Artikel nr 12 fra blad nr 4-2013
Emne: Bokklipp
Vår tids gudsforståelse
Av Karl K. Riis

"Frykt Gud" 

Jeg ønsker ikke å gi en teoretisk beskrivelse av alle de ulike gudsoppfattelser som gjør seg gjeldende i dag. Derimot skal vi se på visse tendenser i menneskenes gudsoppfattelse, tendenser som får store praktiske konsekvenser, og som har betydning for mange områder av livet vårt og øver innflytelse på oss. 

I den virkelighetsforståelse som bestemmer de fleste menneskers liv i dag er det kun liten plass til Bibelens Gud. Han spiller ingen rolle for de fleste i vår verden. De har den oppfattelse at Gud verken taler eller handler. Dette gjelder både den materielle gudsforståelse, hvor mennesker setter sin lit til timelige ting, og den religiøse gudsforståelse. Nyreligiøse mennesker sier jo at de tror på gud. Og noen sier det enda mer presist: ”Jeg tror på gud, for jeg tror på meg selv!” Men den gud som er i oss er like harmløs som vi selv er. Hvem blir foruroliget av ham? 

Det er ikke noe nytt at Gud blir tilsidesatt. Men vi lever i en generasjon som langt på vei bevisst har tatt avstand fra Bibelens Gud. I vårt folk har vi brutt med en sannhet om Gud som vi har hatt. En slik undertrykkelse av sannheten får alltid alvorlige konsekvenser (Rom 1,18 ff). Når den sanne tro på og erkjennelse av Gud blir kastet over bord, er det ingen ting som virkelig kan stå imot syndighetens ødeleggende krefter. Vi blir overgitt til synden. Det er det store dilemma for oss i en etterkristen tid. 

Gudserstatning 

Hva er så kommet i stedet? Det er troen på vår egen fornuft, som vi stoler på. Dermed settes noe annet på den plassen som Gud skal ha. Vi setter oss selv der og dyrker og tjener skapningen framfor Skaperen. I spørsmålet om hva som er sannhet, er det fornuften som er målestokk. Det jeg opplever som sant og rett for meg, er sant. Etiske spørsmål debatteres, og det er jo positivt. Men hva som er rett eller galt avgjøres ikke ut fra en overordnet norm, som for eksempel Guds vilje og Guds bud. Nei, det avgjøres subjektivt av det enkelte menneske. Målestokken er om det fungerer og virker, eller hva vi synes er hensiktsmessig og godt. Mennesket er blitt sin egen herre og sin egen gud. Og dette blir betraktet som et stort framskritt. 

En annen tendens er at vi aksepterer ingen autoritet ved siden av oss selv. Det betyr at hvis Gud finnes, så må han være der på våre vilkår. Det store hoveddogme om Gud er for de fleste i dag innskrenket til kun dette at han er kjærlighet. Det er alltid godt å møte Gud. Han forkaster ingen, ingen går fortapt, alle blir frelst uansett hvordan de er eller hva de tror. Det gode budskap til oss alle er at Gud aksepterer oss som vi er. Hva skal vi ellers med ham hvis han ikke er der på våre betingelser og imøtekommer våre ønsker? 

På en merkelig måte er Gud blitt kameratslig. Han er blitt vår likemann. Vi har skapt ham i vårt bilde, for vi er i sentrum og Gud er blitt vår ærendsgutt. En Gud som gjør hva vi ønsker, og som vi kan ta fram når vi har bruk for ham. Ellers har han ingen interesse for oss og har ellers bare å holde seg utenfor. Dette blir ikke alltid sagt høyt, men holdningen er der. Hva skal vi si til dette? Jo, den Gud vi tenker slik om, eksisterer ikke. Han eksisterer nemlig kun i vår egen innbildning, og er like betydningsløs som de avguder som er blitt formet i tre eller kostbare metaller med stor kunstferdighet. Det er og blir en menneskeskapt gud som har øyne, men ikke kan se, som har ører, men ikke kan høre, og hender som ikke kan utrette noe. 

Når kristne mister sin gudserkjennelse 

Vi lever i en tid der vi blir utsatt for en enorm mediepåvirkning. Vi møter et hav av informasjoner, et bombardement av inntrykk. Det sies at i vårt moderne kommunikasjonssamfunn er den store kunsten å ha evne til å få sortert bort alt det vi ikke skal bruke. Som kristne er vi kalt til å leve i og av Guds ord: ”Som nyfødte barn må dere lengte etter den uforfalskede åndelige melk, for at dere ved den kan vokse til frelse – så sant dere har smakt at Herren er god” (1 Pet 2,2-3). 

Guds ord er levende og virkekraftig, ja,evangeliet er en Guds kraft til frelse. Derfor er det livsviktig at vi med et åpent sinn tar Guds ord til oss og handler etter det. Da lever vi i det kraftfeltet hvor vi blir gjenstand for Guds frelse. I dag møter vi ikke så sjeldent det motsatte, nemlig mennesker som bekjenner seg som kristne, men som stort sett aldri leser i Bibelen eller har bruk for å høre Guds ord forkynt. Vi gleder oss over enhver som bekjenner seg som kristen, og vi skal ikke sette oss til doms over dem. Likevel er det grunn til å spørre: Hva skjer når det ikke er noen trang etter Guds ord? 

Det som skjer er at veksten i deres erkjennelse av Gud og sannheten vil stagnere. Troens liv vil komme til å mangle næring, og langsomt men sikkert vil andre tanker om hva som er rimelig og hva vi kan tro og akseptere overta styringen. På den måten blir manges gudsforståelse uthult. Litt etter litt blir den erstattet og fylt med et nytt, mer tidssvarende og hensiktsmessig innhold. Det gjelder især i forholdet til synd, etikk og moral. Disse farer er reelle. De er blitt en snare for mange blant Guds folk. 

Død tro 

Sjelefienden er listig. Han legger snaren nettopp der hvor vi minst kan merke faren. Jeg tenker på det som Bibelen kaller en død tro. En tro som ikke er levende har noen teorier, men den fører ikke inn i et liv med Gud. Vi møter dem som sier: ”Jeg kjenner alt sammen, for jeg har hørt om Jesus fra barnsben av, både hjemme, i søndagsskolen, på juniormøter og i den kristne ungdomsforeningen. Jeg har det i forstanden, men ikke i hjertet”. 

Slike talemåter viser en stor indre nød. Mange av dem havner meget lett i en forakt for den kristne læren, for den har jo ikke ført dem til liv. Hvis de ikke vender ryggen til alt det som har med kristendom å gjøre, vil deres neste skritt lett bli svermeriet. For der blir mennesker ”forløst” ved noe de selv presterer. Djevelen er en tusenkunstner i å forføre. 

Vi må ta de mennesker som har en død tro på alvor. Hvor kortslutter det for dem? Det er i gudserkjennelsen. Den døde tro har mye mer med manglende gudserkjennelse å gjøre enn vi tror. Den har å gjøre med en falsk gudserkjennelse og en feil tilegnelse av Guds ord. 

Sandgrunn eller klippegrunn 

Jesus viser det på en svært enkel og klargjørende måte i bergprekenen. På slutten av lignelsen forteller han oss om de to husbyggerne: Den forstandige og den uforstandige (Mat 7,24-27). Den forstandige som bygger huset sitt på klippegrunn er ”hver den som hører disse mine ord og gjør etter dem”. Den som gjør det tar imot hele Guds ord uten å sortere noe fra. 

Den som derimot kun tar imot så mye av Guds ord som han synes er rimelig, har en død tro. Han er som den uforstandige som bygger på sand. Han hører uten å gjøre etter det han hører. 

Dette er en meget utbredt måte å høre på. Jeg sorterer i Guds ord, og så tar jeg det jeg synes om. Men det er også en annen og like utbredt måte man unngår det radikale møtet med Jesu ord på. Det er når vi enten avsvekker eller opphever de krevende ord med tilgivelsens nådeord. Den døde tro handler ikke etter Jesu ord. Den er i sitt vesen slett ikke noen tro, men det motsatte, nemlig ulydighet. Og derfor går det så galt med dem på dommens dag. 

Levende tro 

Den levende tro tar Jesu ord til seg når det krever at vi skal elske våre fiender, be for dem som forfølger oss og være fullkomne som Gud. Når vi tar slike ord til oss, blir de oss til dom. Vi holder ikke mål. I møte med Gud får vi en erfaring som vi aldri hadde drømt om. Det skapes et frelsesbehov som gjør at vi kaster oss i armene på den Gud som nettopp har knust oss. For et slikt menneske blir Kristus en frelsesklippe. Bare i ham finner hjertet trøst, hvile og håp. Dette er ikke lett å tro, men likevel blir også hans frifinnelsesord tatt til hjerte. Vi smaker det frigjørende og forløsende. Den levende tro tar imot hele Guds ord og handler etter det, og da blir Gud for alvor Gud for oss. 

Legg merke til det som ble Peters erfaring da Jesus utfordret hans tvil ved Genesaretsjøen. Han møter en helt overveldende fiskefangst ved å handle på Jesu ord. Da ser han for alvor seg selv som en syndig mann (Luk 5,8). 

Bibelsk gudserkjennelse 

På bakgrunn av det som er sagt om den falske gudserkjennelse vil vi nå spørre etter den sanne og bibelske.

Vi vil nevne enkelte trekk eller glimt fra Bibelens gudsåpenbaring. Den er sann, tilstrekkelig og fullkommen. Men den gis oss i glimt, og vi erkjenner stykkevis. Salmedikteren Peter Dass har fanget inn et vesentlig glimt i følgende sangstrofe:”Gud er Gud om alle land lå øde, Gud er Gud om alle mann var døde.” 

Gud åpenbarer seg i sitt navn 

I Guds navn har vi en viktig kilde til gudserkjennelse. Skriften bruker mange navn om Gud. I dem avslører Gud seg selv og sitt vesen for oss. Han kalles den Hellige, den Allmektige, Klippen, Hyrden for å nevne noen. Vi lærer meget om Gud ved å studere disse åpenbaringsglimt i hans forskjellige navn. Men ett av navnene står i en særstilling. Det er navnet over alle navn, den eneste, sanne Guds navn. Vi kjenner ikke uttalen av dette navnet, fordi bare konsonantene i det er bevart, JHVH. I våre Bibler er det gjerne oversatt med Herren. 

Herren har selv tolket dette navnet. Da Moses spurte ham om hva han skulle si til israelittene da de ville vite Guds navn, svarte Gud Moses: ”Jeg er den jeg er. Og han sa: Så skal du si til Israels barn: JEG ER har sendt meg til dere” (2 M 3,14ff). 

Guds navn JHVH forklares her med ordene JEG ER. Dette er Guds navn. Hva som ligger gjemt i dette er ikke lett å se til bunns i eller finne ord for, om det i det hele tatt er mulig. Det er på samme tid noe meget enkelt og tilgjengelig og noe dypt hemmelig og utilgjengelig. Det er noe guddommelig og skjult og på samme tid noe meget talende og avslørende. 

Navnet JEG ER avslører at dette JEG er den egentlige og alltid værende. Han som var og som alltid har vært. Han som er, det vil si evig nåtid. Og han som vedblir å være. Ingen andre kan bruke et slikt navn om seg selv. Men på Ham som er fra evighet og til evighet, som er uten begynnelse og uten avslutning passer det. Alt annet er skapt. Om det skapte kan vi si at det har en gang ikke vært, og at det en gang skal forgå og opphøre å eksistere. Men den Gud som bærer navnet JEG ER kommer alltid til å være. Han er ikke begrenset av tid og sted. Han er i absolutt forstand den evige, den uforanderlige, den uendelige og uten grenser i sin makt, visdom og kunnskap. 

Gud åpenbarer seg i dette navnet som en personlig Gud. Han sier Jeg om seg selv, og han er en Gud med personlighet, som lever, handler, styrer og bærer alle ting. Mange i dag forestiller seg Gud som en del av det skapte og ett med det skapte, som en urgrunn eller et livsprinsipp. Nei, Gud er forskjellig fra det skapte, et Jeg full av liv før det skapte. Han er kilde og opphavsmann til alt liv, og derfor også alt livs rettmessige eier og Herre. Bare en slik Gud kan si til hvert menneske: ”Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte” (5 M 6,5). 

Det er også noe som er helt uforklarlig ved Guds navn, nemlig at han selv vil være der hvor hans navn nevnes og er (2 M 20,24; 4 M 6,22-27; 1 Kong 8,29). Slike egenskaper har ingen av oss, men slik er Gud. Og da blir det rikt å påkalle Guds navn og samles i hans navn, i visshet om at han selv vil være til stede der. Lenger borte er han ikke. 

Glimt fra en misjonspreken 

I Apg 17 fortelles det om da Paulus besøkte Aten. I byen fant han et alter med innskriften ”For en ukjent Gud”. Det ga ham anledning til å holde den berømte Areopagostalen (v 22-31). Det er tankevekkende å legge merke til hvor stor likhet det er mellom det som ble avslørt for Moses ved den brennende tornebusken og det som blir sagt her. Den samme Gud møter oss begge steder. 

Han taler om den ene Gud som har skapt verden med alt det den rommer. Han er alt og alles opphav, og dermed er han Herre over både himmel og jord. Hans herrevelde er uten grenser. Det er ikke slik at han eksisterer på våre vilkår, slik at han kan rommes i et tempel og avgrenses til det. Han er heller ikke avhengig av menneskers tjeneste, som avgudene i atenernes templer. Tvert imot er det ham som gir alle liv, ånde og alle ting. Vi er avhengige av ham. Hvert sekund vi lever er vi avhengige av at han oppholder oss. 

Paulus tilføyer noe vidunderlig. Denne Gud er ikke langt borte. Han ønsker at vi skal finne ham. Derfor taler han til oss og sender sitt budskap og befaler at alle mennesker overalt skal omvende seg. Helt sentralt både i Guds frelse og den kommende dom står Jesus Kristus. Gjennom ham har Gud åpenbart seg på en helt enestående måte. Derfor er det først og fremst gjennom ham vi lærer Gud å kjenne. Og innholdet av dette kjennskapet er det evige liv! (Joh 17,3). Denne helt sentrale sannhet kommer vi tilbake til. 

Mine øyne har sett kongen, Hærskarenes Herre 

Hvor stor betydning den personlige gudserkjennelse har for å kunne tjene Gud og brukes av ham får vi et sterkt inntrykk av i Jes 6. Profeten Jesaja ser Herren. Han møter Gud og Guds kall. Mye tyder på at det ikke er første gang han fikk kallet, men snarere at det er et fornyet kall. Jesaja var profet i en mørk tid, en åndelig forfallstid. De første kapitler i Jesajas bok avslører dette. 

Ytre sett var det mye å glede seg over på hans tid. Men bak det hele lå et indre forfall. På samme måte kan vi også i dag oppleve det positivt med stor deltakelse på møter, rike kollekter og unge som stiller sine liv til disposisjon for Gud. Men hvordan ser Gud på vår halvhjertethet, eller på en ytre aktivitet som dekker over et liv i synd? Når en våken Herrens tjener ser det, er det nærliggende å hovmode seg og bli dømmende og hard. Det var profetens fristelse. Men hvis dette skjer er mennesket ikke lenger skikket til å gå med bud fra Herren. Da trenger han til å se Herren og være for hans ansikt. For der lærer vi oss selv og ham å kjenne på nytt. Det er dette som skjer med Jesaja. 

Det skjedde i det året kong Ussia døde. Han var kun 16 år da han ble konge i Juda, og han var den tiende i rekken av Judas konger. Han var en av de sterkeste konger i Judarikets historie. Ussia var konge i hele 52 år. På mange måter var han en god konge. ”Han gjorde det som var rett i Herrens øyne” ( 2 Krøn 26,4). Og i vers 5 tilføyes det noe meget tankevekkende: ”Han søkte Gud så lenge Sakarja levde, han som skjønte seg på Guds syner. Så lenge han søkte Herren, lot Gud det gå ham vel”. Det betydde ganske mye både for de krigene soldatene hans var involverte i, og for landets velstand. Men det kommer et alvorlig ”men” inn i kong Ussias’ liv. ”Men da han var blitt mektig, ble han overmodig i sitt hjerte, til hans egen undergang. Han ble ulydig mot Herren sin Gud og gikk inn i Herrens helligdom for å brenne røkelse på røkofferalteret,” (v 16). 

Presten Asarja forsøkte å stanse kongen, men han ville inn, og kom inn. Men da han sto foran alteret brøt det ut spedalskhet i pannen, og ”siden var Kong Ussia spedalsk til sin dødsdag. Han bodde i et hus for seg selv som spedalsk, for han var utelukket fra Herrens hus. Hans sønn Jotam stod for kongens hus og dømte landets folk”, (v 21). Inntil sin dødsdag gikk denne kongen som en levende preken om Gud og Guds hellighet. En kan undres på hvor mange som forstod prekenen. Men i kongens dødsår, da hans døde kropp lå i kisten, svøpt i likklær, da fikk Jesaja se Herren. Han så den levende, uforkrenkelige, uforgjengelige og evige Gud. Han så ham i hans opphøyede herrevelde. Hvilken kontrast! Og han så inn i en helligdom med en trone og et slep (Jes 6,1). Han så englenes gudstjeneste og hørte deres tilbedelsesrop: ”Hellig, hellig, hellig er Herren, hærskarenes Gud. All jorden er full av hans herlighet”(Jes 6,3). 

Da opplevde profeten en ny kontrast. I kontrasten mellom den himmelske helligdom og den han kjente fra tempelhelligdommen i Jerusalem så han sitt eget liv, sitt legemes tempel. Han så hva det skulle være for Herren. Da roper han: ”Ve meg, jeg er fortapt, for jeg er en mann med urene lepper, og jeg bor midt iblant et folk med urene lepper. Og mine øyne har sett kongen, Herren, hærskarenes Gud”, (v 5). 

Når et menneske møter den sanne og levende Gud, ser det sin egentlige nød, nemlig synden. Når det skjer blir synden konkret. Profeten taler om urene lepper og tenker på munnens mange synder. Munnens store ord, sårende ord, baktalende ord og usanne ord avslører vårt hjertes forderv. Da står et menneske innfor Gud og innser: ”Det er ute med meg!” Profeten tar imot sannhetens dom, og dermed blir han selv av sannheten. 

Det underlige er at da blir han også i stand til virkelig å høre et helt annet ord. En av de høytstående engler som kalles seraf, tar et stykke gloende kull fra alteret og lar det røre ved Jesajas munn. Alteret er uttrykk for offerstedet som bringer soningen av synd. Det er kraftkilden bak det som nå blir tilsagt Jesaja: ”Se, denne har rørt ved dine lepper, dine misgjerninger er tatt bort, og din synd er sonet”, (v 7). 

Bare på denne måten kan en synder møte Gud og leve. Og bare på denne forsoningens og tilgivelsens grunn kan et menneske gå med Herrens budskap og tjene ham. 

Slik var det den gang, og slik er det i dag. 

Det underlige er at når den rette gudserkjennelse inntar et menneskes hjerte, da blir også vårt forhold til oss selv og de mennesker vi lever iblant snudd opp ned. 

(Utdrag fra kapittel 5, ”Gudsfrygten og Gudserkendelsen” i ”Frygt Gud” av Karl Riis, Luthersk Missionsforenings Bibelskoles Elevforening 1999 – Shafan 23.02.2011) (Oversettelse v/Brix og Endresen)