalte dere fra mørket til sitt underfulle lys”. Gud sier om seg selv at han er hellig, ja han kaller også oss som har tatt imot ham, for et hellig folk. (1Pet 1,16). I dag virker det som at det er om å gjøre å tøye grensene så langt som mulig, for samtidig å kalle seg en kristen. Det skal være mest mulig likt verden, konsertene og showet på UL skal være like profesjonelt og spektakulært som mulig. 

Salomo sier i ordspråkene: ”Flytt ikke de gamle grensesteiner som dine fedre har sett”. Det har gjennom alle tider vært et klart skille mellom Guds barn og verdens barn, mellom lys og mørke. Det er også satt opp noen grenser for hva som sømmer seg for et Guds barn. I dag fnyser og ler vi av disse håpløse og gammeldagse holdningene. Ordet fra 1Pet 5,5 om å underordne seg under de eldre, er visst glemt. Vi har kanskje så mye bedre innsikt i Guds ord i dag, enn de hadde før? Nei, forskjellen er vel heller at vi i dag lytter mer til fornuften, enn vi lytter til Guds ord. Joh 3,6: ”Det som er født av kjødet, er kjød, og det som er født av Ånden, er ånd.” 

I 1 Kong 19 står det om Elias som fikk beskjed fra Herren om å gå ut å stå på fjellet for Herrens åsyn: ”Og se, Herren gikk forbi. Foran ham fór en stor og sterk storm som kløvde fjell og knuste klipper, men Herren var ikke i stormen. Etter stormen kom det et jordskjelv, men Herren var ikke i jordskjelvet. Etter jordskjelvet kom det en ild, men Herren var ikke i ilden. Etter ilden kom lyden av en stille susen”. Herren var i stillheten. ”Da Elias hørte den, dekket han sitt ansikt med kappen”. Det var ut ifra denne stillheten at Herren kunne tale til Elias, og det budskapet han trengte i tjenesten. Jeg tror vi som kristne trenger mer enn noen gang å være stille for Herren, så han kan få tale til hjertet vårt. I Lukas 10 leser vi om Marta som hadde det meget travelt med å tjene Jesus, mens Maria satte seg ved Jesu føtter og lyttet til hans ord. Jesus sa til Marta at hun gjorde seg strev og uro med mange ting, mens Maria hadde valgt den gode del, det var å sette seg ved Jesu føtter, og lytte til hans ord. Det er den beste måten å tjene Jesus på, det er den beste måten å prise Jesus på. Å holde seg nær til Jesus og la Kristi ord bo rikelig i blant oss (Kol 3,16) Guds nærvær kan ikke måles etter hvor høyt volumet er, eller hvor mange hender som er løftet, men Guds nærvær er der hvor Den Hellige Ånd er. 

For noen år siden ble det skrevet et lite stykke i Dagen av Kristine Eiken som jeg har tatt vare på, og som jeg har lyst å gjengi en liten del av. Innlegget er skrevet ut ifra 2 M 3, da Moses fikk beskjed fra Herren: ”Ta av deg skoene, for stedet du står på er hellig grunn”. ”Hvorfor tar man ikke av seg ”skoene”? Hvorfor tramper man i vei med tunge skritt? Er det for å overdøve Guds stemme der på Golgata. Jeg har heldigvis enda tilgode å lytte til støyende musikk i en begravelse. Hvorfor? Det er da bare vår tids språk? Nei, det har noe med respekt og ærbødighet å gjøre, både i forhold til den døde, og i møte med døden. Her tar vi alle av oss skoene. Men hvorfor tramper man i vei når man står ved Jesu kors- og er vitne til hans ufattelige lidelse for oss. Hvor er da respekten og ærbødigheten. Hvor blir det av stillheten - slik at vi kan høre Guds stemme? «Vi må tåle at de tramper i vei», sier en del eldre, og sukker litt over støynivået. Men vi har alle ansvar for å si: Ta av deg på skoene, stedet du står på er hellig grunn. Hvorfor er stillheten så viktig? Fordi innholdet ellers drukner i støy, fordi respekten og ærbødigheten forsvinner, og fordi det er i stillheten at ordet om korset når hjertet. Og når det ikke hjertet, så får vi en generasjon overflatekristne, som nok tenker de kan evangeliet, men som ikke lever i det.” (Sitat slutt) 

Jeg vet at dette innlegget vil skape mye irritasjon både blant ungdomsledere og andre, men samtidig vet jeg at det er veldig mange som er bekymret og skuffet over utviklingen, men de verken vil eller tør å si ifra, for de blir møtt med en massiv motbør, selv om de grunngir sitt syn ut fra hva de har sett i Guds ord. Det har aldri vært populært å svømme mot strømmen, men i min Bibel så kjennetegnes Guds folk med stillhet og fred, mens larmen hører hedenskapet til. Hab 2, 20: ”Men Herren er i sitt hellige tempel. Vær stille for hans åsyn, all jorden!” (Artikkelen ble først offentliggjort i Dagen 14.06.2012.)