Artikel nr 13 fra blad nr 5-2012
Emne: Bokklipp
Frafallet i endetiden
Av Dag Risdal

Når Jesus av disiplene får spørsmålet om tegnet på hans komme og på tidsalderens ende, svarer han: "Se til at ingen fører dere vill! For mange skal komme i mitt navn og si: Jeg er Messias! og de skal føre mange vill" (Mat 24,4-5). Dette er altså et tegn som gjelder kristenhetens og menighetens indre liv - og av den grunn er det desto mer forførende. 

Endetidens frafall er langt mer uhyggelig og satanisk preget enn et læremessig og teoretisk fall. Her dreier det seg om onde åndsmakter som har det mål å føre mennesker inn i den evige fortapeise. På den måten får vi mot endetiden en "kristenhet" som i sin tid har vært preget av evangeliet og Guds ord, men som etter hvert er blitt utyannet uten at de selv har merket det. Gjennom Jesu svar til sine disipler, får vi ikke noe oppløftende syn på kristenhetens fremtid. Vi får snarere et deprimerende bilde og advarsel mot frafall! 

Med andre ord blir endetidens menighet lite forankret i ordet om korset. Og det blir liten eller ingen forskjell mellom sann evangelisk lære og de mange avveier og religiøse retninger. Det blir vranglærere, falske messiaser og falske profeter som til og med skal gjøre store tegn og under. Troens folk burde nytte den forholdsvis fredelige tid vi nå har til å sette seg grundig inn i den bibelske og evangeliske lære, før det blir for sent! 

Vi har allerede nå mange forførere. Vi kan tenke på ledere av verdensomspennende religiøse sekter. De har noe av de falske messiasers preg ved seg (f.eks. Jehovas vitner). Jesus nevner også falske profeter som skal føre mange vill (Mat 24,11-24) . Dette tegn går igjen: " ... slik skal det også blant dere komme falske lærere, slike som lurer inn vranglære som fører til fortapeise. De fornekter den Herre som kjøpte dem, og fører over seg selv en brå fortapelse" (2 Pet 2,1). Her må det understrekes: Etter det historiske syndefallet lar mennesket seg lett forføre. Syndefallets gift er blitt så uhyggelig at mange heller lar seg forføre til fortapelse enn å la seg veilede til frelse! 

La oss her ta med en påminnelse av den engelske predikanten C.H. Spurgeon: "Husk på at vi skal rettlede mennesker som enten går fortapt eller blir frelst, og de blir absolutt ikke frelst gjennom feilaktige læresetninger. Vi skal stå til ansvar for Gud." 

Nå er dette ikke noe nytt at folk lar seg forføre. Det har vel alltid vært slik opp gjennom tidene. Men mot avslutningen av denne tid skal det bli mer villfarelse og større forvirring enn noen gang i historien. De falske profeter i denne tid skal kunne stadfeste sitt budskap med tegn og under, "for å føre også de utvalgte vill, om det var mulig" (Mat 24,24). Da er det vel ikke til å undres over om Jesus sier: "Men når Menneskesønnen kommer, mon han da vil finne troen - den frelsende tro - på jorden?" (Luk 18,8). 

Når apostelen taler om frafallet i bestemt form, må det dreie seg om et konkret, historisk frafall på jorden av særlig omfang - som skal være et kjennemerke på endetiden. Frafallet skal ha en uhyggelig karakter: "Den lovløse (Antikrist) kommer etter Satans virksomhet med all løgnens makt og tegn og under. Det skjer med all urettferdighetens forførelse blant dem som går fortapt, fordi de ikke tok imot kjærlighet til sannheten, så de kunne bli frelst. Derfor sender Gud dem kraftig villfarelse, så de tror løgnen" (2 Tess 2,9-11). Det er ransakende å stanse for dette, at når et menneske ikke tar imot kjærlighet til sannheten, så overlater Gud den personen til løgn og villfarelse. Dette må vi merke oss! Sannheten (Jesus) er av den art at den må elskes, ellers ender det med frafall! Av den grunn står her "kjærlighet til sannheten". Sannheten (Jesus) må elskes, ellers ender det med fortapeIse. 

Villfarelsen er altså Guds dom over dem som ikke vil tro på Jesus, han som er "veien og sannheten og livet" (Joh 14,6). Det er flere betegnelser i Skriften på denne person - som altså er Kristi rake motstander. Han kalles "syndens menneske" og "fortapelsens sønn" (2 Tess 2,3), og "den lovløse" (2 Tess 2,8). Videre betegner han ”Antikrist” (1 Joh 2,18) og ”dyret” (Åp13). Alle betegnelser står i dypeste motsetning til de egenskaper som kjennetegner Jesus Kristus, Guds Sønn. 

I ende tiden blir det avgjørende å kunne skjelne mellom det sanne og falske, mellom Kristi Ånd og Antikristens ånd. Bibelens Jesus kjennes på sårmerkene (Joh 20,20). "Mine får hører min røst, jeg kjenner dem, og de følger meg" (Joh 10,27). 

Forløperne til Antikrist benekter at Kristus er sann Gud og dermed faller Jesu stedfortredende forsoning bort! "På dette skal dere kjenne Guds Ånd: hver ånd som bekjenner at Jesus er Kristus, kommet i kjød, er av Gud, og hver ånd som ikke bekjenner Jesus, er ikke av Gud. Dette er Antikristens ånd, som dere har hørt skal komme. Og den er allerede nå i verden" (1Joh 4,2-3).
Dermed ser vi at forløperne til Antikrist ikke taler vel om Antikrist, men de taler galt om Kristus! 

Det som er det mest uhyggelige i endetiden er at Sjelefienden (Satan) synes å få veldig makt og velde over menneskeheten (2 Tess 2,9-10). Men som straff for dette grenseløse hovmat, "sender Gud dem kraftig villfarelse, så de tror løgnen" (2 Tess 2,11). Det å stå imod sannheten (Jesus) får uhyggelige følger - både åndelig og psykisk. Vi møter noe av det samme alvor i Åp 9,1 ff. Her beskrives - med sterke farger - den psykiske lidelse de mennesker vil få som vender Gud ryggen og ikke vil ta imot kjærlighet til sannheten. Vi møter dem som har gjort sitt valg mot Gud og ikke tatt imot Guds frelsende kjærlighet. Som straff for dette, står de forsvarsløse mot de sataniske åndsmakter som stiger opp av avgrunnen og piner og plager menneskene (Åp 9,1 ff). Skildringen kan minne om en gresshoppesverm. Men det er noe langt mer uhyggelig enn vanlige gresshopper. For de stiger nemlig opp av "avgrunnens brønn" (Åp 9,1). Denne brønn er de onde ånders tilholdssted. Utseendet er uhyggelig. De minner om skorpioner og med løvetenner i munnen. Det er vanskelig å sette ord på dette, men vi møter en kombinasjon av forførelse og vold. Disse vesener synes å representere sataniske åndsmakter, men de makter ikke å overvinne dem som hører Kristus til, men kun de personer som ikke har Guds segl i sine panner (sml. Denne uhyggelige beskrivelsen kan tyde på at det mot tidens avslutning skal inntre en demonbesettelse i verdensmålestokk over alle de mennesker på jorden som ikke er gjenfødt og som altså ikke har fått del i Kristi fullbrakte forsoningsverk. I så fall kommer denne psykiske plage over menneskeheten som en straff over frafallet og som en frukt av det. Dette må bli en ubeskrivelig situasjon for de vantro mennesker: "I de dager skal folk søke døden, men de skal ikke finne den. De skal stunde etter å få dø, men døden skal fly fra dem" (Åp 9,6 ). Vi kan bare ane hvilken uhyggelig livslede menneskene på jorden da vil oppleve. 

Fra Åp 9,13 ff. skildres en kommende krigskatastrofe på jorden med stadig større omfang og med tiltagende forherdelse mot Gud. Til tross for veldige plager og tyngsler, skjedde det ingen omvendelse. For Åp 9,21 slutter vemodig slik: "Og de omvendte seg ikke fra sine mord eller fra sine trolldomskunster eller fra sitt horeliv eller fra sine tyverier." 

Som en illustrasjon på forkynner-situasjonen mot endens tid, vil vi ta med Andreas Laviks drøm. Denne mann var en åndshøvding innen Vestlandske Indremisjonsforbund. Denne drømmen mente han selv var en åpenbaring av det kristelige arbeids fremtid i Norge. 

Han drømte at han var på et mørkt sted. Rundt omkring stod store fabrikker og verksteder. Men alt var forfallent og vanskjøttet. Maskinene stod. Der ble ikke arbeidet. Der var ikke et menneske. 

Til slutt møtte han dog en gammel kone, som gikk og bar på en vannbøtte. Han stanset og spurte henne hva dette var for et sted. 

Vet du ikke det da, sa hun. Det er jo her de har arbeidet for Guds rike. Det er indremisjonens gamle arbeidslokaler og verksteder. Men nå er det lenge siden det har vært folk her. Han spurte henne da hvor folket var. Som svar pekte hun ut over en vid, solfylt slette. 

Straks forlot han henne og gikk ut på sletten. Der bølget store folkeskarer frem og tilbake. Men midt på sletten var der oppreist en stor tribune, hvorfra der ble talt til folket. Talene var religiøse, skjønne i ord og form og alt gjorde et festlig inntrykk. Lavik gikk da opp på tribunen og spurte om lov til å holde en tale. Man gav ham villig plass på talerstolen. 

Da han stod ansikt til ansikt med de store folkeskarer, begynte han å forkynne evangeliet om Jesus Kristus. Han talte om Kristi død og soning for verdens synd. Men det var som om ingen forstod ham. Til å begynne med hørte folk nysgjerrig og forundret på ham. Men de ble snart lei av det og begynte å le og snakke og spasere fram og tilbake som før. 

Da forstod Lavik at ordet om korset var ganske ukjent her. Han sluttet å tale. Men i det samme han snudde seg og skulle gå ned, fikk han øye på en mektig blomsteroppsats som stod på tribunen. Den var full av de herligste blomster - et helt blomsterflor. Han så alle de andre bar blomster i knapphullet og nærmet seg oppsatsen for å ta en rose. 

I samme øyeblikk som han rakte hånden ut, hevet en mektig orm seg. Den hadde ligget ringet inne blant blomstene. Han så dens glinsende øyne, ble fylt med stor redsel og våknet. 

På grunn av denne drøm næret Lavik bestandig en stor frykt for at Indremisjonsfolket skulle komme bort fra ordet om korset - Kristi stedfortredende lidelse og død - og ut på allmennreligiøsitetens blomsterslette. 

Det var kanskje hans dypeste sorg i de siste år han levde, at ordet om korset ikke lenger lød med den gamle klarhet og kraft i forkynneisen

Gjengitt etter Utsyn 9.8.1981.) 

(Fra "Åndskampen i himmelrommet" , Antikkforlaget 2001) 

”For ordet om korset er vel en dårskap
for dem som går fortapt, men for oss
som blir frelst, er det en Guds kraft.
For det står skrevet: Jeg vil ødelegge
de vises visdom, og de forstandiges
forstand vil jeg gjøre til intet.”
(1 Kor 1,18-19)