”Da satte den døde seg opp og begynte å tale, og han ga ham til hans mor” (Luk 7,15).
Jesaja forutsier at ”Han (Gud) skal oppsluke døden for evig” (Jes 25,8). Og Paulus skriver at Kristus skal herske helt til han får tilintetgjort den siste fiende, døden, hos sine kristne (1 Kor 15,25-26. Det er den gjerningen han vil utføre i kristenheten, og på den måten kan han gi det evige liv til dem. Dette livet begynner han gjennom troen, før vi dør. Men når han har ført alle sine sammen i én tro, vil han i et øyeblikk fullende det på dem på den ytterste dag.
Denne og andre historier der han har oppvakt noen fra døden til livet, er vitnesbyrd, tegn og eksempler på dette. Men med det har han kun latt oss se et forspill på det verket han skal gjøre på hele kristenheten til slutt.
Her ser du to flokker som møter hverandre. Først denne fattige enken med sin døde sønn og de folkene som følger med dem til graven. På den andre siden Kristus og de som går med ham mot byen. Det første bildet viser oss hva vi er og hva vi bringer til Kristus. Det er et bilde på hele menneskeheten og dens gang i verden. Det er en folkeskare som alle sammen går mot døden og må følge med ut av byen. Når Kristus kommer hit, finner han derfor ikke noe annet enn folk som omgås med døden. Dette er tilstanden til hele menneskeslekten på jorden.
Når man betrakter det på en rett måte, så er det ikke annet enn en dødsbeskjeftigelse, en stadig og daglig gang mot døden, helt til den ytterste dag. For den ene etter den andre dør. Og de som lever har kun med dette jammerfulle vesenet å gjøre, å bringe den ene etter den andre til graven. Og de må selv daglig følge etter, noe de også beviser ved sitt følge mot graven. Ved dette gravfølget ser du derfor ikke annet enn døden, et bilde på hele menneskeslekten i verden. Vi bringer det med oss og bærer og sleper på det helt fra mors liv av. Alle går vi den samme veien i lag, bare med den forskjell at noen går foran de andre. De andre må følge etter, helt til den siste kommer fram. Det finnes ingen redning fra dette. Døden hersker over dem alle, sier Paulus (Rom 5).
Mot dette dødstoget ser du også livets trøstefulle motbilde, den herlige, gledelige prosesjonen til den Herre Kristus. Han går ikke ut av byen med den døde, men møter den døde for å gå inn i byen, han trår døden under øynene og står den imot, som en som har makt og myndighet over den. Med alvor trøster han denne fattige enken, som ikke har annet enn død i hjertet sitt, og sier at hun ikke skal sørge og gråte mer. Så går han bort til båren, leger hendene på den, befaler alle å stå stille og sier: ”Unge mann! Jeg sier: Stå opp!”
På disse ordene følger øyeblikkelig kraft og virkning. For den døde blir ikke liggende der, men reiser seg straks opp. Enda så tilhyllet og ombundet han var, begynner han å snakke, og viser dermed at døden ikke lenger er der, men livet. Med ett ord forvandler Kristus denne sørgelige likferden til et vakkert og frydefullt livstog.
”Jeg vet min Frelser, Jesus Krist,
I guddoms ære lever,
Han opp fra døden vekker visst
Det denne hud omgiver,
Mitt kjød og ben
Skal uten mén
Som solen skinne klarlig,
Guds åsyn blid
Skal jeg all tid
Beskue åpenbarlig.
(Landstad nr. 530 v.2. Melodi: ”Jeg arme synder trede må”)
(”Hentet fra ”Husandaktsboka”)