Verdenshistorien taler om viktige vendepunkt i historien. Hendelser som fikk avgjørende betydning for den senere utvikling. Men intet fikk en mer bestemmende betydning enn det Jesus sa Skjærtorsdag: Timen er kommet. Alle evangeliene har med dette betydningsfulle utsagnet til Jesus. Hos noen er det gjentatt flere ganger.
”Tredje gang kommer han så til dem og sier: Sover dere ennå og hviler? Det er nok. Timen er kommet. Se, Menneskesønnen overgis i synderes hender.” (Mark 14,41)
”Men Jesus svarer dem og sier: Timen er kommet, da Menneskesønnen skal bli herliggjort!” (Joh 12,23)
”Dette talte Jesus, og han løftet sine øyne mot himmelen og sa: Far, timen er kommet. Herliggjør din Sønn for at din Sønn kan herliggjøre deg,”( Joh 17,1)
Timen er ikke en klokketime. Derfor er det også oversatt med stund i Bibelen vår. Oftest gir det uttrykk for et tidspunkt. Nå har tiden kommet.
Over hele Jesu liv hviler denne timen. Det var derfor han var kommet til verden. Jesu nærmeste familie ante dette eiendommelige med Jesu liv. Under bryllupet i Kana i Galilea irettesetter Jesus sin mor med å si: ”Min time er ennå ikke kommet.” (Joh 2,4). I forkant av løvhyttefesten sier Jesus til brødrene sine: ”Min tid er ennå ikke kommet.” (Joh 7,6 og 8).
Tider og timer har Gud skjult for oss. Men det er en time som ”Faderen har fastsatt av sin egen makt.” (Apg 1,7). Det er denne timen i Jesu liv. I evighet ble den fastsatt og Jesus Kristus svarte et ubetinget ja til den.
Timen ble omtalt og profetert om av de menn som Herren gav innsikt i hans tanker og planer. På en konkret og livsnær måte blir den skildret for oss hos profeten Jesaia i hans 53 kapittel. Det profetene skuet i det fjerne, får sin oppfyllelse når Jesus stiger fram og sier: ”Timen er kommet!”
Det var en avgjørende time for Jesus, for menneskeslekten og for djevelen og hans rike. En voldsom kamp ble utkjempet. Dette er et avgjørende tidspunktet i slektens historie. Den brutale konfrontasjonen med alle Guds fiender.
Skriften lar oss ane noe av den kampen Jesus gikk inn i Getsemane. Den berørte også dem som fulgte ham.
”Men en dåp har jeg å døpes med, og hvor jeg gruer til den er fullført!” (Luk 12,50)
”Nå er min sjel forferdet! Og hva skal jeg si? Far, frels meg fra denne time!” (Joh 12,27)
Tanken på det som ventet ham, forferdet Jesus. Timen som nærmet seg var full av det tyngste som vi kan møte i dette livet. Og Jesus møtte all ondskap og gru, pine og plage som denne verden kan gi, i det begeret han skulle drikke.
Kampen i Getsemane førte Jesus til bristepunktet av det et menneske kan tåle. Hans eneste støtte og kraft ble gitt ham fra himmelen. En engel fra himmelen kom til ham. Hans egne utvalgte disipler sovnet og hvilte seg, mens mesteren stred.
”I Getsemane ba Jesus: ”Far! Er det mulig, så la dette begeret gå meg forbi! Men ikke som jeg vil, bare som du vil”. (Mat 26,39)
Markus gjengir situasjonen slik: ”Han sier til dem: Min sjel er bedrøvet inntil døden. Bli her og våk! Så gikk han et lite stykke fram, falt til jorden og ba at timen måtte gå ham forbi, om det var mulig. Og han sa: Abba, Far! Alt er mulig for deg. Ta dette begeret fra meg! Men ikke som jeg vil, bare som du vil!” (Mark 14,34-36) Dersom dette begeret eller denne timen betydde døden på korset, kan det se ut som om Jesus ba om å få slippe å dø for våre synder. Men det kolliderer sterkt med så mye av det Jesus sa om sin død. Mange ganger taler han med disiplene sine om at han skal dø, men han talte til dels for døve ører.
Jesus var bevisst på hvorfor han var kommet og hvilken oppgave han skulle utføre.
”Nå er min sjel forferdet! Og hva skal jeg si? Far, frels meg fra denne time! Men nei, derfor er jeg jo kommet til denne time”. (Joh 12,27)
Det var fryktelige timer som lå foran Jesus i Getsemane. Var det mulig at Jesus kunne kommet utenom det? Menneskelig sett kunne han kollapset på veien til Golgata. Kreftene hans var tømt ut.
Muligens var Jesu bønn i Getsemane ikke en bønn om å gå utenom korset, men om å nå fram til Golgata, til den bestemmelse som var satt for ham fra evighet av.
Likevel må vi nok nøye oss med å stå i undring å se den kampen Jesus måtte kjempe på grunn av begeret som ble rakt ham.
Denne time inkluderer mye, men jeg vil peke på noe av det denne timen betydde for Jesus.
I Getsemane var fristeren til stede. Jesus ber sine disipler våke og be for at de ikke skal falle i fristelse. ”Stå opp og be om at dere ikke må komme i fristelse!” (Luk 22,46)
Jesus selv var utsatt for fristelse. I førti dager ble han fristet av djevelen i ødemarken. I alle de fristelsene djevelen førte Jesus inn i, seiret han, og djevelen forlot ham for en tid. (Luk 4,2flg) Men han hadde ikke gitt seg. Det endelige slaget står i Getsemanehagen. Derfor blir kampen så intens, og han overgir seg til Faderens vilje. Derfor blir han også overgitt til menneskene, til yppersteprestene (Mark 10,33), til Pontius Pilatus (Mat 27,2). (Joh 18,35), til Herodes (Luk 23,7), til folket. (Luk 23,25) (Mat 17:22)
Hva Jesu fristelse innbar er det vanskelig å si helt nøyaktig. Var han fristet til å bruke de himmelske legioner? (Mat 26,53). Eller var det å stige ned av korset? (Mat 27,42). Hva det gjaldt sier ikke Skriften, men den sier med tydelig kraft at Jesus ble fristet og stod i fristelsen.
”For ved at han selv har lidd og er blitt fristet, kan han komme dem til hjelp som blir fristet.” (Heb 2,18)
Da Jesus blir grepet i Getsemane, gjør han oppmerksom på denne spesielle natten og gir den en karakteristikk. ”Men dette er deres time og mørkets makt.” (Luk 22,53)
Mørkets krefter med alle sine allierte trer denne natten inn på arenaen og viser sitt sanne ansikt. Ingebret Thorkildsen synger om dette ”mørkets fyrste til fektning drog”, men det medførte at ”mørkets fyrste sitt dødssår fikk”. Jesus beseiret mørkets makt i mørkets time. ”Jesus mørkets fyrste bandt”, sier Johan Nordahl Brun i sin mektige påskesang.
Synderen viser sitt sanne ansikt. Det gjelder både jøder og hedninger. Det verste i dem kommer fram i denne time. Det høyeste gode i denne verden blir mishandlet og dømt til en forbryters død.
Men midt i den største fornedrelse viser Jesus formålet med sin død. Han tar med seg en angrende synder som vender seg til ham i sin nød og tar han med til paradis.
Ingen time på denne jord har anskueliggjort sviket sterkere enn denne natten. Disiplene hans sviktet. Høyt og hellig hadde de bekjent at de ville stå ved hans side og om nødvendig gå i døden med ham. Men i denne natt løp de som skremte høns. Ja, lederen i disippelflokken bannet til og med på at han ikke kjente ham.
Yppersteprestene sviktet. Det ble åpenbart under forhøret de utførte at vitnene motsa hverandre. Sannheten ble brutalt satt til side, og de forkastet det mest dyrebare Gud hadde sendt dem, sin egen sønn.
Pilatus sviktet. Som landshøvding skulle han påse at rett og rettferdighet ble overholdt. Men her dømmer han en til døden som han vitner slik om:
”Og da han hadde sagt dette, gikk han igjen ut til judeerne og sa til dem: Jeg finner ingen skyld hos ham.” (Joh 18,38)
Han hadde ikke gjort noe galt! Hans kone prøvde å få ham fra det, men han handlet mot bedre vitende og sviket brennemerket ham for all tid.
Folket sviktet. Folkemassene hadde hyllet ham som konge få dager i forveien. Men de sviktet ham og ropte i kor: ”Korsfest ham! Korsfest ham!”
Jesus led på mange måter, men denne timen møtte han en lidelsens ild, et smertenes inferno som overgår vår fatteevne.
”at han skulle lide meget av de eldste og yppersteprestene og de skriftlærde, at han skulle bli slått i hjel, og at han skulle reises opp på den tredje dagen.” (Mat 16,21)
I Salme 22 blir Kristi lidelse skildret for oss, likedan i Jes 53.
Kristi lidelse var en fornedrelse. Han ble satt lavere enn englene. (Heb 2,9). Han tok den nederste plassen.
”fornedret han seg selv og ble lydig til døden – ja, døden på korset.” (Fil 2,8).
Jesus ikke bare døde, men han smakte døden for oss alle. (Heb 2,9). Alle menneskers dødspine rammet ham.
Jesus ble dømt. Først ble han dømt av yppersteprestene og folkets eldste. Deretter av Pilatus og Herodes. Men i dypeste forstand var den dommen han gikk inn under vår dom. Det han ble dømt for var den skyld som lå på oss alle. (Jes 53,6).
Det er Gud som tar oppgjøret med verdens synd i sin elskede Sønn. Alles synd blir lagt på den ene. Han innfrir betalingen til punkt og prikke.
”Hvem kan tenke på den smerte,
uten med et såret hjerte,
om endog en
synder led!
Men her led den evig høye
- smelt mitt hjerte, gråt mitt øye,
se, her
lider hellighet!”
”Ja, i sannhet! I denne byen samlet de seg mot din hellige tjener Jesus, som du salvet, både Herodes og Pontius Pilatus, sammen med hedningene og Israels folk,” (Apg 4,27)
Denne time fikk avgjørende betydning for oss. Jesus ble bundet, og vi ble kjøpt fri. Jesus led for våre synder, og vi ble forsonet med Gud. Veien til tilgivelse og renselse var åpnet. Han ble dømt under lovens forbannelse, og vi ble kjøpt fri fra denne forbannelsen.
Denne timen viste til fulle Guds kjærlighet til oss. Han viste den mot skrøpelige og ugudelige, mot syndere og fiender. (Rom 5,6-10). Dermed er denne timen vår frelsestime, ja, frelsestimen for hele verden. Den endte som seierens time da han overvant alle onde makter, og vi kan juble:
”Ved hans seier, som jeg eier.
Helved bever.
Han var død men se
han lever.”
Denne timen var avgjørende for Jesus og for vår frelse.