Artikel nr 9 fra blad nr 6-2012
Emne: Bokklipp
Vekter, hva ser du?
Av N.O. Rasmussen (Niels Ove Vigilius)

”På min vaktpost vil jeg stå og stille meg på varden. Jeg vil skue ut for å se hva han vil tale til meg, og hva jeg skal få til svar på mitt klagemål ” (Hab 2,1). 

Vi lever i frafallets tid. Antikristelige krefter er i virksomhet, både innenfor og utenfor kirken. Det er uro blant folkeslagene. Åndelig mørke, religiøs villfarelse og moralsk perversjon brer seg mer og mer. Guds motstandere fører de store ord, og frafallet er stort. Mange kristne slår seg i dag til ro i ”ørkenen” og vender blikket, ikke mot det usynlige, men mot det synlige, verden og de ting som er i verden. Så utslukkes Ånden, lovsangen og bønnen forstummer, mismot og motløshet sprer seg; lunkenhet og likegyldighet, verdslighet og selvopptatthet tar overhånd, også blant de troende. 

I denne åndssituasjon gjør vi vel i å akte på hva Gud har talt til sitt folk i slektens historie før oss. Så kan det skje at tidligere vekterrøster som elles nå er stilnet, får plutselig munn og mæle igjen. 

I året 1661, godt hundre år etter reformasjonen, kom det i Rostock i Tyskland ut et skrift som bar tittelen: ”Wächterstimme aus dem verwusteten Zion” (Vekterrøst fra det Zion som ligger øde, i ruiner). Det var forfattet av en ung luthersk prest Theofilus Grossgebauer, om tidens åndelige likegyldighet og død som lå tungt på hans hjerte. 

”Når der ingen vækst er, ingen frugter frembringes, når der ingen hellig gudsfrygt findes, når tvært imod lunken­hed, ligegyldighed og gudsforagt hersker, når gudløshe­den breder sig, og synder og laster går i svang - hvordan kan man da som præst sidde rolig, uanfægtet og ubekym­ret og hengive sig bare til flittige studeringer eller måske ikke engang det? ” 

Det er for Gossgebauer ubegripelig. Derfor heter det også videre i forordet: ”På min vaktpost vil jeg stå og stille meg på varden. Jeg vil skue ut for å se hva han vil tale til meg, og hva jeg skal få til svar på mitt klagemål ”(Hab 2,1).

”Etter hvert er det da kommet til å stå klart for meg at årsaken til denne sørgelige tilstand i den siste tid er å finne i Zelum extinctum, den utslukte iver (nidkjærhet, brann, glød) med henblikk på omsorgen for de sjeler som er oss betrodd og kalt til Guds rike. I denne grav ligger hele vår ulykke begravet, og fram av den veller alle slags ondt og urent, om ikke Gud – som fordom – forbarmer seg over oss og vekker opp nye redskap, menn med profetisk åndsutrustning, villige til å ofre og lide alt for evangeliets og sjelenes frelses skyld.” 

Deretter nevner Grossgebauer ”fem kalde vannstrømmer” som har vært medvirkende til å slukke ut nidkjærhetens brann i de troendes hjerter. 

1) Kjærlighet til verden 
2) Ringeakt for himmelriket 
3) Menneskefrykt 
4) Det å trakte etter anseelse og forfremmelse blant mennesker 
5) Det å trakte etter et liv i uforstyrret og selvbehagelig ro og komfort 

Dette er, sier han, ”die fünf kalte Wasserstrøme”, som om den guddommelige nidkjærhets brann er blitt fullstendig utslukt hos så vel prester som lekfolk. Derfor går alt i kirken pro forma og etter det ytre form, sedvane gjelder mer enn sannheten og menneskers anseelse mer enn Guds befaling. 

I de siste dager 

To mektige, Gud og Satan strider om menneskets sjel. Det er en uavlatelig og pågående strid mellom lys og mørke, sannhet og løgn, liv og død. Det avgjørende slag er utkjempet og kampens endelige utfall er gitt på forhånd: Kristus har ved sin død gjort ham maktesløs som har dødens velde, og fridd oss ut av dødsfyrstens grep (Heb 2,14 og 2 Tim 1,10). 
”Han har vunnet det store slag, 
Satan bundet til dommedag, 
åpnet oss Himmelens port!” 

Den store drage, den gamle slange, som kalles djevelen og Satan, hele verdens forfører, er styrtet ned fra himmelen til jorden (Åp 12,7-12; Luk 10,18; Joh 12,31). Og snart skal ildsjøen bli hans endelikt. (Åp 20,10). 

Frelsen og kraften og riket er Guds, og makten Hans Salvede (Åp 12,10). All makt i himmelen og på jorden (Mat 28,18). 

Seieren er vunnet og Satan er bundet. Men han fnyser og raser og kjemper ennå. Med et hvitglødende hat til Herrens Salvede og hans folk. Da han vet at slaget er tapt, blir hans villskap enda større. Han vet at slaget er tapt, og hans tid er kort. 

I himmelen er det ikke noen plass for ham lenger. Men her på jorden går han stadig omkring som en brølende løve og søker hvem han kan oppsluke, så langt som den ”lenken” Gud har gitt ham og tillater ham. Men heller ikke et skritt lenger! (Åp 12,12): ”Derfor fryd dere, himler, og dere som bor i dem! Men ve jorden og havet! For djevelen er steget ned til dere i stor vrede, fordi han vet at han bare har en liten stund.” 
Vi lever i sluttoppgjørets tid. I de siste dager. 

Da skal det i følge Skriften skje veldige åndsutgytelser ikke bare fra himmelen (Joel 3,1ff.), men også fra helvetes avgrunn og brønner (Mat 24,24; 2 Tess 2,8-12; Åp 9; 13; 16, 12-14). 

Det åndelige klarsyn og den åndelige sikt skal være dårlig. Så dårlig at mange ikke vil være i stand til å skille mellom lys og mørke, sannhet og løgn. 

Den åndelige hørsel og skilleevne vil for mange være så sløvet at de ikke mer kan skille mellom den gode hyrdes røst og leiekarenes. De følger bare den som for øyeblikket roper høyest og tiltrekker seg mest oppmerksomhet, alltid på jakt etter noe nytt, alltid ute etter det ekstraordinære og sensasjonelle, stadig på ny opptent av utilfredstilt begjær etter ”hva som klør dem i øret”, hva som påvirker sansene og følelsene. Og så vender de øret bort fra sannheten og vender seg til eventyr (2 Tim 4,3-4). 

I de siste dager skal det være liten forståelse for nødvendigheten av å våge å være edru og ikke uten videre tro enhver ånd, men prøve åndene, om de er fra Gud. 

Om det åndens sus en fornemmer er fra himmelen eller helvete. 

Om det åndens vær som farer fram, er Guds egen oppfyllelse av sitt løfte om at han i de siste dager vil utgyte sin Ånd over alt kjød. 

Eller kanskje snarere et verk av demoners ånder, som gjør tegn og under og mange kraftige gjerninger og derved fører mange vill. 

Et verk av Guds hellige Ånd som overbeviser verden om synd, vitner om Jesus og herliggjør Ham og veileder Hans disipler til hele sannheten. 

Eller et verk av avgrunnens forførende åndsmakter, som lar mennesker forbli i sine synder, vitner om og herliggjør noe annet enn Kristus, sørger for å få noe annet i sentrum for oppmerksomheten enn nettopp ham, og fører hjertene bort fra ham så de i stedet fanges av og tror løgnen. 

(Utdrag fra innledningen til ”Den karismatiske vækkelse – pinse på ny?” av N.O.Rasmussen (Vigilius) – Dansk Luthersk Forlag 1971. Shafan 23.07.2010). (Oversatt fra dansk)