Artikel nr 13 fra blad nr 2-2013
Emne: Påske
Det som Skriften har sagt, står fast
Av Carl Fr. Wisløff

”Eller tror du ikke at jeg i denne stund kan be min far, og han vil sende meg mer enn tolv legioner engler? Hvorledes skulle da skriftene oppfylles, at så må skje?" Mat 26,53 f 

Det som Skriftene har sagt, står fast. Det er Gud selv som taler i Skriftene, for de hellige Guds menn som skrev dem, var drevet av den Hellige Ånd. Dette har Jesus sagt – se for eksempel Mat 22,43. Og det har hans vitner i Det nye Testamentet gjentatt ofte. 2 Pet 1,21 og 2 Tim 3,16. 

Jesus kunne ha fått legioner av engler til sitt forsvar, om han hadde villet be sin Far om det. Men det ville han ikke. Ja, mer – han kunne ikke. For Skriftene hadde sagt at Han skulle dø for alle. Esaias 53 taler om det, og mange andre steder. 

Det er gripende å se at Guds egen Sønn har gitt Det gamle Testamente en slik rang. Han vet seg bundet av det som står der. Han har ikke noen annen mulighet enn å oppfylle det som Skriftene har forutsagt. 

Vi blir grepet av ærefrykt for Bibelen når vi tenker på dette. Og vi spør uvilkårlig: Hva er da dette for Skrifter, som Guds egen Sønn må oppfylle? Og svaret blir: Det er Guds eget ord. 

Men hvorfor hadde nå Skriftene forutsagt at Jesus måtte lide og dø? Vi kjenner svaret. Det som profetene har forutsagt, og som Herrens apostler bevitner og forklarer i Det nye Testamente, det var besluttet i Guds eget råd. Ef 1,9. Gud fattet den beslutning i sitt evige råd, at han ville frelse menneskene ved sin egen sønn, som var ett med Faderen fra evighet. Det er ingen annen ei til frelse for oss fortapte mennesker. Stedfortrederen måtte komme, han måtte gjøre godt igjen det som vår første stedfortreder Adam gjorde ille, da han rev hele menneskeslekten med seg i sitt fall. Éns fall ble til fordømmelse for alle mennesker, men éns rettferdige gjerning skulle bli til frelse for dem som tror på Jesus. Rom 5,18. 

Derfor stod allmaktens arm maktesløs der i Getsemane. Det var hans egen kjærlighet som hadde bundet ham, slik Skriften vitner. 

Forunderlige kjærlighet! Han gav seg selv for å frelse oss! 

(Fra ”Daglig brød” 6. april side 147 – 148, 2, opplag 1983)