Artikel nr 4 fra blad nr 5-2014
Emne: Bibelsk sjelesorg
Bønn og forsakelse
Av Thomas Wind

Når Jesus taler til disiplene sine og minner dem om at de skal gå inn og lukke døren når de ber, sier han dette som en motsetning til hyklernes måte å be på (Mat 6,5-6). Når hykleren ber, skjer det nemlig for mennesker. Hykleren er seg bevisst alltid å opptre riktig overfor mennesker og å ha den rette holdning så han kan være et forbilde. Han er opptatt av ikke å støte noen som lytter, heller ikke Gud. Han er opptatt av å være korrekt og formulere seg i bestemte teologiske vendinger. Da vil Gud nemlig belønne ham med bønnhørelse, og han kan være et godt forbilde for andre. Men hykleren får ikke annen lønn enn menneskers eventuelle anerkjennelse. Hykleren er ikke født på ny. Han kan ikke be og kalle Gud for Far. 

Den kristnes bønn er annerledes. Den skjer ikke for mennesker, men for Faderen. Jesus nevner at det rommet som er bak den lukkede dør, bønnerommet, ikke er tomt når man går inn i det. Riktig nok er ingen mennesker til stede der, men Gud, min himmelske Far er der. Han ser meg og han lytter til min bønn. 

Den gjenlukte dør 

Den døra som er lukket, er ikke bare døren inn til ditt værelse, kontor eller et annet konkret rom. Døra er ikke bare en stor treplate med hengsler og beslag. Denne konkrete døra skal vi også gå inn gjennom og lukke innenfra for å be. Men det å lukke døra handler også om noe annet. Det handler om forsakelse. 

Den gjenlukte dør og den farlige sammenligning 

Da Jesus talte om den gjenlukte dør, innebar det at disiplene måtte bevege seg bort fra mengden og bort fra tanken om å være et forbilde. Å søke Guds ansikt innebar å søke seg bort fra andres ansikt, bort fra deres øyne så de ikke så meg og jeg ikke dem. Fariseeren i Jesu lignelse om fariseeren og tolleren i tempelet (Luk 18,9ff) ba i realiteten ikke for Guds ansikt. Han så tolleren der (v.11) og vurderte seg selv i lys av ham. Men han lot ikke Guds lys komme inn i sitt eget hjerte. Han var opptatt av en annens gudsforhold. Han lukket ikke sin dør. Han ga ikke avkall på den seier han åpenbart hadde vunnet når det gjaldt ytre fromhet og moral. Men han hadde fått sin lønn. Når Gud kaller deg til å gå inn for hans ansikt i bønn, da gir du avkall på andres rosende eller kritiske vurdering av deg. Det er farlig når man alltid er opptatt av hvordan andre har det med Gud. 

Den gjenlukte dør og kulden utenfra 

Det settes mange krav til et kristent menneskes liv. En herjende iskald, aldeles ødeleggende vind blåser inn i mange menneskers sinn. Jeg er overbevist om at hvis vi som Guds folk ikke lærer å lukke døren for å være i varmen for Guds ansikt, blir vi ødelagt som mennesker og som kristne. Også som kristne forsamlinger. Mangt og mye krever vår oppmerksomhet. Uavlatelig blir vi gjennom reklame, aviser, tidsskrift, mailer og beskjeder minnet om de behov vi bør ha. Via mediene gir verdens nød oss bestandig dårlig samvittighet eller i det minste fyller sinn og tanke. Alltid blir vi, som enkeltmennesker og som samfunn, oppfordret til å øke vår innsats, det vil si tjene mer, investere mer, oppnå en bedre eksamen. Også mange kristne sliter med herjede, splittede og trette sinn fordi de glemte lukkeloven, hvilen for Guds ansikt. Man kunne ikke gi avkall. Man kunne ikke nøyes. Man fikk ikke lukket døren. 

Også kunnskap skal vi gi avkall på. Det finnes kunnskap som du og jeg blir nødt til å avstå fra når det gjelder nyhetsoppdatering. Ikke bare verdens nyheter, men også nyheter om kristenlivet. Langsomt vennes vi til å sjekke om det er noe vi har gått glipp av. Det er status forbundet med å være oppdatert. Vær ikke redd for ikke å følge med tiden. Gi avkall på tiden og velg evigheten. Når du så igjen lukker døren opp til tiden og hverdagen, vil Guds fred bevare ditt hjerte. Det vil merkes på deg at du har vært sammen med Jesus. Du må lære forsakelse. Lukk døren og hold på varmen for Guds ansikt! 

Den gjenlukte dør og kulden innenfra 

Men om vi nå skjermet oss aldri så mye fra verdens kalde vinder og gikk i kloster på en øde øy, ville vi likevel erfare at det stormet fra et annet sted. Fra vårt eget syke hjerte. Der bor synden. Der bor hatet mot Gud. Hva skal vi gjøre? Vi skal få lov til å gå inn med det syke hjertet bak den gjenlukte dør til Gud og bli der en stund. Det kan være du er som den fortapte sønn i Luk 15,11ff. Verden kan ikke tilfredsstille deg, og nå vil du gå hjem til din Far. ”Far, jeg er ikke verdig...”. Eller du tenker på tolleren i Luk 18. Han har gått inn bak døren. Der står han og ser ikke opp. ”Gud, vær meg synder nådig!” Slik ber han idet han slår seg på brystet. Han våger å stå på det hellige stedet som en synder overfor Gud. Han er ikke engang konkret i sin bekjennelse. Han bare ber om nåde. Tenk hva denne tolleren har betydd for tallrike mennesker! Det er tollerens storhet at han gir avkall på å gjøre seg fortjent til å være en kristen. Han slipper sine ambisjoner og satser alt på nåden. Rettferdiggjort gikk han hjem. 

(Fra ”Båndet 15. desember 2013, med tillatelse av forfatteren. Oversettelse v/Brix og Endresen)