I den senere tid har det vært debatt om samlivsutvalgets konklusjoner i media. Et flertall på seks personer av ni i samlivsutvalget sier ja til at kirken bør utarbeide en vigselliturgi for inngåelse av likekjønnede ”ekteskap” slik at prester kan vie likekjønnede par. Likedan går flertallet inn for at kirken skal vedta å utarbeide forbønnsliturgi slik at prester kan be for likekjønnede ”ektepar”.
I Aftenposten av 11.02.2013 skriver preses Helga Haugland Byfuglien, leder av samlivsutvalget, blant annet:
”Troen på Gud som skaper av alt liv, tilsier at kristen etikk er allmenn og må kunne etterprøves på hva som er godt for mennesker og for fellesskapet. Den må ta utgangspunkt både i Bibelens åpenbaring og menneskers livserfaring. Dette er ikke et kompromiss, men en konsekvens av troen på Gud som skaper.”
Vi bør legge merke til at basis for utvalget er ikke det reformatoriske prinsipp: Skriften alene, men Bibelens åpenbaring og menneskers livserfaring.
Følgelig kan vi si at utvalget ikke vil følge skriftprinsippet. Skriftprinsippet finner vi formulert i innledningen til Konkordieformelen: ”Vi tror, lærer og bekjenner at den eneste regel og rettessnor som all lære og lærere skal prøves og dømmes etter, er de profetiske og apostoliske skrifter i Det gamle og Det nye testamente, slik det står skrevet: ”Ditt ord er en lykt for min fot og et lys på min sti”, Sal 119,105. Og Paulus sier: ”Om en engel fra himmelen skulle komme og forkynne noe annet, så skal han være forbannet!” Gal 1,8.
Den norske kirkes (Dnk) basis er Den Hellige Skrift, Luthers lille Katekisme, Augustana og de tre oldkikelige symbol: Den apostoliske, nikenske og den atanasianske trosbekjennelse. De som blir vigslet til tjeneste i Dnk, må love å lære og å leve etter Skriften og bekjennelsen.
Derfor vil vi understreke at Guds ord, både Det gamle og Det nye testamente, er Guds inspirerte og hellig ord. Den som møter Guds ord med et åpent hjerte og sinn, møter Den treenige Gud selv i ordet. Ordet er innåndet av Guds Hellige Ånd og ordet gir fra seg Den Hellige Ånd til dem som tar imot det. Enhver troende som vil være skrifttro, må følgelig la seg veilede av Skriften ved Den Hellige Ånd.
Vedrørende det aktuelle spørsmål om homofilt samliv, så betegner både Det gamle og Det nye testamente det som synd (3 M 18,22; 20,13; 1Tim 1,10). Apostelen Paulus kaller det ”skammelig utukt” (Rom 1,27) og sier at slike som gjør dette, ikke skal arve Guds rike (1 Kor 6,9-10). Skriften sier tydelig at ubotferdige syndere går fortapt og utelukkes fra Guds rike (Åp 21.8; 22,15).
Selv om Bibelen sier nei til homofile forhold, så sier flertallet i samlivsutvalget ja til at homofile par kan vies i kirken. Derfor kan vi slå fast at dersom samlivsutvalget hadde hatt Skriften som normerende norm og bekjennelsesskriftene som avledet norm som basis, hadde saken vært udiskutabel. For Skriften betegner homofil praksis som synd og utelukker dem som lever i slike forhold fra Guds rike.
Å ta sitt utgangspunkt både i Bibelens åpenbaring og menneskers livserfaring, er ikke noe kompromiss, hevder preses, men det er en konsekvens av troen på Gud som skaper. Jeg vil imidlertid påstå at det er et kompromiss og ikke noen konsekvens. Årsaken til hennes påstand er nok en overflatisk forståelse av syndefallets konsekvenser.
Det kommer fram at samlivsutvalget har i drøftingen av likekjønnet samliv vurdert tekstene som omhandler homoseksuelle handlinger, særlig hos Paulus. Et samlet utvalg er enig om at han fordømmer slik adferd, og ser det som et uttrykk for opprør mot Guds skaperorden.
Følgelig kan vi da fastslå at utvalget er enig om at Skriften fordømmer homofil praksis og at det er opprør mot Gud skaperorden. Gud har nemlig skapt menneske til mann og kvinne. Han velsignet dem og sa at de skulle være fruktbare og bli mange og fylle jorda.
Preses sier videre i sitt innlegg: ”Men slik utvalget forstår tekstene som omhandler homoseksuelle handlinger, forholder Paulus seg knapt til homofil kjærlighet. Slik vurdert, tar han ikke stilling til det som kirken i dag forholder seg til, nemlig kjærlighet, der to mennesker av samme kjønn elsker hverandre og trofast vil stå ved hverandres side livet ut.”
Etter at et samlet utvalg har erkjent at Skriften taler imot homofil praksis, letes det etter en annen måte å forstå Bibelen på. Underforstått Paulus uttaler seg bare om homofil praksis, men ikke om homofil kjærlighet. Hvordan vet utvalget det?
Dette er typisk for liberal- og bibelkritisk teologi. Vil i den forbindelsen vise til Bjørn Helge Sandveis artikkel ”Bibelen og homofilispørsmålet” (2010) hvor han blant annet skriver: ”Paulus var utvilsomt kjent med at det både i den hellenistiske og romerske kulturkrets fantes mange eksempler på trofaste parforhold uten noen spesiell promiskuøs karakter, uten at dette endrer på hans prinsipielle sy
n.” Det undrer meg også hvordan utvalget våger å diskutere med Paulus. Han er nemlig ikke en kirkefader fra oldtida, men en apostel som er kalt av Herren for å tale på vegne av Herren. Det er blitt sagt at en kirkefader kan en diskutere med, men en Herrens apostel bøyer en seg for. For det apostelen sier, det sier han på vegne av Herren Jesus Kristus. Når utvalgets flertall ikke vil bøye seg for en Herrens apostel, kommer de i konflikt med Herren Jesus Kristus selv. Hvem våger å gjøre det?
Når utvalget også tar sitt utgangspunkt i menneskers livserfaring, da kommer tidsånden inn i bildet. Tidsånden preges av tanker, ønsker, begjær, forventninger og visjoner hos en fallen menneskeslekt som er i opposisjon til Den treenige Gud og hans livslover for menneskelivet.
Når tidsånden også i praksis blir det overordnede prinsipp i bibeltolkningen, da vil en ikke bøye seg for Bibelens autoritet. Bak tidsånden står ”denne verdens gud” (2 Kor 4,4). Han bruker alle midler for å forføre mennesker, særlig gjennom vranglære og vranglærere. Derfor advarer Guds ord mot både vranglæren og vranglærerne (Rom 16,17; Tit 3,10; 2 Joh 9-11).
Det er innlysende at vranglære rommer åndsmakt. Når menneskenes hjerte åpner seg for denne ånd, som er Kristi motstanders ånd, blir de forført. Derfor er det alltid farlig å høre falsk forkynnelse og lese bibelkritisk teologi, for en kan bli påvirket av den og bli overbevist om at dette er sannheten, selv om Guds hellige ord sier det motsatte.
Biskopen innrømmer at hun slutter seg til et tydelig flertall i utvalget som ønsker at homofile par får mulighet til å gifte seg og bli bedt for i kirken, og slik å gi kjærligheten og troskapen de beste rammer.
Avslutningsvis føyer hun til: ”Dette er det uenighet om i kirken. Bare sammen kan kirken romme ulike syn i de viktige spørsmål, i praksis. Det skjer om den vedtar liturgier som inkluderer homofile”.
Det er ikke holdbart for en sann kirke å ha ulike syn eller meninger vedrørende homofilt samliv. For enten sier en det samme som Skriften sier at det er synd, eller så fornekter en Bibelens lære på det området.
I et innlegg kalt ”Om kirken og seksuelle synder” (Dagen 27.06.2011) skriver Ole Fredrik Kullerud blant annet:
”Når Jesus uttaler i Getsemane: ”Min sjel er bedrøvet inntil døden” (Matt 26,38 NO1930), erfarte han byrden av all begått synd i menneskeheten. Oppgjøret med en av dem, homofilt samliv, kan for det ene ikke da være et ”synspunkt” eller en ”mening” blant flere mulige i kirken. Det er tvert imot en del av Kristi identitet som Forsoner”.
I Getsemane var Jesus bedrøvet inntil døden. Han var med andre ord i dødsangst for det som skulle komme og ba om det var mulig å slippe kalken eller begeret.
Hva mente så Jesus med denne kalken? Biskop Bo Giertz sier: ”Kalken er i Det gamle testamente straffen og hjemsøkelsen som kommer over de ugudelige. Det er Guds vredes kalk (Jes 51,22). Det er de bitre følgene av å ha forlatt Gud.” (”Forklaringer til det Nye Testamente”.
Etter Faderens vilje kunne ikke denne kalk gå Jesus forbi. Han måtte drikke den. Det vil si å ta all verdens synd på seg og smake både den åndelige død, det å være forlatt av sin egen Far, og den evige død under Guds vrede og dom. Men han var villig å gjøre det i overensstemmelse med Faderens vilje.
Når Jesus har tatt all verdens synd på seg på Golgata kors, er det absurd å hevde at han bare har sonet for heteroseksuelle synder, men ikke for homoseksuelle synder. Eller er det slik å forstå at Jesus har også båret de homoseksuelle syndene, men bare ikke for de to mennesker av samme kjønn som ”elsker hverandre og trofast vil stå ved hverandres side livet ut”?
I 1 Kor 6,9-10 nevner apostelen forskjellige synder og blant dem også homoseksualitet. I vers 11 sier han: ”Slik var det en gang med noen av dere. Men dere har latt dere vaske rene. Dere er blitt helliget, dere er blitt rettferdiggjort i den Herre Jesu navn og i vår Guds Ånd.” Da kan en gjerne spørre: Hvorfor trenger ikke to av samme kjønn som elsker hverandre og vil trofast stå ved hverandres side livet ut, vaske seg rene og bli helliget og rettferdiggjort? Har samlivsutvalgets flertall og likesinnede fått en åpenbaring som går ut over Den hellige Skrift? Er det slik å forstå at homoseksuelle på apostelens tid hen imot vår tid, måtte la seg vaske rene, bli helliget og rettferdiggjort, men ikke dag hvis to av samme kjønn elsker hverandre og vil stå ved hverandres side livet ut?
Guds ord advarer oss både fra å legge noe til Skriften eller ta noe bort fra den (Åp 22,18-19). For vi har ikke fått noen ny åpenbaring fra Herren etter Det nye testamente.
Derfor vil jeg hevde at den oppfatning, syn eller mening som samlivsutvalgets flertall forfekter, er fullstendig uholdbart og i strid med Guds hellige og ufeilbarlige ord. Vil påstå at de som går inn for å utarbeide liturgi for par av samme kjønn og forbønns liturgi for homofile par som er gifte, kjenner ikke Bibelens Kristus, men har dannet seg en annen Jesus som ikke har båret all verdens synd og som ikke kan frelse syndere. Derfor forkynner de ikke Bibelens evangelium, men et annet og fremmed evangelium hvor de homoseksuelle som lever i såkalt kjærlighets forhold blir berøvet Bibelens evangelium. De lar dem leve, mot Skriftens advarsel, i sine synder med de konsekvenser det fører med seg for både tid og evighet.
Saken er den at de som åpner opp for vigsling eller forbønn for homofile par, har forkastet, bevisst eller ubevisst, Bibelens Kristus og har dannet seg en annen Jesus, har en annen ånd og forkynner et annet evangelium (se 2 Kor 11,1-22 og Den augsburgske bekjennelse, artikkel VII. Om kirken).
Følgelig er dette kirkesplittende vranglære som må avvises og forkastes. Guds ord sier: ”Men jeg formaner dere, brødre: Hold øye med dem som volder splittelse og anstøt mot den lære som dere har lært. Vend dere fra dem! For disse tjener ikke vår Herre Jesus Kristus, men sin egen buk. Og ved sine fagre og smigrende ord dårer de hjertene til de godtroende” (Rom 16,17). Derfor skal en holde seg borte fra vranglærende biskoper, prester eller forkynnere og ikke høre på dem eller ha samarbeid med dem. Men be om at Herren kan få dem i tale til omvendelse og nytt liv.