(Nøkkelord: Heb 1,1-2; 2Pet1,19-21; Åp 1,3 og 2Pet 3,1-2).
Profetene i Det gamle testamente inntar en sentral plass i den gamle pakt. Alle profeter er “utsendt av Gud”( Joh 1,6). Derfor kan det også med full rett sies om dem:
1) De kom i rett tid.
2) De kom til rett sted.
3) De kom med det rette budskap.
4) De kom med en særskilt utrustning fra Gud.
De var åpenbaringsformidlere.
Her kan henvises til 2Mos 3,1-12 og 1Sam 3,1-21.
Moses og Samuel var ikke skriftprofeter, men Herren åpenbarte seg og kalte disse to.
Jesaja var skriftprofet. I Jes 6,1-9 leser vi hvordan Herren møtte ham. Her får vi stadfestet at Gud griper inn i en bestemt tid med sitt profetkall.
En annen kallsopplevelse finner vi i Jer 1,1-6. Og enda en i Amos 7,15.
Profeten står stadig i kontakt med Herren og utrustes med Herrens Ord.
Noen setninger forekommer gang på gang hos profetene: ”-Så sier Herren," og -"Herrens ord kom til profeten”. Bare hos profeten Amos forekommer dette uttrykket hele 24 ganger: ”-Slik talte Herren”.
Jer 25,3 stadfester dette.
Profeten forkynner altså Herrens Ord. Han må forkynne. Han kan ikke ha det for seg selv.
Det brenner i hans indre. Derfor forkynner han med ild og glød.
Herrens Ånd kommer over ham, Herrens Ånd griper ham, og Herrens Ånd driver ham.
Dette ser vi hos Jer 25,3; 1Sam 10,6; Esek 11,5; Jer 20,7-10; Amos 3,7-9 og Apg 20,22-24.
=> Det som kjennetegner profeten er altså at han er kalt av Gud.
=> Gud har åpenbart seg for ham og fortalt ham sine hemmeligheter.
=> Disse må han forkynne, ikke av seg selv, men i kraft av Den Hellige Ånd.
Til profetens utrustning hører derfor framfor alt Herrens Ord og Herrens Ånd. Likevel støter vi på personer i Det gamle testamente som ikke svarer til den beskrivelsen vi har gitt.
De gir seg ut for å være sanne profeter, men er i virkeligheten falske (1Kong 22,5-9; 13-14 og 17).
Vi møter i Det gamle testamente også andre som kalles profeter uten å være utrustet med Herrens Ord og Ånd. Det er de såkalte levebrødsprofeter som profeterer for penger. De stammer fra de såkalte profetskoler.
Profetskolene var opprinnelig samlingsstedet for profetene. I disse profetskarene var det flere gode menn. Herrens Ånd virket blant dem. Vi finner blant annet Samuel som leder (1Sam 19,19-20). Men etter hvert gikk det tilbake med profetskolene og Herrens Ånd vek fra mange av dem.
De ble datidens liberale teologer. De forkynte bare det folk ønsket å høre. De er blitt kalt lykkeprofeter eller løgnprofeter.
De som er Herrens profeter og som vil gå på Guds vei, møter mye lidelse og prøvelser. I sin forkynnelse holder de fram sannheten og vil tjene Herren.
Profeten Sakarja kommer med sterke ord mot de falske profetene. Han forkynner at de til slutt vil gå til grunne med sine falske lærdommer. Vi ser det samme hos flere av skriftprofetene.
De betrakter lykkeprofetene og levebrødsprofetene som kalkstrykere og løgnprofeter (Hos 9,8; Jer 23,14-16 og 25-27 samt Esek 13,8-11). Herren vil altså ikke tåle andre profeter enn de som er kalt av ham, utrustet med hans Ånd og som forkynner hans Ord (Sak 13,2-3).
Dette taler profetene selv meget lite om, men vi vet at Herren åpenbarte seg flere ganger for israelitter i drømmer (1M 28 og 1M 37). Imidlertid setter flere av skriftprofetene drømmen lavt. Den ble ikke regnet som noen høy form for gudsåpenbaring (Jer 23,25ff og Sak 10,2). Derfor har vi lov til å si at profetene til vanlig ikke fikk Guds Ord gjennom drømmer.
Ekstasen hører nok også med, men heller ikke den er den alminnelige form for åpenbaring.
Hva er ekstase? Ikke slik vi til vanlig tolker dette ordet som rus eller hysteri. Ekstase i bibelsk språkbruk betegner den høyeste grad for åndelig og legemlig grepethet. En enkelt følelse eller forestilling som trenger alt annet til side (1Sam 10,1ff; - merk v 6 - og 1Sam 19,20ff).
Når vi leser om hvordan Guds Ord kom til profetene Amos, Hoseas, Jesaja og Jeremias, får vi ikke inntrykk av ekstase. Profetene er riktignok veldig grepet, men likevel har de en klar tanke og dømmekraften i behold.
Det mest alminnelige er derfor at Herren taler til profetene under full bevissthet. Nærmere kommer vi ikke denne profetiske hemmelighet.
Profetene måtte ofte kjempe i bønn, sammen med Gud. Og de fikk oppleve bønnesvar (Jes 6,1-9; Jes 7,2-3 og Jer 42,2-8).
Svaret fra Gud kom ikke alltid med en gang. De måtte ofte vente på Herrens Ord og budskap, men var vedholdende i bønn. Når Gud så at tiden var inne, kom svaret (sml. Jes 7,3 med Jer 42,2-7).
Profetene eier selv en urokkelig visshet om at det er Herrens Ord de forkynner. Deres stadige omkved er derfor: ”-Så sier Herren" eller -"Da kom Herrens ord til meg”.
La meg ta med tre eksempler når det gjelder oppfyllelse av profetier:
1) Samarias fall år 722 (Amos 5,27 og 2Kong 17,5-6 og 24).
2) Jerusalems fall år 586 (2Kong 25,1-7; Jer 39,1ff og Jer 52,4ff).
3) Messias` komme. Her henvises til samtlige Messiasprofetier i GT (se
1Mos 3,15 og Jes 53).
Jeg nevnte profetenes urokkelige visshet om at det er Herrens Ord de forkynner.
I Det nye testamente er det flere som vitner om dette:
1) Jesus selv → Mat 5,17 og Luk 16,27-31.
2) Apostlene → 1Pet 1,10; 2Pet 1,19-21 og Heb 1,1-2.
Så kan da også vi være fullt forvisset om at det var Herrens Ord profetene forkynte.
1. Profetene er i første rekke muntlige forkynnere. De er Guds røst i tiden. Med myndighet fremfører de sitt budskap, så selv ikke de sløve samvittigheter kan unngå å merke den hellige nidkjærhet.
Det mangler ikke på avveksling i den profetiske forkynnelsen. I sine taler benytter de fortellinger, syner og opplevelser. De gir oss levende skildringer av synd og nød, frelse og håp. Med malende bilder taler profetene så det griper og må huskes, ikke minst skyldes dette deres anskuelsesundervisning (1Kong 11,29-32; Jes 20,1-5; Jer 19,1-5 og 10-13).
Viser også til Esekiel 4, hvor Herren byder profeten å foreta tre billedlige handlinger:
(Esek 4,1-3; 4-8 og 9-17).
Profetene måtte stille hele sitt liv og sin person til Guds disposisjon, og de gikk helhjertet inn for sitt profetkall. De adlød alltid Herrens røst. Profetene hadde praktisk talt ikke det man kan kalle privatliv. De gikk helhjertet inn for sin gjerning og lot Gud bestemme alt i deres liv. Også deres barn fikk sitt navn av Herren (Jes 8,1-4 og Hos 1,4ff).
2. Profetene er også framtidsforkynnere. De får skue inn i framtida og se den kommende dom og frelse. Enkelte av dem er mest domsforkynnere, mens andre fortrinnsvis forkynner frelse.
Herrens dag er sentralt i deres forkynnelse. Dagen som skal og må komme. Den nærmer seg Israel, men kommer også til verdensrikene. Den er dommens dag med nød, trengsel og ødeleggelse og rammer først Israel (Joel 1,15 og 3,3-4). Dommen rammer også utlandet.
I dommens mørke natt skal hele den nåværende verden synke sammen (Sef 1,14-18 og 3,8).
Men Herrens dag skuer profetene også som en dag med håp og frelse. Bak dommens og ødeleggelsens mørke skuer de frelsens morgenrøde. Levningen av folket skal frelses, et nytt Israel vokser fram, hedningefolkene slutter seg til, et nytt Jerusalem og et nytt Sion er i vente, Messias kommer (Sef 3,9-16). Sefanias er en mektig domsforkynner, men den samme profet er også en frelsens profet.
I denne sammenheng kan en finne flere eksempler (Esek 34,23; Jer 31,31-34 og Jes 6,11-13).
3. Profetene får også kallet til å formidle Herrens Ord skriftlig. Det lyder uttrykkelig til Jesaja:
”-Ta deg en stor tavle og skriv på den” (Jes 8,1). Profeten Jeremias hadde virket i 23 år da Herren befalte ham å skrive ned sine taler. Jeremias kaller Baruk til sin sekretær. Baruk skriver og profeten dikterer (Jer 36,1-4). Andre profeter ble nektet å tale, og dermed tvunget til å skrive (Amos 7,12). Det var uten tvil Guds styrelse at profetene i hvert tilfelle kom til å skrive. Derfor vil profetenes budskap til alle tider være en sprudlende kilde til fornyelse av alt sant gudsliv.