Artikel nr 5 fra blad nr 3-2014
Emne: Bønn
Forbønn
Av Thomas Wind

Jesus er den store forbeder. ”Jeg ber for dem...” sier Jesus ifølge Joh 17,9. Han ber ikke bare for sine disipler. Også alle dem som gjennom apostlenes tjeneste tror på ham, er gjenstand for hans forbønn. Hans omsorg er uendelig. Guds folk er båret ved Jesu hjerte og løftet inn for Gud av ham som har forsonet oss med Gud. Han ber om at vi må bli helliget i sannheten og bevart fra det onde. Under denne virkelighet er hans folk sendebud til verden. 

Forbønn er å komme til Gud i Jesu navn med de mennesker som har blitt lagt oss på sinne. Ofte er det den nøden vi føler for et annet menneske som driver oss til å be. Eller vi blir ved Den hellige Ånds påminnelse oppmuntret til å be for et medmenneske. Det kan skje når vi i stillhet leser i Bibelen. Det kan også skje gjennom en oppfordring fra menigheten når den er samlet, eller direkte ved at en person spør: ”Vil du be for meg?” 

Forbønn er Guds arbeid gjennom den som ber. Den er ikke vårt prosjekt, men uttrykk for at Gud selv involverer oss i sin gjerning. 

I det følgende vil jeg komme inn på et par av Bibelens utallige oppfordringer til å be for andre. 

For konger og for alle som er i høy stilling (1 Tim 2,2) 

Det er Paulus som oppmuntrer Timoteus slik. Særlig skal Timoteus be for personer som har stor innflytelse i samfunnet. Paulus bruker i tillegg ordet påkallelse. Han pålegger altså sin yngre venn og medarbeider at han skal bære de styrende fram for Gud, vedholdende og med takk. 

Dette svarer til profeten Jeremias formaning fra Herren til de landflyktige israelittene når han sier: ”Søk den byens velferd som jeg har bortført dere til, og be for den til Herren! For når det går den vel, så går det dere vel” (Jer 29,7) Formaningen til å be for konger og ledere i et samfunn forbindes med det å kunne ”leve et rolig og stille liv, i all gudsfrykt og ærbarhet” (1 Tim 2,2b). Jesus ba selv for de romerske soldatene som korsfestet ham. ”Far, forlat dem, for de vet ikke hva de gjør” (Luk 23,34). 

Vi skal be for dem som har makt og innflytelse i samfunnet vårt: Kongehus og politikere så vel på landsplan som lokalt. Ved ord og eksempler blir vi minnet om det i Guds ord. Vi er ikke kallet til å synge med i klagesangen, men vi er kalt til bønn. La oss særlig huske de kristne som har gått inn i politikken og be Gud om at de må bli bevart i troen og få frimodighet i den tjenesten som gir frukt vi alle nyter godt av. 

For åndelige ledere 

1 Tess 5,25 er ett blant flere skriftsteder hvor apostlene ber om forbønn. Paulus konkretiserer sitt ønske om forbønn fra menigheten i Kolossæ når han skriver: ”Be også for oss, at Gud må åpne en dør for Ordet, så vi kan forkynne Kristi mysterium. For det er for dets skyld jeg er i lenker. Be om at jeg kan åpenbare det ved å tale som jeg bør" (Kol 4,3). 

Apostlenes kunnskap og utrustning, menneskelig og åndelig var ikke av en slik beskaffenhet at de kunne unnvære menighetens til tider helt konkrete omsorg i form av forbønn. En sann åndelig leder våger over sjelene i menigheten og vet at han en dag skal stå til regnskap for Gud med sin forvaltning. Ledere i kristen sammenheng er utsatt for Satans målrettede angrep. Derfor: Be for dem! Tal godt om dem blant mennesker! Forbønn og baktalelse hører ikke sammen. 

For mennesker i fare 

Det var alvorlige tider. Herodes hadde allerede drept Jakob. Flere fra menigheten var blitt arrestert og torturert og nå hadde Herodes også grepet Peter (Apgj 12). Situasjonen i menigheten i Jerusalem var dyster. Var den kristne menighets dager talte? ”Men det ble gjort inderlig bønn til Gud for ham av menigheten” (Apg 12,5). Slik reagerte de troende i byen på Peters fengsling. Peter var i livsfare. Menneskelig sett så det mørkt ut, men så samles de i bønn for ham og denne gang sender Herren sin engel for å utfri Peter.

Vi kan være i fare på mange måter og har (heldigvis) ikke lys over alle de farene vi går i. Men Gud hører også våre bønner om å bevare et menneske i fare. Legg i den forbindelse merke til at det var en engel Gud sendte for å hjelpe Peter. Peter verken så eller hørte noen engel, og først da han var kommet ut av fengselet ble han klar over at det var en engel fra Gud som fridde ham ut (Apgj 12,11). Da Peter vendte tilbake til menigheten i Marias hus, hadde de vanskelig for å tro på bønnhørelse. De trodde det var Peters engel som stod og kalte på dem. 

I urmenigheten var det altså en levende tro på at Gud hadde sine engler som budbringere. For en forbeder er det en viktig trøst. Tenk på soldater i krig. Hva betyr det ikke med en menighet som vedholdende ber for dem! 

Mennesker kan også være i åndelig livsfare slik Lot var det i Sodoma. Men han var lykkelig som hadde en forbeder i sin onkel, Abraham. 

Noen ganger åpner Gud øynene våre for et menneske som er i fare åndelig sett, kanskje uten at vedkommende er seg dette bevisst. Da kan det skje at vi må begynne å be for det mennesket. I tillegg til eksempelet med Abrahams forbønn for Lot i Sodoma vil jeg nevne 1 Joh 5,16: ”Dersom noen ser sin bror gjøre en synd som ikke er til døden, så skal han be, og han skal gi ham liv – det vil si dem som synder, men ikke til døden”. Dette er meget sterkt: Å be og på den måten gi liv! Selv om de foldede hender ”i seg selv er svake og små”, så rører de Guds hjerte. Han kan gi liv. Han kan frelse. 

Når du omgås Gud i dine bønner må du være våken og be for dem du blir minnet om. Ofte kan vi spørre: Hvor var Gud og hans engel da jeg bad om dette eller hint? Hvorfor hørte Gud ikke min bønn? Hvorfor ble Jakob halshugget av Herodes, mens Peter ble hjulpet av Guds engel? Hvem kan svare på dette, eller alle våre ”hvorfor”? Men Gud har gjennom sitt ord formanet oss til å være forbedere. Han har knyttet mange løfter til dette. La oss derfor gå på dem i frimodighet. 

( Dette er den første av tre artikler fra ”Båndet”(nr 4 /2013). Gjengitt med tillatelse fra forfatter. Oversettelse v/Brix og Endresen)

 

 



  Klikk her for å åpne eller laste ned hele dette nummeret av Bibelsk Tro som PDF