Når Gud kommer til oss i sitt ord og ved sin Ånd, blir bare en ting av betydning for oss: Skal jeg leve eller dø? Hva vil Gud meg? Forbanne eller velsigne? Ramme meg med sin vrede, eller bevise meg sin kjærlighet?
Når vi står for Guds domstol på den ytterste dag, blir alt annet likegyldig i sammenligning med det ene: Skal jeg fordømmes eller frikjennes? Frelses eller fortapes? Hvilket ord skal jeg høre av Hans munn: ”Kom hit, dere som er velsignet av min Far! Arv det rike som er beredt for dere fra verdens grunnvoll ble lagt.” (Mat 25,34) – eller: ”Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild ” (Mat 25,41)?
Hva avgjør det spørsmålet for deg og meg? Det gir Paulus oss svar på både negativt og positivt i Romerbrevets første kapitler.
Hele fremstillingen og språkbruket i Romerbrevets første hoveddel er bestemt av den situasjon som Paulus ser for sitt indre blikk, og som vi også må ha for øye for rett å forstå det som her står skrevet. Den situasjon som Paulus hele tiden har i tanken er: Mennesket for Guds domstol. Så føres først hedningene (1,18-32), så jødene (,.1-3,8) og til slutt hele slekten under ett (3,9-20) fram og får sin sak prøvet før kjennelsen blir avsagt: De finnes skyldige og står under anklage alle sammen! Hele slekten står straffeskyldig for Gud – uten forskjell og uten unntagelse! ”Alle har syndet og står uten ære for Gud ” (3,23). Det vil si: Vi har mistet alt det som er ære verdt for Gud. Der er intet hos oss som holder mål i Guds øyne. Derfor kan heller ingen av oss bestå for Gud, men er utelukket fra Hans samfunn. Heller ikke i kraft av noe av det vi selv anstrenger oss med å være og gjøre, har vi noen som helst mulighet for noen gang å skue Gud i hans herlighet og få del med Ham i den. ”Derfor blir intet kjød rettferdiggjort for ham ved lovgjerninger ” (3,20).
Når Gud i sin hellige lov har sagt: ”For jeg dømmer ikke en skyldig å være uskyldig” (2 M 23,7) og ”så skal en dømme den som har rett til å ha rett, og den som har urett til å ha urett” (5 M 25,1) – hvordan skal vi da kunne bestå for Guds domstol og unngå å bli fordømt til syndens bitre lønn: den evige død og pine?
Det er alene mulig i kraft av den rettferdighet fra Gud vi verken selv har utført eller i noen måte medvirket eller bidratt til, men som Gud selv har tilveiebrakt for oss. Det er den rettferdighet som nå er åpenbart og gitt oss i evangeliet at Gud lar oss høre at vi ” blir rettferdiggjort uforskyldt av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus. Ham stilte Gud til skue i hans blod som en nådestol ved troen” (3,21-25).
I disse ord er sagt oss noe helt avgjørende
1) om frelsens innhold,
2) om frelsens grunn og
3) om frelsens vei eller måten den blir oss til del på.
Om frelsens innhold sies det her ganske klart at den består i Guds rettferdiggjørelse av mennesket. Det greske ord for ”rettferdiggjørelse” er et juridisk begrep som brukes om den frifinnelsesdom som avsies i retten over den som er funnet ikke skyldig. Han anses, dømmes og erklæres for å være rettferdig. Den betydning har ordet også i Romerbrevets sammenheng. Guds rettferdiggjørelse av oss består altså ikke i at Han virker en forandring av oss fra å være urettferdige til å være rettferdige i oss selv. Den består derimot i at Gud anser og erklærer oss, som i oss selv er ugudelige og urettferdige, for å være uten synd og skyld og for å stå fullkomment rettferdige for seg i Kristus. Det sies direkte i Rom 4,5 og tydeliggjøres av Paulus i hele dette kapittel. Den rettferdighet som det her er tale om, og hvor vi alene kan bestå for Gud, er ikke vår egen frembringelse eller besittelse, men en fremmed rettferdighet som blir oss tilregnet for Jesu Kristi skyld. Denne Guds rettferdiggjørelse av oss omfatter både et negativt og et positivt moment:
1) en ikke-tilregning av synd = syndenes forlatelse (4,7-8) og
2) en tilregning av rettferdighet = Kristi rettferdighet (4,5-6).
Det er to sider av samme sak. Det er i dette frelsens innhold og selve saligheten består.
Om rettferdiggjørelsen og frelsens grunn sies tre helt avgjørende ting i Rom 3,24:
Den blir oss til del
1) uforskyldt
2) av Hans nåde og
3) ved forløsningen i Kristus Jesus.
Det greske ord som her er oversatt med ”uforskyldt”, er i Joh 15,25 gjengitt med ordene ”uten grunn”. Det vil si at Gud ifølge det som her står skrevet, feller frifinnelsesdom over oss, ugudelige og urettferdige syndere og erklærer oss for fullkomment rene og rettferdige for seg, uten at det fins noen grunn til det hos oss. Det skjer ikke på grunn av hva vi selv har vært eller gjort. Det skjer uten at det fins noe grunnlag i noe av det vi nå er og gjør. Det skjer også uten å ta hensyn til hva vi engang ved Guds nåde og Den Hellige Ånds kraft skal bli. Den syndstilgivelse og den rettferdighet det her er tale om, gis oss av Gud som en ufortjent gave.
Dette uttrykk understreker enda mer at ”Guds rettferdighet” blir tilregnet oss og gitt fritt og for intet = gratis, uten noen form for motytelse fra vår side. Guds rettferdiggjørelse av oss har sin grunn alene i Guds eget hjerte, i Hans helt ufortjente godhet og gunst imot oss.
Om enn vi rettferdiggjøres ”gratis” og ”uten grunn” til det i oss selv, så skjer det likevel ikke uten grunn i det hele tatt eller uten å ha kostet noen noe som helst. Tvert imot! Guds frifinnelsesdom over oss har kostet dyrt og kan alene finne sted fordi prisen for det er betalt! Det skjer alene i kraft av ”forløsningen i Kristus Jesus”, dvs. den ”løskjøpelse” av oss fra syndens, dødens og Djevelens makt som fant sted da ”Menneskesønnen” gav sitt liv som ”løsepenge” for oss (jvf. Mat20,28).
Det var den pris det kostet Faderen og Sønnen å frelse oss fra alle våre synder og fra alle syndens følger i tid og evighet. Det er alene i kraft av Kristi blods utgytelse til soning for våre synder (3,25) at Gud nå på fullt rettferdig grunnlag kan ”rettferdiggjøre den som har troen på Jesus” (3,26).
I kraft av Kristi stedfortredende aktive gjerning ”å fullføre all rettferdighet” (jvf. Mat 3,15 og Gal 4,4-5) og Hans passive fyldesgjørelse for alle våre synder ved sin uskyldige lidelse og død i vårt sted, ”Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus” (Rom 8,1).
Hvem er så det: hele slekten eller bare en del av den? Alle mennesker simpelt hen eller bare noen iblant dem?
Skriftens svar på det spørsmål er helt entydig og klart: Forløsningen i Kristus Jesus er gjort for alle og har gyldighet for alle – uten forskjell og uten unntagelse (Rom 5,18-19; jvf. 2 Kor 5,14 og 19 samt 1 Joh 2,1-2). Men den får ikke samme frelsende virkning for alle. Mange får ingen frelsende gave og glede av den. Hvorfor ikke? Når Gud i Kristus har tilveiebrakt forløsning for alle og i evangeliet kunngjort denne frelse som fullbrakt for alle, hvorfor blir så allikevel ikke alle mennesker frelst?
Svaret er ganske enkelt dette: Fordi de fleste ikke tror, men håner det de hører. Andre vet gjerne ganske godt om Kristi fullbrakte frelse og holder også det de har hørt for sant. Men selv bryr de seg ikke om det. Den rette kunnskap de har og holder for sant, har ikke ført dem inn i troens frelsende samfunn med Jesus, og så får de heller ingen frelsens gave og glede av det Gud selv har tilveiebrakt for og gitt oss i og med Ham (jvf. Heb 2,1-3 og 10,38-39; Joh 3.36 og 1 Joh 5,11-13).
De som det er tilfelle med, står ikke rettferdige for Gud ” i Kristus”, men som fortapte og fordømte for Gud ”i Adam” (jvf. Rom 5,12-21). Det helt avgjørende spørsmål for oss er derfor om vi for Guds åsyn finnes ”i Adam” eller ”i Kristus” for alt, etter om det ene eller det andre er tilfelle med oss, så står vi enten i nåde hos Gud eller også under vrede. Det er derfor intet mindre enn vår evige frelse eller fortapelse som hermed står på spill.
Av naturlig fødsel er vi alle ”i Adam” og står dermed i vredens stand hos Gud. Alene ved gjenfødelsens under, dvs. ved troen på Jesus, går et menneske over fra å være ”i Adam” til å være ”i Kristus” og dermed også fra å stå fortapt og fordømt i vredens stand til å stå rettferdig og salig for Gud i nådens stand. Denne avgjørende sannhet kommer entydig og klart til uttrykk gjennom hele Skriften.
Hvordan blir så den enkelte av oss på frelsende måte delaktiggjort i den "rettferdighet fra Gud” som i Kristus er tilveiebrakt for oss alle og i evangeliet kunngjort for oss og gitt til oss alle? Det skjer ved troen alene! (jvf. Rom 3,22,25 og 26). Vel å merke: ikke på grunn av troen, men ved troen på Jesus Kristus. Troen i seg selv er ingenting og makter ingenting. Den har frelsende betydning alene i kraft av Kristus og Hans fullbrakte verk, som vi i troen tar vår tilflukt til, griper og holder om, henger ved og stoler på. Den som gjør det, blir aldri gjort til skamme (Rom 10,11-13). Han har intet å frykte ansikt til ansikt med Gud – verken her og nå eller for Guds domstol på den ytterste dag. For den som tror på Jesus, har en nådig Gud og blir rettferdiggjort – uforskyldt av nåde ved forløsningen i Kristus Jesus!
Ren og rettferdig, Himmelen verdig
er jeg i verdens Frelser alt nu.
Ordet forkynner at mine synder
kommer han aldri mere i hu.
Å, jeg er frelst og salig fordi
Sønnen har gjort meg virkelig fri!
Fri ifra nøden, dommen og døden.
Amen, halleluja!
(Ole Brattekaas 1895)
(Fra ”Vejen mellem afvejene” DBI 1981, Shafan 31.08.12. Oversatt fra dansk)