Artikel nr 4 fra blad nr 4-2014
Emne: Bibelsk sjelesorg
Bønn og avmaktsfølelse
Av Thomas Wind

Denne gangen vil jeg komme inn på noe som jeg er overbevist om at alle kristne erfarer til stadighet, nemlig avmakten i bønnen. Avmakt i relasjon til det å be og i relasjon til bønnens innhold. Det jeg skriver i denne korte artikkelen er i høy grad også mine egne erfaringer. Gud hjelper ikke alle på samme måte. Derfor er det ikke gitt at det som har hjulpet meg nødvendigvis kan være til hjelp for deg.

Det brukes mange og store ord om bønn, om dens velsignelse og om løftene knyttet til bønn. Vi hører om bønnhørelser i Bibelen og i menigheten i dag. Med rette blir det også oppfordret til bønn og forbønn, som har stor plass i det kristne fellesskapet når vi samles. 

Men det blir ikke så lett når jeg selv føler det ligger et tungt dekke over mitt eget bønneliv. Det oppleves som en dom over meg og gjør meg ensom. På LMH (Luthersk Missionsforenings Højskole i Danmark) ber jeg før hver time en kort bønn. Jeg oppfordrer elevene til å være med i bønnegrupper og ber sammen med kollegaer og min ektefelle. Men når jeg blir alene blir det en knugende tomhet innvendig. 

Når jeg ikke makter å formulere bønnen i ord 

Jeg har gått inn på kontoret og lukket døren. Jeg vil be. Det nærmer seg tiden hvor jeg pleier å holde min personlige andakt, og jeg ber om at Den hellige Ånd vil lukke Guds ord opp for meg. Så leser jeg, lukker Bibelen og vil be, men alt er tørt. Dødt som i en ørken. Jeg får stammet fram noen få setninger, men de er ytterst rutinemessige. Jeg stanser. Tankene begynner å kretse. Hva er i veien? Hvorfor ber du ikke bare? Imens oppdager jeg at jeg har begynt å tenke på noe jeg også skulle rekke i dag. Eller noe jeg har glemt å si til en kollega. Var det ikke bedre å sørge for å få gjort dette enn å sitte her, for det nytter da ikke noe? Når dette gjentar seg kan det oppstå et mismot i forhold til bønnen. Jeg er en dårlig kristen og kan bare droppe bønn! 

Hva har hjulpet meg? 

1. Øvelsen i å binde bønn og bibellesning sammen. Når jeg har bedt Ånden om å åpne ordet, så trer han i aksjon. Jeg tror på Den hellige Ånd. Og det er noe i bibelteksten Jesus vil minne meg om i dag. Et løfte eller et evangelium. Et forbilde jeg skulle følge. En formaning jeg trenger å be om hjelp til å utføre. Eller bibelteksten kan minne meg om et menneske jeg skulle takke og be for. Altså, jeg skal ta bibelteksten alvorlig. Ofte kan det dreie seg om små ord eller korte setninger. 

2. Å overveie om det er synd som skal bekjennes. Fra Guds ord vet jeg at synd skiller meg fra Gud. ”Da jeg tidde, ble mine ben tæret bort, idet jeg stønnet hele dagen. For dag og natt lå din hånd tungt på meg. Min livssaft svant som i sommerens tørke. Sela. Jeg bekjente min synd for deg og skjulte ikke min skyld. Jeg sa: Jeg vil bekjenne mine misgjerninger for Herren! – Og du tok bort min syndeskyld. Derfor, la hver from be til deg den tid du er å finne” (Sal 32,3-6a). 

3. Bruken av faste bønner. Selv om jeg i teorien godt vet at jeg ikke blir bønnhørt fordi jeg bruker mange ord (jfr Matt 6,7), så ligger det en innebygget stolthet hos meg. Noe må du da kunne si! 

Det er en stor befrielse å få lov til å gjøre det samme som de første kristne og mange også i senere tider har gjort når de holdt urokkelig fast ved bønnene (Apgj 2,42). Med bønnene menes Davids salmer som de fra gudstjenesten i synagogene hadde vært vant til å be. De forkastet dem ikke etter at de var blitt Jesu disipler. Disse bønnene setter ord på min situasjon og ber om Guds inngrep for meg. De tilber Gud for meg. De ber Gud om hjelp i hverdagen for meg. Sammen med dem kan man bruke nyere bønnebøker. Også Fadervår skal nevnes. 

Jeg kan ikke be, sier du. Det er sant. Men Jesus har gitt deg ord å be med. Tenk litt over innholdet i Fadervår og be den. 

Når tankene sviver i hodet mitt 

Avmakt i bønn kan ofte skyldes tankenes uro. Det er så mange ting som fyller sinn og tanke når jeg skal be og jeg makter ikke å få sortert det. Her dreier det seg ikke minst om bekymringer – kanskje for ens kjære eller for privatøkonomien. Nettopp som det stilner utenfor meg begynner tankene å røre seg innvendig. 

Hva har hjulpet meg? 

1. Å være oppmerksom på at det ikke er muligt å bremse opp i en hektisk hverdag og så få tankene til å hvile på kommando. Vi mennesker er ikke maskiner som kan skrus av og så er det ro. Man bør sette av bare et par minutter til å sitte stille og la tankene falle til ro. Slå av telefonen og steng internett. Legg bort interessante blader og aviser. Sett deg et sted hvor det er noenlunde rolig. Da kan du begynne med bibellesning og bønn. 

2. Vi forestiller oss at vi skal komme helt konsentrert til Jesus i bønn. Vi skal være fokusert og kan ikke be mens vi fremdeles bekymrer oss. 

Først skal vi holde opp med å tenke på dette eller hint og så kan vi be. Mot dette står Paulus sine ord: ”Vær ikke bekymret for noe, men la i alle ting bønneemnene deres komme fram for Gud i påkallelse og bønn med takk. Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og deres tanker i Kristus Jesus” (Ef 4,6-7). 

Mange leser dette slik at først skal de slutte å bekymre seg og i stedet få fredsfylte tanker. Deretter kan de la sine ønsker komme fram for Gud i bønn. Det har vært en hjelp for meg på dette punktet å si alt til Jesus. ”Jesus, jeg er bekymret for…, jeg tenker så mye på…, Jesus, mine tanker flakker forvirret omkring…” Når jeg har gjort dette har jeg noen ganger opplevd at Jesus kommer og gir meg fred og bevarer mine tanker hos ham. Del altså også de forvirrende tankene med Jesus og si det som det er. Det stod jo også i det nevnte skriftsted at det var Guds fred som skulle bevare mine tanker og altså ikke meg. 

Når bønnelisten ble for lang 

Avmakt i bønn kan erfares av den som har en lang bønneliste med navn og saker. Spesielt samvittighetsfulle kristne kjenner denne avmakten. 

Hva har hjulpet mig? 

1. Det står om profeten Samuel: "Men jeg, det være langt fra meg å synde mot Herren ved å holde opp med å be for dere" (1 Sam 12,23a). For denne mannen var det alvor. Det var synd å slutte å be for Israel. Det viser oss hvor avgjørende Samuels forbønnstjeneste var som redskap i Guds hånd. Eksempelet taler til oss om at vi aldri må ta det lett med dem Herren har lagt oss på sinne. Derfor må jeg spørre: Når du har en lang bønneliste, kan det så ikke tenkes at Herren ønsker det? Har du overveid om det er dette han vil bruke deg til og ikke til alt mulig annet som andre gjør? Kanskje skal du gi etter og begynne å takke for den tjenesten Gud har betrodd deg! Si ja til den. Vær trofast. Jeg vet at denne tjenesten er avgjørende. 

2. Hadde Paulus en bønneliste? Kanskje. Han taler om at han ber for menighetene også ved å nevne navn på enkeltpersoner. Likevel sier han: ”Derfor...holder jeg ikke opp med å takke Gud for dere når jeg minnes dere i bønnene mine” (Ef 1,15-16). Paulus var ledet av Den hellige Ånd i sine bønner. Han kjente til å be i Ånden. Da ble han av og til minnet om efeserne. Så takket og ba han for dem. Det er det avgjørende også for oss: Å leve nær Herren i et oppgjort forhold til ham og høre hans ord. Da vil han også hviske oss i øret hva og hvem vi skal takke og be for. 

(Artikkel nr 2 fra ”Båndet” 15.10.2013. Gjengitt med tillatelse fra forfatter. Oversettelse: Brix/Endresen)