Artikel nr 5 fra blad nr 6-2014
Emne: Bladklipp
Juletanker
Av Christian Jepsen

”For jeg vet de tanker jeg tenker om dere, sier Herren. Det er fredstanker og ikke tanker til ulykke. Jeg vil gi dere framtid og håp.” (Jer 29,11) 

De første juletanker ble tenkt av Gud, for før verdens grunnvoll ble lagt, utvalgte han oss i Kristus. 

Paulus sier at denne frelsesplanen lå fra evighet gjemt som en hemmelighet hos Gud (Ef 3,9), og at han hadde fattet den hos seg selv. Men Gud lot det ikke bare bli med tanken, han gikk til handling. Guds tanker ble åpenbart. Først i ord. De første ord vi møter om denne frelsesplan, er vel ordet i 1 M 1,26, hvor det heter: ”La oss gjøre mennesker i vårt bilde….” Følgelig kan vi si at mennesket er med i Guds frelsesplan, og så skapte Gud mennesket i sitt bilde. Er det ikke en herlig tanke for et lite menneskebarn at det er skapt i Guds bilde og til å ha samfunn med ham?

I Jes 43,7 leser vi at Gud skapte, dannet og gjorde mennesket til sin ære. Dette viser oss at Gud har store planer med mennesket. Men så kom syndefallet, og ble da ikke hele Guds frelsesplan gjort til intet? I syndefallet gikk mye tapt. Brorson synger: 

”Alt siden vi tapte den ære, 
Guds billedes frukter å bære, 
var verden forvillet og øde, 
vi alle i synden bortdøde.” 

Men Gud skje takk. Selv om mye gikk tapt, ja, å se til gikk alt tapt, så rokket det likevel ikke det minste ved Guds frelsesplan, for den var lagt før syndefallet. Vi kan vel si det slik at i syndefallet ble døren lukket for mennesket til Gud, men den ble ikke lukket fra Gud til mennesker, og nettopp på syndefallets dag kunne Gud begynne å gi sine frelsestanker til kjenne om den plan han hadde fattet hos seg selv. Og da paradisets dør ble lukket, ble en annen dør åpnet, nemlig løftet om Kristus som døren. Det var altså den veien Gud ville gå, igjennom Kristus. Ja, for det var ingen annen vei til å frelse slekten. Bare gjennom Jesus Kristus kunne Gud nå ned til oss. Kristus er veien og døren fra Gud til oss. 

Dette prøvde Gud gang på gang å fortelle gjennom mange løfter i Det gamle Testamente, men det så ut til at mennesket hadde problemer med å fatte denne frelsesplanen. Imidlertid var det menn som Abel, Noah, Abraham, David med flere som i troen på disse løfter gikk inn gjennom døren. 

Så kom tidens fylde, da Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss. 

”Da lot Gud en rose oppskyte, 
og sæden omsider frambryte, 
å rense og ganske forsøte 
vår slekts den fordervede grøde.” 

Og da ble det jul på jord, og himmelens og jordens krefter satt i bevegelse. En engel kunngjorde hans komme, og Den Hellig Ånd fyller og inspirerer presten Sakarias som utbryter: ”Lovet være Herren, Israels Gud, fordi han så til sitt folk og forløste det! Han oppreiste for oss et frelsens horn i sin tjener Davids hus” (Luk 1,68-69). Også Maria tok del i lovsangen og sa: ”Min sjel opphøyer Herren, og min ånd fryder seg i Gud, min Frelser” (Luk 1,46-47). Himmelens hærskarer sang: ”Ære være Gud i det høyeste” (Luk 2,14). Hyrdene skyndte seg til krybben og vendte glade tilbake. Vismennene bøyde seg i tilbedelse, og gamle Simeon tok barnet på sine armer og sa: ”Herre, nå kan du la din tjener fare herfra i fred, etter ditt ord, for mine øyne har sett din frelse” (Luk 2,29-30). 

Guds frelsesplan var nå åpenbart i tidens fylde, og den gjelder alle, for han har tatt med alle under ulydighet, for at han kunne forbarme seg over alle. Guds vei til oss heter Kristus. Det var bare gjennom Jesus Kristus at Gud kan nå ned til oss, og det er bare gjennom Jesus Kristus vi kan nå fram til Gud. Uten ham er der ingen adgang til Faderen. Han er veien, sannheten og livet, og det kommer ingen til Faderen uten ved ham, men i Jesus Kristus er det igjen fri adgang til Gud for hver den som vil kan komme. 

”Komme da sjeler, ja syndere alle, 
ta da her dobbelt for synd og for brøst. 
Måtte vi alle med Adam enn falle, 
Jesus har frelst oss og lenkene løst.” 

Det er Guds julebudskap til oss, at den som tror Sønnen, har evig liv, men den som ikke tror Guds sønn, har ikke livet. Så la oss da ta imot denne store julegaven i takk og tilbedelse og si med sangeren:

”Da våger jeg ei vantro bli, 
nei, jeg vil nøyes her. 
For stor er vel min syndeflod, 
dog større Lammets død og blod. 
Da våger jeg ei se forbi, 
hva for meg ofret er. 
Jeg er av hjertet glad.” 

La oss si med Paulus i Rom 11,33- 36: ”Å dyp av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud! Hvor uransakelige hans dommer er, og hvor usporlige hans veier. For hvem kjente vel Herrens sinn? Eller hvem var hans rådgiver? Eller hvem gav ham noe først så han skulle få vederlag? For av ham og ved ham og til ham er alle ting. Ham tilhører æren i all evighet. Amen.” 

(Fra Juleneget 1955. Oversatt fra dansk)