Historien om Jonas som var i fiskens buk, er en kjent fortelling fra søndagsskolen. Den har vært gjenstand for mye diskusjon om boken er troverdig eller ikke. En kan si at det er tre forskjellige måter å tolke Jonas boken på:
Innenfor teologien og forskningen er det mange som ser på Jonas boken som legende og eventyr. Man nekter at dette er historiske begivenheter som virkelig har skjedd. En bok som er pensum for studenter ved høgskoler og universiteter er: ”Den store fortellingen : om Bibelens tilblivelse, innhold, bruk og betydning” av Reidar Hvalvik og Terje Stordalen. Der sies det at en ser på Jonas boka som ”en kort fortelling som ikke gjør krav på å gjengi virkelige hendelser”. ”Alt i alt synes det rimelig å betegne Jonas boka som profetnovelle. Fortellingen er i det hele ikke realistisk. Sammen med hvalfisk-episoden og scenen om bord i skipet bidrar dette til å gi boken et preg av fantastisk og til dels parodisk litteratur.” ”Dens tekst synes ikke å spille noen viktig rolle.”
Det er sterkt urovekkende, og en stor grunn til å rope et varsko, når studenter får den innfallsvinkel til Bibelen. Hva er det som gjør at en ikke tror på historien om Jonas som en virkelig historie?
Da er det tre ting som gjør seg gjeldende: Et menneske kan ikke oppholde seg i en fisk over flere dager (Jon 2,1). For det andre så kan ikke et menneske i en slik situasjon bryte ut i bønn og lovsang (Jon 2,10), og Ninive kan ikke være så stor (Job 3,3).
Biskop i Bjørgvin, Halvor Nordhaug, mener et bokstavelig syn på skapelsesberetningen og syndefloden i seg selv skaper trøbbel.
”Jeg synes en del mennesker gjør det utrolig vanskelig både for seg selv og andre hvis de skal lage en motsetning mellom Bibelens skapelsesberetning og hva moderne forskning kommer fram til. Det er helt unødvendig og det gjør troen vanskelig. Jeg tenker fortellingen om Noahs ark og syndefloden er billedlig. Den har oppstått ut ifra erfaringer av at vannflommer er ødeleggende. Det er umulig for opplyste mennesker å tro at to og to av alle dyreslag gikk inn i arken og var der i et visst antall døgn. Fortellingen er billedlig i sin natur, og det anfekter meg overhodet ikke. Det er helt umulig å ta den bokstavelig.”
Spørsmålet som melder seg, er om det er viktig for troen at alle fortellingene i Bibelen er historisk korrekte? Ja! Ikke bare for troen, men også når det gjelder å fastholde Bibelen som Guds Ord. Vi kan aldri tale rett om Kristus og hans frelse før vi får forbindelse med Det gamle testamente.
”Dere gransker Skriftene, fordi dere mener at dere har evig liv i dem – og disse er det som vitner om meg. Men dere vil ikke komme til meg for å få liv.” (Joh.5,39-40).
Jesus sier at det å vende seg til Det gamle testamente for å få liv og det å vende seg til Jesus for å få liv, er ett og det samme!
Jesus sier videre: ”For hvis dere trodde Moses, så hadde dere trodd meg. For det er meg han har skrevet om.” (Joh 5,46). Altså: Å tro på Moses sine skrifter er ensbetydende med å tro på Jesus. Men Jesus går lenger og sier: ” Men hvis dere ikke tror hans skrifter, hvorledes kan dere da tro mine ord?” (Joh.5,47).
”Troen på Jesus blir en umulighet om jeg ikke kan tro på Moses` skrifter. Med andre ord: Jeg kan ikke tro på Jesus – uten å holde fast på Det gamle testamente. Hvis jeg oppgir troen på Mosebøkene eller andre skrifter i Det gamle testamente, kan jeg like godt legge all tro på Jesus til side!” (Dag Risdal)
Søren Kierkegaard sier: ”Bibelen er ikke til for at vi skal kritisere den, men for at den skal kritisere oss.”
Vi vil fastholde at Bibelen er Guds åpenbarte sannhet og ufeilbarlig i alt den uttaler seg om. At det heller ikke finnes noen unøyaktigheter selv om det kan se slik ut ved første øyekast.
”Den historisk-kritiske metode er djevelen sin listige måte til å formidle "Har Gud verkeleg sagt?" til den oppvaksane slekt. I dag har han lukkast med sin strategi nær sagt over alt. Metoden går i kortheit ut på at ein ikkje gjev akt på Skrifta sitt sjølvvitnespyrd, og set seg sjølv til dommar over Guds Ord. Når me omgjer Bibelens ufeilbarlegheit og autoritet, vil dette etter kvart få katastrofale følgjer for teologien, forkynninga og alt vårt kristne arbeide - nett slik den vonde ynskjer og slik me opplever det i dag.” (Per Bergene Holm).
En annen måte å se Jonas boken på, er som allegori. Boken er ikke historisk å forstå, men hvert enkelt ledd blir tolket som bilder på forskjellige hendelser eller forhold i Israel-folkets liv og historie. Jonas er et bilde på Israels folket. Fisken er et bilde på Babylon. På samme måte som Israel måtte gå i fangenskap til Babylon (2 Kong 25; Jer 52) på grunn av sin ulydighet, måtte Jonas bli slukt av fisken på grunn av ulydighet mot Herren.
Det finnes derimot en tredje måte å lese Jonas boken på, og det er at den er en sann historie på lik linje med alle andre bøker og tekster i Bibelen. Det er dette synet jeg vil ha på Skriften. Da er jeg også på linje med Paulus i Apg 24,14 ”at jeg tror alt det som er skrevet i loven og i profetene.” Skulle noen ting være umulig for Herren?
Vi leser i Josva om da Herren gjorde et under med tiden. ”På denne dagen da Herren gav amorittene i Israels barns hånd, talte Josva til Herren, han sa så hele Israel hørte det: Stå stille, sol, i Gibeon, og du måne, i Ajalons dal! Og solen stod stille, og månen ble stående inntil folket hadde fått hevn over sine fiender. Står det ikke skrevet så i "Den rettskafnes bok": - Solen ble stående midt på himmelen og drygde nesten en hel dag, før den gikk ned. Aldri har det vært noen dag som denne, verken før eller siden, da Herren hørte på en manns røst. For Herren stred for Israel.” (Josva 10,12-14).
”Herren gjør alt det han vil, i himmelen og på jorden, i havet og i alle dyp.” (Sal 135,6).
Det er også et annet moment som må nevnes, og det er at Jonas boken er troverdig og helt sann.
I Mat12,38 sier de skriftlærde og fariseerne til Jesus: ”Mester, vi vil gjerne se et tegn av deg.” Da svarer Jesus: ”En ond og utro slekt krever tegn. Men tegn skal ikke gis den, uten profeten Jonas' tegn.” (Mat 12,39). Dette viser at Jesus anerkjenner Jonas boken, ellers hadde han ikke henvist til den.
Navnet Jonas betyr due, og han var profet i Nordriket under Jeroboam II regjerningstid (783 – 745 f. Kr.). Vi får vite at han var sønn til Amittais, og var fra Gat-Hefer.
(2 Kong 14,25). Boka handler om Jonas som fikk et budskap fra Gud om å gå til byen Ninive og si til folket at de må omvende seg til Herren. (1,2 – 3,2).
Boka skiller seg ut fra de andre profetbøkene. Den består ikke av en samling prekener og syner slik som de øvrige profetiske skrifter. Jonas forkynnelse er gjengitt i et halvt vers (3, 4), en eneste setning: ”Jonas gikk en dagsreise inn i byen og ropte: Om førti dager skal Ninive bli ødelagt.” Bortsett fra det, er Jonas boken helt igjennom en fortelling om ham.
Det første vi skal legge merke til er Guds barmhjertighet overfor Ninive. Gud har sett byens ondskap, og nå vil han møte denne byen med et kall til å vende om. Det er verd å merke seg at her er det et folk, et land, en by som ligger utenfor Israel. Her møter vi den første hedningmisjonæren. For Gud er også hedningenes Gud som vil krysse landegrenser. De er også ansvarlig overfor Gud. Men Gud har langmodig med oss. Derfor kommer han med kallet til å vende om.
Vi leser om Ninive i 1M 10,8-12; jfr.Krøn1,10. ”Kus fikk sønnen Nimrod, som var den første store hersker på jorden. Han var en mektig jeger for Herren. Derfor heter det: En mektig jeger for Herren som Nimrod. Begynnelsen til hans rike var Babel, Erek, Akkad og Kalne i landet Sinear. Fra dette landet drog han ut til Assur og bygde Ninive, Rehobot-Ir og Kalah, og Resen mellom Ninive og Kalah – dette er den store byen”.
Det var i Nimrods tid at man bygget Babels tårn. Nimrod er den som skaper det første verdensrike. Når det står om Nimrod at han ”var en mektig jeger for Herren.” (M 10,9), så betyr jeger her, en som jager mennesker. Han var en tyrann som ville undertvinge og underlegge seg mennesker med vold og med makt, for slik om mulig å nå fram til verdensherredømme. Nimrods ånd kommer også til uttrykk ved at han bygget Ninive, som var det Assyriske verdensrikets hovedstad. Den blir i kap. 3,3 angitt å være ”tre dagsreiser lang”. Det betyr ikke at bare byen Ninive var så lang. I 1M 10,11fl. leser vi: ”Fra dette landet drog han ut til Assur og bygde Ninive, Rehobot-Ir og Kalah, og Resen mellom Ninive og Kalah – dette er den store byen.”
Det er fire byer, som til sammen blir kalt ”den store byen.”
Som i så mange storbyer, var livet i Ninive preget av lettsindighet og umoral. ”For deres ondskap er steget opp og kommet for mitt åsyn.” (1,2).
I Nahum får man et bilde av Ninives glanstid, med masse rikdom. ”Ninive har alle sine dager vært som en dam full av vann. Men nå flykter de. Stans, stans! Men ingen vender om. Røv sølv! Røv gull! For her er ingen ende på skattene, en overflod av alle slags kostbare ting.” (Nah 2,9-10).
I Nahum 1,10 får vi vite at drukkenskap var en av Ninives folkesynder. ”Ve blodstaden! - helt igjennom full av løgn og vold. Aldri holder den opp med å røve. Svepesmell og larmende hjul, galopperende hester og hoppende vogner, framstormende ryttere, lynende sverd og blinkende spyd, drepte i mengde og dynger av lik. Det er ingen ende på døde kropper - en snubler over deres døde kropper. Dette er gjengjeldelse for all den utukt hun drev, hun den fagre og trollkyndige skjøge. Hun solgte folkeslag ved sin utukt, hele stammer ved sine trolldomskunster.” (Nahum 3,1-4).
Ved å sammenholde det som Nahum sier om Ninive får vi et bilde av en by, et folk, som hadde vendt Gud ryggen. Ninive står her som selve symbolet på verdens ugudelighet og ondskap. Det var til dette folket Jonas i første omgang svarte nei å gå til.
Så flyktet han ”til Tarsis, bort fra Herrens åsyn. Han drog ned til Joppe og fant der et skip som skulle til Tarsis. Så betalte han for reisen og gikk ombord for å fare med dem til Tarsis, bort fra Herrens åsyn.” (1,3). Så kom det en voldsom storm, og sjøfolkene fryktet for sitt liv. Da sa Jonas: ”Ta meg og kast meg i havet! Så vil havet legge seg for dere. For jeg vet at det er for min skyld at denne stormen er kommet over dere. Så tok de Jonas og kastet ham i havet. Da holdt havet opp med å rase.” (1,12,15).
”Men Herren lot en stor fisk komme og sluke Jonas. Og Jonas var tre dager og tre netter i fiskens buk.” (2,1). Hvordan vi skal forstå historien om fisken, har Jesus gitt oss en tolkningsnøkkel til i Mat 12,40. ”For likesom Jonas var tre dager og tre netter i storfiskens buk, slik skal Menneskesønnen være tre dager og tre netter i jordens hjerte.”
Når det i 1Kor 15,4 står at Jesus ”oppstod på den tredje dag etter Skriftene,” så må vi spørre hvor i Det gamle testamentet står det? Da er det Jonas tegnet, det tenkes på. Jonas skulle oppholde seg i fiskens buk, som i en grav, og være et forbilde på Jesus.
Det synspunktet må være helt i overensstemmelse med Jesu egen tolkning av Jonas tegnet. Et spørsmål som melder seg er om Jonas var død eller levende da han var i fiskens buk? Vi leser i 2,3og7: ”Han sa: Jeg kalte på Herren i min nød, og han svarte meg. Fra dødsrikets dyp ropte jeg, du hørte min røst. Til fjellenes grunn sank jeg ned, jordens bommer lukket seg etter meg for evig. Men, Herre min Gud, du førte mitt liv opp av graven.”
I 2,8 står det i Norsk Bibel 88 ”Da min sjel vansmektet i meg, kom jeg Herren i hu, og min bønn nådde opp til deg, til ditt hellige tempel.” I Bibelselskapet oversettelse 2011 står det: ”Da livet mitt ebbet ut…” Ved å sammenholde disse vers, ser det ut som om Jonas var død i fisken, men Herren reiste han opp igjen. Det samsvarer med det vi leser i Mat 12,40 at Jesus så i Jonas et forbilde til den kommende Messias, som skulle dø og siden oppstå.
Vi skal merke oss hvordan Jonas ba da han var i fiskens buk. Hans bønner var hentet fra Salmenes bok. Salmene hadde en sentral plass blant de første kristne. Det ser vi blant annet fra Apg 2,42 om de første kristne at "de holdt urokkelig fast ved apostlenes lære og ved samfunnet, ved brødsbrytelsen og ved bønnene." Her betyr ”bønnene” Salmenes bok. (Salme 72,20).
I Apg 4,24 leser vi om disiplene at de ”løftet samstemmig sin røst til Gud og sa: Herre, du som har gjort himmelen og jorden og havet og alt som er i dem!" Når du ser hva som er innholdet i bønnene de bad, så er det hentet fra Salmenes bok. ”La Kristi ord bo rikelig blant dere, så dere lærer og formaner hverandre i all visdom med salmer og lovsanger og åndelige viser og synger med takknemlighet i deres hjerter for Gud.” (Kol 3,16. Jfr. Ef.5,19). Med salmer, lovsanger og åndelige viser tenkes det her på Salmenes bok. Måtte vi bruke Salmene i vårt bønneliv. Da vil vi også oppleve at vi får mye å tale med Herren om.
Men du skal få være fri i dine bønner når du ber. Du skal få utøse ditt hjerte for Herren.
Men når bønnelivet kjennes tungt, og du ikke vet hvilke ord du skal bruke, da er det godt å bruke faste bønner, og da tenker vi ikke bare på Fadervår som Jesus har lært oss å be. Noen mener at det er noe upersonlig å bruke det skrevne ord som sine bønner. De mener at det blir mer personlig med det som de formulerer selv. Men det er langt fra å være sant!
I det siste kapittel reagerer Jonas på at Ninive ble spart. Herren var nådig mot Ninive i første omgang. ”Da nå Gud så det de gjorde, at de vendte om fra sin onde vei, da angret han det onde han hadde sagt at han ville gjøre mot dem. Og han gjorde det ikke.” (3,10). Men det varte ikke lenge før det syndige livet var i full gang igjen. Forskjellen mellom Jonas og Nahum er at i Jonas boken sparte Gud byen, mens i Nahum måtte dommen fullbyrdes. I år 612 f. Kr. ble Ninive ødelagt, og Assyrerriket gikk til grunne etter å ha vært en stormakt i ca.700 år.
Hvorfor sa Jonas nei til å gå til Ninive? Det kan nok tenkes at Jonas var redd for å dø. Vi skal huske på at dette folket var ugudelig og ondt. Skulle Jonas gå til dette folket med omvendelsens budskap? De hadde de ikke fortjent.
Dette at Gud sparte byen ”syntes Jonas meget ille om, og han ble harm. Han bad til Herren og sa: Å Herre! Var det ikke det jeg sa da jeg ennå var i mitt hjemland! Derfor flyktet jeg til Tarsis så fort jeg kunne. For jeg visste at du er en nådig og barmhjertig Gud, langmodig og rik på miskunn, så du angrer det onde.” (4,1-2).
”Da lot Herren Gud et kikajontre vokse opp over Jonas for å skygge over hodet hans, så han kunne bli fri fra sitt mismot. Og Jonas hadde stor glede av kikajontreet.” (4,6).
Mismot er her det samme ordet som er oversatt med ondskap i Jonas 1,2. Dette viser at noe vondt hadde kommet inn i Jonas sitt liv som ikke var av det gode. Han ble harm. (4,1,4,9). For å få Jonas i tale, lar Herren et kikajontre vokse opp. Men dagen etterpå visner det. Så sier Herren: ”Men Gud sa til Jonas: Er det med rette du er så harm for kikajontreets skyld? Han svarte: Ja, med rette, jeg er så harm at jeg kunne dø. Da sa Herren: Du har medynk med kikajontreet, som du ikke har hatt noe strev med og ikke har fått til å vokse – det ble til på en natt og ødelagt på en natt. Skulle da ikke jeg ha medynk med Ninive, den store byen, hvor det er mer enn tolv ganger ti tusen mennesker som ikke vet forskjell på høyre og venstre – og dertil en mengde dyr!” (4,9-11).
Det vi skal lære av denne boka, er at Gud er hele verdens Gud, hans kjærlighet og barmhjertighet er ikke bare begrenset til det folk han har utvalgt. Den strekker seg til alle folkeslag.
Så kan vi anvende dette på oss selv og spørre: Fortjener jeg at Herren tar seg av meg? Nei! Men vår redning ble at ”mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige. Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere.” (Rom 5,6-8). Derfor gir Gud frelse til dem som ikke har fortjent det.
Rop ut til kvart eit folkeslag på jorda:
Gud, som vi lever ved, han kjærleik er,
gav oss ein frelsar, – å, syng ut dei orda:
Han er med liv og nåde alle nær.
(Sangboken nr 760 vers 3)