Artikel nr 5 fra blad nr 4-2013
Emne: Bibelforum
I pottemakerens hånd (Jer 18,1-12)
Av Per Bergene Holm

Jeremia var profet like før, under og etter at Juda gikk under. I lang tid hadde Gud kalt folket til omvendelse fra sitt frafall gjennom profetene, men folket ville ikke høre. Vers 11 og 12 i vårt kapittel er typisk for reaksjonen i folket. 

En av årsakene til folkets sikkerhet og at de lite aktet på profetenes advarsler, var alle de løfter Gud hadde gitt sitt folk tidligere. De var jo hans eget eiendomsfolk, det folket han hadde valgt seg ut og frelst ut av Egypt og gjennom ørkenen. De var det folk han hadde tilsagt Kana’ans land og han hadde selv tatt bolig midt i blant dem i tempelet. 

Men det hjelper dem ikke når de ikke vil omvende seg (Jer 7:2-15). 

Profetens domsforkynnelse møter døve ører i folket. De trøster seg med alle Guds løfter og gode ord. De lar seg ikke uroe, selv ikke når Gud åpenbarer tydelige tegn på sin forbannelse og vrede. At Gud skulle slå handa av Jerusalem er nærmest utenkelig for folket. 

Det er som et svar på avvisningen av Jeremias forkynnelse at Gud gir Jeremia dette bildet og disse ordene i Jer 18. 

Jeremia skal gå ned til en pottemaker og se på hans arbeid. Og der får Jeremia se at det ikke alltid lykkes pottemakeren å lage et kar slik han hadde tenkt. Underveis skjer det noe, slik at han må bryte av det han har begynt på og ta fatt på nytt og lage av leiren et annet slags kar enn det han hadde begynt på fra starten. 

Slik en pottemaker underveis må bryte av arbeidet med det karet han har begynt på, for så å lage et annet slags kar av det enn han hadde tatt sikte på fra begynnelsen, slik gjør også Gud med Israels hus. 

Selv om Gud fra først av utvalgte Abraham og dannet seg et folk, Israel, som han frelste ut av Egypt, velsignet og ga Kana’ans land til eiendom, så betyr ikke det at han for all framtid må fortsette å velsigne Israels hus. Dersom folket i hans hånd ikke lar seg forme etter Guds råd, så kan Gud bryte av det han har uttalt og forkynt i sitt råd, det vil si i sine løfter om velsignelse, og han kan i stedet danne Israel om til et forbannelsens kar, til undergang og dom. 

Men selv om det er dette lignelsen tar sikte på, så er det likevel ikke dette Gud først sier til folket. For Gud ønsker ikke først og fremst å forbanne og omdanne Israel til et forbannelsens kar. Gud vil først og fremst velsigne. 

Nå har imidlertid Gud begynt å danne Israel til dom og undergang. Gud har gitt profeten Jeremia i oppdrag å rykke opp og rive ned og ødelegge. Men det må ikke gå slik som profeten sier. Gud kan endre sitt råd og sin plan med folket, hvis folket omvender seg fra sin synd og ondskap. 

Så langt Jeremia og Israel, men har dette noe å si til oss? 

Ja, Gud danner enhver kristen fra gjenfødelsen av til likedannelse med seg. Ved dåpen og troen føder han oss påny og gjør oss til Guds barn og begynner en dannelsesgjerning som ikke fullendes før i det fullkomne Guds rike. Da skal vi bli Jesus lik, for vi skal se ham som han er. 

Ved dåpen og troen på Jesus har du og jeg allerede her og nå del med Jesus i hans fullkomne rettferdighet og hellighet. Vi er ikledd ham og står for Gud i ham. Men samtidig har Gud fra gjenfødelsens første øyeblikk begynt å la framstå, som et verk av hans hender i ett og alt, en ny hellig og rettferdig skapning som er likedannet med Jesus. Vi må skjelne mellom disse to former for rettferdighet og hellighet, den første som vi eier fullkomment i Jesus og som er grunnlaget for vårt barnekår, og den andre som mer og mer virkeliggjøres i oss ved Guds ord og Guds Ånd fra gjenfødelsen av, og som er følgen av vårt barnekår. 

Men selv om vi må skjelne mellom disse to formene for rettferdighet, så kan vi ikke skille dem fra hverandre. Det er og blir den som Gud har rettferdiggjort ved troen på Jesus, som han helliggjør og danner ved sitt Ord og sin Ånd. Og en kristen kan ikke unndra seg denne dannelsesprosess uten å stenge Guds Ords og Guds Ånds innflytelse ute fra sitt liv. Det er å utslukke Ånden. 

Vil du ikke bøye deg for Guds ord og la deg forme og danne av ham, men vil du leve i synd og det som strider mot Guds vilje, så er du selv skyldig i at du kommer under Guds forbannelse. Da unndrar du deg Guds velsignelsesgjerning i livet ditt. 

For Guds nåde og velsignelse er ikke bare et tomt ord, men det er å få del i et nytt liv og bli satt inn i en ganske ny sammenheng, hvor det er en ny Herre som råder og en ny vilje og lov som gjelder. Vil jeg ikke gi meg inn under denne Herre, så vil han forkaste meg. 

Da angrer Herren det gode han hadde tenkt, og så begynner han å danne meg som et kar til undergang og dom. Det er en veldig ting når Gud selv begynner å danne noen til undergang, når Gud selv sender villfarelse og overgir menneskene til et sinn som intet duger. 

Men Gud overgir aldri et menneske umiddelbart. Gud gir advarsler. Selv om han har begynt å danne til undergang, selv om et menneske står under hans forbannelse og dom, så vil han mer enn gjerne endre sitt råd og ta seg av det på nytt til velsignelse. 

Hvor fortvilt er det ikke da når Gud gjennom profetene roper til folket som går mot undergangen, som står under forbannelsen og vreden, og kaller det til omvendelse, fordi han så gjerne vil ta seg av det igjen, å oppleve at folket ikke vil høre ordet om omvendelse, at de mener seg å ha alt i orden og være frelst, og så vil de fortsette på sin onde vei. 

Og skulle du lese dette, du som lever i synd, som vandrer på en vei Gud ikke kjennes ved, som har et hjerte som stenger seg for Guds tukt og dannelse, fordi du vil gå dine egne veier og følge det ditt hjerte har sin lyst i. Du vil ikke ha Gud til Herre i ditt liv, men du vil råde over ditt liv selv. Du er som uregjerlig leire i pottemakerens hånd. Da hjelper det ikke hvor mye du forsvarer deg med alle gode ord du finner i din Bibel, om Guds nåde, om syndenes forlatelse og rettferdighet i Jesus. Ditt hjerte er ikke rett for Gud. På tross av alle de gode ord Gud har talt til deg i sitt ord, så må han bryte av det råd han hadde med deg, og danne deg på nytt til undergang og dom. For du unndrar deg hans velsignelsesgjerning og frelse. 

Men hør også: Det behøver ikke å være det siste Gud gjør. Gud kaller deg til omvendelse. Han vil igjen ta seg av deg. Han vil for Jesu skyld rense ut det som stenger, han vil ta det som du er bundet av og som drar deg bort i fra ham, og så vil han begynne på nytt i livet ditt. Han kan det, slik en pottemaker kan begynne på nytt.