Artikel nr 10 fra blad nr 5-2014
Emne: Fra troens slagmark
Da Jesus forlot tempelet
Av Per Gustafsson

Om tempelet, politikken og Kristi rike 

”Jesus forlot tempelet og gikk ut. Da kom hans disipler for å vise ham tempelbygningene. Men han svarte og sa til dem: Ser dere ikke alt dette? Sannelig sier jeg dere: Her skal ikke bli stein tilbake på stein som ikke skal brytes ned.” (Mat 24, 1-2). 

Tempelet, som Jesus forlot ifølge teksten ovenfor, var den staselige herodianske tempelbygningen i Jerusalem, som imponerte mennesker med sin størrelse, marmorstein og glinsende gullplater. Til og med Jesu disipler lot seg imponere. Tempelet var tilsynelatende umulig å ødelegge. Men Jesus svarte: ”Her skal ikke bli stein tilbake på stein som ikke skal brytes ned.” Men før dette ytre skjedde, skulle det inne i Jerusalems tempel inntreffe en hendelse som medførte at jorden skalv og klippene revnet: Forhenget mellom det hellige og det aller helligste ble delt i to deler. Da ble veien til himmelen åpnet. 

På den helliges virksomhet utenfor Jerusalems bymur og utenfor dets tempel, gjennom forsoningsofferet av Guds Lam, fulgte de tegnene i naturen som er angitt ovenfor. Men ikke bare det. Graver åpnet seg og døde mennesker stod opp fra dem. Et vitnesbyrd om den makt som ikke er bundet ved tempel, menneskeforordninger og magiske ritualer, slik som mennesker i hedenske religioner forestiller seg. Og som ikke så sjelden har trengt seg inn i den kristne kirken. Folketroen er ganske lik. Oppstandelse fra vantroens grav og inngangen i herlighetens rike kan bare skje gjennom han som har makten, ved at han oppvekker døde. Ikke gjennom tenning av stearinlys eller magi eller forbønn for døde. 

Det ubegripelige, men det av Jesus forutsagte offeret skjedde, og det tempelet som Jesus hadde forlatt like i forkant for siste gang, skulle siden raseres av en fremmed makt, kun noen år etter at det var ferdigstilt. Ett nytt tempel, Jesus selv, skulle erstatte det gamle, slik han hadde forutsagt. Først nedbrutt, men oppbygd/oppstått tredje dagen. 

Ingen mennesker visste da, dagene før den fullbrakte forsoningens påske, at Jesus som så ofte ved jødenes høytider hadde kommet til tempelet i Jerusalem, og siden hadde forlatt det ved adskillige anledninger, nå forlot det for siste gang. Og dets nådetid var omme. Tempelet ble stående enda noen år og profetien syntes å være tomme ord. Men da Jesus ikke lengre var til stede der med sitt Ord, da var dets ende nær: Dets ufravikelige nedbryting, slik som det var forutsagt av ham som er tempelet (Joh2, 21). Slik vitner senere Stefanus overfor tempeldyrkerne: ”Men Den Høyeste bor ikke i hus som er gjort med hender”(Apg 7,48). Han kommer når han vil og går når han finner det for godt. En gang for siste gang, og så overlater han det til sin skjebne. ”I dag, om dere hører hans røst, da forherd ikke deres hjerter”. (Heb 3,7f, Sal 95,8f) 

I vår tid har vi anledning til å følge med på hendelser og utvikling i de nåværende kirkene/organisasjonene og templene. For det finnes mange tegn på at Jesus har forlatt mange av dem. Spørsmålet er om det er for godt. Det som ellers gjenstår er menneskepåfunn og menneskelærer. Og en indre tilhørende nedbryting følger uunngåelig med. Den trusselen som Jesus uttaler i Åp 2,7 om å ”flytte din lysestake bort fra ditt sted”, er å betrakte som en trussel som hører sammen med at det skjer når Herren forlater tempelet. Det at Herren er i sitt hellige tempel sikter ikke til Guds evige blivende i et forgjengelig jordisk tempel. Nei, hans tempel og troen er i himmelen. Han er også nær den som her på jorden er nedbøyd og sønderknust i ånden. Når Herren enten blir utdrevet av det jordiske tempel eller selv forlater det, da er det et øde hus, hvor praktfullt det enn er og hvor livlig det enn går for seg der og hvor mange mennesker som enn samles. Dets livstid er avhengig av om det behager Herren å være der eller ikke. 

”Se, huset deres skal bli liggende øde!” (Mat 23,38), sa Jesus til jødene, spesielt til de oppblåste og stolte skriftlærde, dets yppersteprester og det høye råd. Det kan være ødemark selv om folket og deres lærde fyller et hus. For alt kommer an på om Jesus med sitt Ord fortsatt er i tempelet eller har forlatt det. Ja, det er spørsmål om hans undervisning og taler fortsatt er til stede, om både hans verop og saligprisninger er tilstede. Om hans barmhjertighets tale skjer på bakgrunn av det drepende Ord som dømmer til døden.

Vår tids evangelietale savner i høy grad den tale som ”fører ned i dødsriket” (1 Sam 2,6). Det er snarere slik at ”de forvender Guds nåde til skamløshet” (Jud 4) på en rekke ulike måter. Så går evangeliet fortapt midt under all tale om nåde. For evangeliet er for botferdige syndere. 

Før vi i noen grad berører dagens kirkelige ødemark og årsakene til det, skal vi først nevne noe om Israels templer som ble bygd etter det bevegelige tempelet, det Tabernaklet som ble brakt med under ørkenvandringen fra Egypt til Kanaans land. Og vi begynner med det tempelet som Jesus forlot for siste gang før han gikk mot korsfestelsen og forsoningsofferet.

Tempelbygningene og byggherrene 

Den tempelbyggingen som Herodes den Store begynte på, pågikk på 46. året da Jesus talte strengt til dem som solgte og kjøpte der (Joh 2,20). Det skulle fortsatt være en byggeplass der like fram til år 64 e. Kr. Like etter, i år 70, inntraff Jerusalems ødeleggelse og Jesu profeti viste seg troverdig også når det gjaldt tempelets ødeleggelse. Ikke noe menneske hadde kunnet tro det.

Knapt noen kunne for bare et få år siden tro den raseringen som nå, i følge Ordets forutsigelser, pågår innenfor kristenheten. Hvem hadde for eksempel bare for 10 år siden kunnet tro at et kristelig tempel (Visby domkirke, Sverige) nå er såkalt hbtq-sertifisert (oversetters merknad: hbtq: homoseksuelle, biseksuelle, trans- og queerpersoner. Queer er en samlebetegnelse for seksuelle minoriteter, som gjerne setter spørsmålstegn ved hetronormen). På samme måte hadde ingen for 20 år siden kunnet tro det som inntraff i Uppsala domkirke for 20 år siden gjennom Ecce Homo-utstillingen. Mye annet av indre rasering ikke å forglemme i Sverige/Norden). 

Herodes tempel var et imponerende bygningsarbeid, og byggherren var ”politisk innsatt” i sin post av den romerske keiseren. Med sin tempelbygging søkte han utløp for sin svakhet for makt og prakt. Det å søke jødenes gunst var også med i hans beregning. Det tempelbygningsarbeidet som ble startet under Herodes den Stores regjering, skjedde på det sted der det mer uanselige Serubabels tempel hadde stått like forut i tid. Men visste han noe om ytre tempelbygningsarbeid, så visste han aldeles ikke noe om ”det Riket som ikke er av denne verden”. Der er han lik mange andre tempelbyggere. De ser et ytre praktverk, men er blinde for Guds rikes uanselige skikkelse.

Det forhenværende Serubabels tempel ble bygd av de jødene som hadde vendt hjem fra det babylonske fangenskap, med den hensikt å gjenoppbygge det nedbrente Salomos tempel. Dette tempelet ble mye mer uanselig. Om dets byggherrer og byggets ferdigstillelse, etter en tids stillstand og støtte til bygget fra en fremmed men velvillig makt, kan vi lese i Esras, Nehemjas og Haggais bøker. Selv i dette tilfellet fantes det altså velvillige politisk innskudd (perserkongen Dareios) innblandet i tempelbyggingen. Og Herren lot det skje i sin tid. Det jødiske folkets historie er jo i mangt og meget en forbildenes historie. Inntil den tid at tempelet skulle reises. 

Før Serubabels tempel fantes altså Salomos tempel. Det ble senere brent ned til grunnen under Nebukadnesars krigshærer. Det ble under Salomos ledelse bygd på sju år. Hans far David ønsket selv å bygge dette tempelet, og han planla å gjøre det, men han fikk ikke tillatelse til å gjøre det. Først sønnen Salomo, som David hadde fått i sitt ulovlige forhold med Batseba, ble tempelbygger. Om ham beretter Skriften en rekke ting som gir all hans prakt og ytre rikdom en tragisk ettersmak. Forledet av hustruer fra fremmede folkeslag deltok han selv i den fremmede kult og avgudsdyrking som hans far David hadde avvist. Og som også Herren gjennom sine profeter gikk i rette med. Den sanne gudsdyrkingen gikk altså ikke i arv til sønnen. Tvert imot. Det som begynte i ånden og som under farens oppdragelse siktet inn mot sann Gudsdyrkelse, sluttet i kjødet og dyrking av begjær og prakt. Og i motsetning til sin far, ransaket han seg ikke under Guds ords tukt og avstraffelse. Men tempelbygger var han. Og politisk fremgangsrik. Ikke lenge etter framtrer profeten Elias mot de fremmede kultene, de falske profetene og prestene. Og vi har mange eksempler på hva Jesaja så vel som Jeremias og Esekiel har å si i Herrens navn om bruken av tempelet. Folket og dets prester sier: ”Her er Herrens tempel”, noe det i gagnet likevel ikke var. (Jer 7,4). 

Langt senere, på 300-tallet e. Kr., kom Konstantin i Roma til keisermakten etter en periode med intensiv forfølgelse av de kristne. Senere tillot keiseren både menigmann og høytstående personer å praktisere kristendommen. Så langt at kristendommen etter hvert ble riksreligion i det romerske riket. Visstnok drøyde det til 50 år etter hans død, men med stadig bedre vilkår for de kristne, fulgte også forestillingen om at stat og kirke hørte sammen. Den måten å se det på kom også hit. Storpolitikk og kirkepolitikk bygde i fellesskap mange staselige templer. Det som Jesus hadde sagt, ”Mitt rike er ikke av denne verden”, ble imidlertid ofte forandret til det motsatte. Under den såkalte konstantinske æraen ble det bygd mange vakre templer i Europa. Vi har en anselig rekke i vårt land. Mange ble kjære klenodier og med rette. Men det var mye der som ikke var i samsvar med Guds vilje. Heller ikke lederskapet var alltid slik det skulle være ifølge Guds ord. Og det kristnede folket, de døpte, pleide mye annet enn sitt åndelige liv. Vår egen kirkehistorie er ofte beklemmende lesning. Under disse forholdene har bevaringen av tempelet hatt som forutsetning at den rette tale (preken) har fått plass. Denne er nå erstattet av alt slags annet enn gudstjenestefeiring. Kirken tar stor plass, Guds rike er tilsidesatt. Forakt for prekenen og Guds ord har sine følger.

Det Luther senere beskriver med bekymringen angående det babylonske fangenskapet (under Romas pavedømme) har mange ganger blitt aktualisert. Det er forskjell mellom det blinde ordet kirke (Luthers benevnelse) og det Guds rike er. Samtidig er den lutherske tvilrådigheten i forholdet stat/politikk og kirke tydelig. Vi må være milde i vår bedømmelse av de lutherske feiltakelser i det tilfellet. Han fikk likevel, gjennom ett Guds under, gitt ord til vesentlig og uvesentlig i kristendommen. Men vi bør samtidig gjøre oppmerksom på hva stridens hete medførte i dette tilfelle med stat og politikk.

Luther hadde oppdaget en stor skade i pavens lærer og kulter, og det gjaldt selve frelsesveien i all dens alvor. Men det var nok slik at denne religiøse skade i pavedømmet opptok Luthers interesse i så høy grad at hjelpen fra de velvillige fyrstene (med politiske ambisjoner og interesse for å bli befridd fra pavens sfære) medførte en annen skade som Luther ikke forutså i sin kamp mot falske lære. Skaden innebærer en kirke styrt av en autoritet som ikke er paven, men som er styrt av staten/fyrster/politiske partier. 

Vi er ikke befridd fra dette politiske fangenskapet. Det svenskkirkelige systemet med politiske partier, og mennesker som er utplukket på feilaktig grunnlag, i ledelse/kirkemøte/styrer og råd, står ikke tilbake for pavedømmet når det gjelder babylonsk fangenskap. Det som nå skjer i tempelet/kirken er delvis en kombinasjon mellom disse to babylonske fangenskap. Hovedfeilen består i fraværet av innsikten i at Guds rike ikke er av denne verden. De kirkelige ambisjonene og opptredenene synes derfor snarere å komme i konflikt med hva som er Guds rike. 

Hva skjer i kristenhetens tempel i dag? 

Mye av det som skjer i dag i bygningene og organisasjonene med kristent navn i Sverige, og andre steder i våre nærmeste omgivelser, kan ses på som følgene av politisk okkupasjon og teologisk liberalisering i forening med samfunnsklimaets påvirkning. Samt naive tempeltjeneres tilpassning til dette. Alt står jo beskrevet i Bibelen. 

Hendelsesforløpet er delvis følgen av en bundethet til kirkeorganisasjon/tempelet, delvis et spørsmål om tilpassningens gift. Men når det kommer til stykket, så er det et lydighets- eller ulydighetsspørsmål. Til sist er spørsmålet hvem vår Gud er. Er han ikke den du venter deg alt godt av? Det evig gode framfor det jordisk gode. Det som tiltaler det naturlige mennesket er ikke det virkelig gode. Men tempelet/kirken synes å framholde det jordiske på bekostning av det virkelig gode. 

Våre forgjengere i martyrtid har hatt dette klart for seg. Men vårt vellevnet er et hinder for oss. Egen lyst, begjær og ro prioriteres. I det lengste strekker det seg kanskje til drøftinger om tilstanden. Og den var ille, blir det fastslått. Men samvær og samarbeid fortsetter som om det ikke hender noe i virkeligheten. Hva hender i denne sene tid? 

Partipolitiseringen og de politiske vedtak når det gjelder for eksempel kvinnelige såkalte prester/hyrder og enkjønnede såkalte ekteskap ligger innenfor rammen av en politisk agenda uten støtte i Guds ordninger, men med drahjelp fra liberal teologi, media og samfunnstrender. Problemet blir om mulig større når selv mange av de åndelige såkalte ledere har bifalt nyhetene, eller i hvert fall ikke har trukket personlige konsekvenser av sin innsikt, at dette er i strid med Guds ord. Tempeltjenestens eksistens veier tungt, og tempelet er kjært. Ja ”se, disse bygninger” (Mat 24,1) sa disiplene til Herren. Gikk ikke Herren selv slik som hans sedvane var til tempelet? Jo, men hva hendte siden? Han ble utdrevet da han med sitt Ord talte om tilstanden på en altfor forståelig måte, noe som også skjedde i de mindre templene, synagogene. 

De kvinnelige prestene/pastorene og de enkjønnede ”ekteskapene” er innrettet i strid med Guds ordninger i hans skapelse og ifølge de bibelske forordningene om forsamlingens ledelse og innretning. Kirkelig såkalt velsignelse i disse sammenhenger er ikke i samsvar med Guds ord, men i strid med dette ord. Følgen er at Jesus blir drevet ut av ”tempelet”. Deler av hans ord blir satt under skjeppen. Og da er alt forgjeves. Folket som samles deltar i avgudsdyrkelse. Og Herren forlater tempelet når tiden er inne … 

Og Herren taler ennå om årsaken til de bekymringsløse. ”Du tåler kvinnen Jesabel” 

(Åp 2,20) som er en gjenværende kvinne/bilde fra GT 1 Kong 16,31) overført til NTs tid, en forførerinne i åndelig betydning og motsetningen til Herrens tjenerinne (Luk 1,48). Kvinnen ”Jesabel” krever plass, men Herrens ordning har gitt hennes motsetning ”Maria” en avgjort plass og oppgave. 

Men her samarbeides det i praksis med det som er Herren i mot. Man innser heller ikke at de enkjønnede ekteskapene vekker Guds vrede over tempelet/forsamlingen/kirken. Samarbeid med alle slags kulter og mysterier i det tempelet som ble bygd til Guds ære, det medfører dets dom. Synkretismens ånd ledet til Herrens straffedommer i det gamle Israels tid. Slik er det også nå. Islam utbrer seg som i det gamle Lille-Asia. 

Kristi person blir korsfestet igjen og igjen. Det kommer ikke til å få forsette i det uendelige, for Gud lar seg ikke spotte. Misjonen fortsetter, uten Kristus, og derfor med interne verdslige prosjekter. 

Tilværelsen etter jordelivet er i følge Guds Ords undervisning her utlevert til folketroens fantasier. Oppmuntret av ritualer og ritualister ved stadig flere ukristelige begravelser. 

I tillegg til dette kommer ”dine larmende sanger” som bare behager mennesker, men ikke Herren Gud. Tre inn i dansen, regnbuemesser og musikkjippoer. 

Og, ikke minst, den evolusjonslæren som til og med store kirkefyrster slutter seg til, for å unngå å komme i strid med folket eller ”vitenskapen”

Hvor tok Guds ord veien? Han ble påsatt munnkurv, og da forlot han tempelet, etter at han tidligere i lang tid hadde forsøkt å frambringe forbedring. Vi har i vårt land og kristenhet hatt Guds Ord hos oss. Besøkelsestider og vekkelsestider. Nå er han imot det tempel der hans Ord ikke ble mottatt til omvendelse. 

Likevel, ”Salige er de fattige i ånden, for himlenes rike er deres”. Selv når tempelet raseres. For bare ett tempel står når alt annet brytes ned. Jesus Kristus, Guds Sønn har ennå makten til å bevare det som er hans. Men også til å utspy av sin munn det som er ham i mot. 

Når Jesus forlater tempelet 

Det overlates til forfall. Inn kommer det røvere og banditter. Antallet onde ånder vokser eksplosjonsartet. Og det gamle mennesket prises og opphøyes. Ikke noe skal angres. Ingen andre enn jeget skal tilbes. Syndenes forlatelse er erstattet av syndenes tillatelse. Kristus har blitt en syndetjener. Da Jesus forlot tempelet i dets ulike framtoninger, da er lovløsheten, u-ordningen, sluppet løs, og den fullstendige nedbrytningen, som er holdt tilbake i nådetiden, er ugjenkallelig. Kjærligheten til Herren har kjølnet. Kjærligheten til ens egne begjær er sluppet løs. 

Tilbake er en rest og den resten skal påkalle Herrens navn og ha sitt eneste håp i ham. Denne rest er det tempelet der Den hellige Ånd bor (2 Kor 6,16) og der ikke engang ”dødsrikets porter skal ikke få makt over den” (Mat 16,18). Dette skjer mens skjøgen fullfører sin utukt og sin åndelige desimering med full styrke. Med makt, prakt og list. ”Gjør deg rede til å møte din Gud!” (Amos 4,12). 

(Oversatt fra svensk)