Vi vil i denne kommentaren ta for oss Den norske kirkes (Dnk) biskopers forhold til ”likekjønnet ekteskap.”
Torsdag den17.10.2013 la bispemøtet fram sin uttalelse om ”Ekteskapet i et evangelisk-luthersk perspektiv”. Bispemøtet delte seg i to fraksjoner.
Bispemøtets flertall konkluderte slik: ”Biskopene Byfuglien, Dahl, Fiske, Jørgensen, Kjølaas, Pettersen, Singsaas og Sommerfeldt finner i avveiningen mellom ulike sider ved ekteskapsforståelsen at det ikke er tilstrekkelig læremessig grunnlag for å avvise at homofile kan ordne sitt samliv etter dagens ekteskapslovgivning i Norge. Det er derfor heller ikke læremessig grunnlag for å avvise at kirken bidrar til at slike ekteskap inngås.”
Mindretallet på fire biskoper gikk imot og uttalte blant annet: ”Å definere likekjønnet samliv som ekteskap vil innebære et radikalt brudd med det som alltid har vært kirkens lære, og vi kan ikke se at det finnes teologisk grunnlag for å foreta et slikt brudd.”
Loven om ”likekjønnet ekteskap” ble vedtatt av Odelstinget 11. juni 2008 med 84 mot 41 stemmer og av Lagtinget 17. juni 2008 med 23 mot 17 stemmer. Samtidig ble også barneloven, adopsjonsloven og bioteknologiloven forandret med den hensikt å gi likekjønnede par samme rett som heterofile par etter loven til å få sitt samliv regnet som ekteskap.
Loven om ”likekjønnet ekteskap” ble gjort gjeldene fra 1. januar 2009. Den 08.11.08 skrev Nina Karin Monsen i DagenM.:
”1. Januar 2009 våkner alle ektepar i Norge opp til et nytt ekteskap. Vi blir tvangsgiftet i løpet av natten. Vi – den store majoritet på ca 1,6 millioner mennesker har ikke fri vilje lenger. Stortingsflertallet hever seg over demokratiets trivielle spilleregler, mens de snakket om likeverd. For gifte er det ikke laget overgangsregler”.
At alle ekteskap som er inngått før 1. januar 2009 er konvertert inn i den nye ekteskapsloven, er et overgrep mot store deler av det norske folk. Ingen ble spurt om dette. Stortingsflertallet, tvang, bevisst eller ubevisst, det norske folk til å godta vedtaket.
Det er ufattelig at den nye kjønnsnøytrale ”ekteskapsloven” kunne bli vedtatt i et land med en 1000 årlig kristelig tradisjon og med kristen formålsparagraf i barnehage og skole. Det henger nok sammen med hva Poul Hoffmann peker på i sin bok ”Narkotika og sex i Bibelens lys”. Han sier blant annet at i en verden hvor nettopp det seksuelle mer og mer vinner status som avgudskultus oppfattes det som ”en slags blasfemi” å ville hindre dets utfoldelse. Slike anklager er blant de bitreste som rettes mot kirken.
Hva er så motivet for ”likekjønnet ekteskap”? Nina Karin Monsen sier: ”I all hovedsak er den forfalskede ekteskapsloven uttrykk for et ønske om å tilføre kristne et banesår som kristendommen ikke kan overleve”.
Staten har følgelig opphøyet seg selv til gud og ”forkynner” at kristendommen er passé og uten verdi lenger. Staten er følgelig blitt antikristelig og er med på å binde det norske folk til ”denne verdens gud” med fatale konsekvenser for både tid og evighet.
Flertallet av biskopene støttet ikke den nye loven i 2008, bare to biskoper var positive til den. Men i 2013 ser vi forandringen som har skjedd i bispekollegiet hvor 8 av 12 biskoper går inn for vigsel av homofile og forbønn for homofile ektepar som inngått borgerlig vigsel.
En kan undre seg over hvor fort utviklingen har gått i Dnk angående dette spørsmålet. I 1997 konkluderte et enstemmig bispeutvalg ved å si: ”å sidestille heterofilt ekteskap med homofilt samliv er i strid med grunnleggende etiske prinsipper i Bibelen og må anses som kirkesplittende vranglære.” Men i dag hevder heller ikke bispemøtets mindretall at dette er kirkesplittende vranglære.
At flertallet kan komme til denne konklusjon når det gjelder ”likekjønnet ekteskap”, er underlig. Selv hevder de at et fornyet arbeid med de bibelske tekster og hvordan tekstenes omtale av homofili og ekteskap skal bli forstått, har ført til en avgjørende endring i teologisk forståelse av homofilt samliv. Men hva sier Skriften?
I følge den Hellige Skrift er den nye ekteskapsloven er et demonisk opprør mot Den treenige Gud, hans skaperordning og livslover for menneskene. Det er Gud som har skapt universet, alle levende vesener og menneskene. ”Gud Herren formet mennesket (adam) av jordens støv, og blåste livets ånde i hans nese, og mennesket ble til en levende sjel” 1 M 2,7. Eva ble så dannet av Adams ribben, og til sammen utgjør de en enhet, ett kjød.
Jesus stadfester dette i Mark 10,6-7 og sier: ”Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett kjød. Så er de da ikke lenger to, men ett kjød.”
Bare det livslange monogame ekteskap mellom en mann og en kvinne, er i samsvar med Guds vilje og plan for menneskelivet. Alle andre seksuelle forhold utenfor ekteskapet (mellom en mann og en kvinne) betegner Bibelen som utukt, hor og ekteskapsbrudd.
Bibelen betegner også skapelsen av mann og kvinne som en profeti om det kommende forholdet mellom Kristus og menigheten, Kristi brud (Ef 5,31-32). Derfor kan vi slå fast at kjønnspolariteten er et vesentlig bilde i den kristne forståelsen av frelsen.
Når det gjelder resonnementet bak et endret syn på homofilt samliv i kirken, henviser flertallet til Lærenemdas innstilling av 2006 og til rapporten ”Sammen. Samliv og samlivsordninger i et kirkelig perspektiv”. I denne rapporten mente utvalgets flertall (6 av 9 medlemmer) at kirken kan medvirke ved inngåelse av ”likekjønnet ekteskap.” Videre ønsket et flertall på 7 medlemmer en forbønnsliturgi for borgerlig inngått ”likekjønnet ekteskap”.
Hva er det som har skjedd? Bibelen, både Det gamle – og Det nye testamente, har ikke forandret seg og er avvisende til homofilt samliv.
Guds ord karakteriserer det som synd. I 3 Mos 18,22 står det: ”Du skal ikke ligge med en mann slik som du ligger med en kvinne. Det er en styggedom”. I 3 Mos 20, 13 betegnes denne handling som ”en motbydelig gjerning”.
Apostelen Paulus betegner denne synd som ”skammelig utukt” (Rom 1,27) og sier: ”Verken horkarer eller avgudsdyrkere eller ekteskapsbrytere eller de som lar seg bruke til unaturlig utukt, eller menn som øver utukt med menn”, skal arve Guds rike (1 Kor 6,9-10). Derfor kan vi slå fast at Den Hellige Skrift forbyr homofile/lesbiske samliv.
Luther sier i sin forklaring til budene i Den lille katekisme, som også er bekjennelsesskrift for Den norske kirke, følgende: ”Gud truer med å straffe alle som bryter disse bud. Derfor skal vi frykte hans vrede og ikke gjøre dem imot. Men alle dem som holder disse bud, lover han nåde og alt godt. Derfor skal vi også elske ham og sette vår lit til ham og gjerne gjøre etter hans bud”.
Men noen menneskers holdning til Guds ord har forandret seg. Nå heter det ikke lenger Skriften alene, men en må også ta utgangspunkt i menneskers livserfaring. Det vil si at en også må ta hensyn til hva som er godt for mennesker og for fellesskapet. Men er det ikke Bibelen som forteller oss hva som et godt for menneskene i et evighetsperspektiv? Det burde ha vært en selvsagt sak for biskoper i Dnk., men dessverre er det ikke det.
Det synes som om bispemøtets flertall er mer opptatt av livet her på jord og glemmer eller neglisjerer Bibelens tale om Guds frelsesverk ved Sønnen på Golgata kors og oppfordringen om å leve et hellig liv i samfunnet med Jesus Kristus, vårt eneste håp.
At flertallet av biskopene ikke tar Guds ord seriøst, viser følgende uttalelse: ”Vår vurdering er at dette omfattende arbeidet (Lærenemdas innstilling og rapporten ”Sammen”) viser at det ikke er tilstrekkelig grunnlag for at enkeltutsagn med avvisning av homofilt samliv kan overprøve andre hensyn, og da særlig betydningen av at mennesker er skapt til å leve i relasjon til andre, noe som ikke minst kommer til utrykk i kjærlighetsbudet.”
Følgelig mener flertallsbiskopene at kjærlighetsbudet må ha forrang framfor de enkelte bud om avvisning av homofilt samliv. Men det skinner i gjennom at det ikke er Bibelens forståelse av kjærlighet (agape) som anvendes, men en sekulær forståelse hvor Bibelens syndsbegrep verken tolereres eller aksepteres på dette området.
Når Dnks basis, Skriften, den normerende norm, og bekjennelsen, den avledede norm, ikke lenger er den øverste og avgjørende rettessnor for tro, lære og liv, da føres en på avveier fra sannheten. Følgelig avgjøres saken på et subjektivt grunnlag hvor tidsånden har den avgjørende betydning, mens Bibelens klare avvisning av homofilt samliv, forkastes.
Som en følge av avvisningen av de enkelte bud, så betraktes Paulus, Herrens utvalgte tjener og kalte apostel, bevisst eller ubevisst, som en kirkefader som en kan diskutere med og være uenige med. I praksis setter en seg over Herrens apostel og forkaster hans lære på dette området. Følgelig er en da også uenig med Jesus selv, for Paulus er Jesu Kristi apostel utsendt med fullmakt fra Herren. Det vil si at det Paulus sier, det sier han på vegne av Herren Jesus Kristus selv.
At bispemøtets flertall i praksis betrakter apostelen Paulus som en kirkefader som en kan diskutere med og være uenig med, er skremmende. Forstår de ikke da at de opponerer mot Jesus Kristus selv. Med andre ord: Bispemøtet flertall setter seg opp mot Guds ord og følgelig mot Den treenige Gud.
Dette er ikke noe annet enn bibeloppløsende og bibelfornektende teologi. Det er vranglære fra biskoper som farer vill, og som fører både seg selv og andre mennesker i fortapelsen dersom de ikke kommer til sannhets erkjennelse.
De som forkaster Bibelens lære om homofilt samliv, er ikke kirken, men ”løgnkirken”. Prof. Carl Fr. Wisløff skrev i sin tid at den sanne Jesu Kristi kirke sier ikke noe annet enn det som Guds ord sier: ”Om prest, prost eller bisp forkynner noe som er i strid med Guds ord i Bibelen, da er det ikke Jesu Kristi kirke som taler. Nei, da taler den falske kirke. Luther kalte den ”løgnkirken”. Den har fulgt den sanne kirke som en skygge hele tiden, det er akkurat som Kain og Abel, sier Luther.”
Det er bare det livslange, monogame ekteskap mellom én mann og én kvinne som er i samsvar med Guds skaperordning. Cand. theol. Stein Solberg har skrevet en leseverdig bok kalt ”Forenet med den Elskede” – ”Kristus som Brudgom og de troende som brud” (2008) hvor han tar for seg forholdet mellom ektemann og hustru i ekteskapet som skal avspeile forholdet mellom Kristus (Brudgommen) og menigheten (bruden).
Solberg skriver: ” Jeg er overbevist om at den åndelige søvn og likegyldighet forverres når nye ekteskapsordninger, som for eksempel ”ekteskap mellom to av samme kjønn”, blir akseptert og innført i kirken av kirkemøte og biskoper. Gudgitte grenser vil muligens bli brutt enda mer. Et hovedproblem i tiden er at den grunnleggende forskjell mellom mann og kvinne, mellom Kristus og mennesket, utviskes. Denne forskjellen er avgjørende og helsebringende både for kirke, ekteskap, barna, samfunnet og annet….
I lys av det jeg har skrevet om bruden og Brudgommen, må jeg spørre: Hvordan kan et homofilt ektepar avbilde Kristus som Brudgom og kirken som brud? Hvem er ”brud” i et bryllup mellom to menn? Hvor er brudgommen der to lesbiske kvinner ”gifter” seg? Et ekteskap mellom to kvinner (bruder), forkynner at vi ikke trenger en brudgom, ingen Kristus. Et ekteskap mellom to menn, forkynner at Kristus ikke trenger noen brud, men har nok med seg selv. Symbolkraften i disse forhold, er et angrep på kristendommen” (s. 32-33).
Biskopene bør lytte til det Solberg skriver her. ”Enkjønnet ekteskap” mellom to kvinner vitner om at en trenger ikke en brudgom, Kristus. Likedan vitner et ”ekteskap” mellom to menn at Kristus ikke trenger noen brud. Da kan en gjerne spørre om en ikke da gjør Kristi forsoning til et skuespill som ikke har noen reell verdi for menneskeslekten Men Skriften sier: ”Og det er ikke frelse i noen annen. For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved.” (Apg 4,12)
Saken er den at flertallsbiskopene angriper bibelsk kristendom og er med på å gjøre Dnk til en ”løgnkirke”. Derfor må ingen lytte til deres forførende og bibelfornektende tale.
Loven om ”likekjønnet ekteskap” har omfattende konsekvenser for både det enkelte menneske og for samfunnet. De som kjempet for den nye loven, hadde fokus rettet på voksnes behov og krav, men liten forståelse for hva som er barnas beste selv om det er en menneskerett for barn å vokse opp med sine biologiske foreldre, når det er mulig (jfr. FNs Barnekonvensjon, Artikkel 7,1 og 18,1).
Det er skremmende og vemodig at flertallet av biskopene ønsker å vie og velsigne noe som Guds ord tar avstand fra og betegner som synd. Dermed åpner de også opp for barnemarkedet, selv om de ikke tar stilling til det på det nåværende tidspunkt. Dersom Dnk innfører en liturgi for ”likekjønnet ekteskap”, har det som en konsekvens at en også godtar og velsigner planlagt farløshet og morløshet. Barn har en guddommelig rett til å ha sin egen mor og far. Hvordan kan da biskopene være med på å berøve noen barn denne retten? De har i hvert fall ikke fått noen mandat fra Den treenige Gud til å gjøre det!
Nina Karin Monsen skrev i en leseverdig kronikk i Vårt Land 28.03.2009 om forskjellen mellom heterofilt ekteskap og ”likekjønnet ekteskap”, og om barn og barnemarkedet:
”Ekteskapets verdier har fra 1000 – tallet til 2008 i Norge vært basert på familiens organiske enhet og kristendommens velsignelse av denne enheten. Ekteskapet ordnet barns rettigheter og plikter ovenfor mor og far, og omvendt. Familiens barn var helsøsken med unntak ved dødsfall, skilsmisser og gjengifte. Barn kjente sine foreldre. Monogamiet sikret barnet kjent far, navn og arv, og sørget for at arven ikke ble spredd utenfor familie. Mor og far var barnets viktigste kompass til selverkjennelse og livsforståelse. Foreldre var bevissthetens poler. Barnet hadde eksistensielt sett, to hender å holde i. Familien blir aldri gammeldags, den er evig. Lover kan endres, familien ikke. Bare ”marriage - ekteskapet” uttrykker denne religiøse og kulturelle realiteten.
Likekjønnet ekteskap bygger ikke på religion, bare på et human - etisk livssyn og en ekstrem individualistisk, narsissistisk og sekulær kultur. To voksne menneskers følelser for hverandre bestemmer om de skal konstruere seg en ”familie”. Barnet planlegges sammen med en lege eller jordmor. Man velger sæd ut fra høyde, hår - og øyenfarge, samt blodtype, i Danmark også utdannelse. Der brukes ikke homofile menn. Den største sædbanken i verden, Cryos, markedsfører vakre småbarn slik en kennel bruker bilder av valper. Det er et gode alle under femti bør ha adgang til, mener den danske filosofen Thomas Søbirk Petersen.
Likekjønnet ekteskap bygger ikke på familien, men på vennskapet. Lesbiske par stifter aldri familie, de innfører skilsmisse fra dag en til barnets far, og river båndene mellom barn og far over. Planlagte farløse barn er alltid halvt foreldreløs, de har ingen helsøsken, og de blir livsarvinger i fremmede slekter. De har bare en eksistensiell hånd å holde i. Men dette skal i debatten underforståes. Mens familien skal kunne konstrueres i alle retninger av hensyn til de homofile, med en del presters støtte, skal de homofile selv få lov til å være merkelig ukonstruerte. Biologiens grenser gjelder nå bare for dem. Man skal derfor gi inntrykk av at det finnes forskjellige ”typer” familier. Fordi enkjønnete par, og bare de, ikke passer inn i begrepene ekteskap, familie, foreldre og barn, ødelegges begrepene og forvrenges. Likekjønnet ekteskap oppløser familien, påfører barn tap, sorg, uvitenhet og stumhet.”.
Biskopene har ikke tatt stilling til barn og barnemarkede, sies det. Hvorfor ikke? Hva vil de svare på Monsens vektige anklager mot ”likekjønnet ekteskap” og barnemarkedet? Forstår de ikke at de farer vill og fører mange vill som Jesus Kristus døde for på Golgata kors?
Vi må bare konstantere at flertallsbiskopenes syn har overhodet ikke noen læremessig grunnlag i Den hellige Skrift. De bryter med Dnks basis, Skriften og bekjennelsen.
De bryter med kirkens ekumeniske og tradisjonelle syn på ekteskapet og aksepterer ikke Bibelens syndsbegrep. I praksis har de, bevisst eller ubevisst, ikke bruk for Bibelens Jesus Kristus. De angriper i praksis sann evangelisk kristendom, og erstatter den med sekulær humanistisk tankegods i samsvar med tidsåndens forførelse.
Dette er ikke noe annet enn bibelkritisk og bibeloppløsende teologi som er nedbrytende for Guds folk, og fører mennesker, som Kristus døde for, i fortapelsen.
Dette er kirkesplittende vranglære. Derfor må Guds folk ikke delta i deres ”gudstjenester”, men be om at de må komme til sannhets erkjennelse.
Klikk her for å åpne eller laste ned hele dette nummeret av Bibelsk Tro som PDF