Artikel nr 7 fra blad nr 1-2015
Emne: Bibelforum
Tenk på din skaper i din ungdomsdager!
Av Olav Hermod Kydland

”Tenk på din skaper i din ungdoms dager, før de onde dagene kommer, og det lir mot de år da du må si: Jeg har ingen glede av dem." (Pred 12,1) 

”Tenk hvor menneskene er bekymret for hvorledes de skal komme gjennom denne verden! Gjennom verden kommer de alle – ingen er ennå blitt sittende fast der. Men hvorledes de skal komme inn i himmelen – det er et spørsmål som alt avhenger av. Og dog er det så få som stiller seg selv dette spørsmål” (Lavater). 

Predikanten oppfordrer de unge til å tenke på Herren før alderdommen kommer. Å søke Gud er det viktigste et menneske kan gjøre. Men ingen søker Den treenige Gud dersom ikke Herren først søker og kaller det enkelte menneske. 

Ungdomstida er en valgtid hvor mange spørsmål dukker opp. Morgenrøden og ungdommen har det til felles at de begge inneholder muligheter. 

I ungdomstida er hjerte og sinn mykt og tøyelig og åpent for mange inntrykk og tanker. Hjertet er ennå ikke viklet inn i mange slags forskjellige ”garn” som det er vanskelig og umulig å komme fri fra ved egen hjelp. Men noen har viklet seg inn i forskjellige ting og forhold som de gråter over senere. 

Tenk på din skaper, oppfordrer Predikanten den enkelte til å gjøre. Ja, den ungdom som tar imot frelsen i Jesus Kristus i sin ungdomstid, er salig og har fått et mål i livet. 

Men dessverre har mang en ungdom sagt nei til Herren, eller har forlatt han i sin ungdomstid. Hva kan grunnen være? Det er nok forskjellige grunner til det, men den viktigste grunnen er nok at ”denne verdens gud” har forblindet mange 2 Kor 4,4). 

Denne verdens gud 

Et menneske har tre fiender. Det er sitt eget det gamle, naturlige menneske, verden og denne verdens gud, djevelen. 

Djevelen bruker alle knep og metoder for å forblinde både de unges og de gamles sinn. På samme måte som de to første mennesker på jord ble forført ved i første omgang å tvile på Guds ord og deretter tro på slangens løgn, slik forblindes mennesker til alle tider. Hvorfor? Djevelen hater Jesus og ønsker at ikke noen skal ta sin tilflukt til Herren og tro evangeliet. Derfor er det hans viktigste oppgave å gjøre det slik at ungdommene ikke får se evangeliet. Med andre ord: han gjør alt som er mulig slik at ikke noen skal fatte tillit til Guds ord. Det vil si han gjør alt som er mulig for forblinde sinnet for evangeliet.

Evangeliet er det glade budskap om Jesu forsoning og stedfortredende død for alle mennesker som er døde i synd og misgjerninger. Ved å ta imot Jesus får enhver syndenes forlatelse og blir gjenfødt til et nytt liv. 

Denne verdens gud og hans åndehær kjemper mot Den treenige Gud om menneskesjelene. Han bruker alle ting i denne verden for å forblinde den enkelte. Han tilbyr et liv i verden i verdslighet ved at den enkelte får leve etter sine lyster uten å bry seg om Gud og hans bud. 

Men synden binder menneskene og gjør dem blinde. Det som preger de ikke-kristne er tidsånden (Ef 2,2). Med ”tidsånden” tenker vi på de åndsretninger og ideologier som dominerer en tidsalder Det er tanker, ideer, meninger, ønsker, filosofiske system, teorier, religioner og nyreligiøse tanker som er i omløp blant verdens mennesker. Trench sier: ”Det er den moralske (eller amoralske) atmosfære som vi inhalerer hvert øyeblikk av vårt liv, for uuunngåelig å utånde den igjen.” Alle mennesker er mer eller mindre preget av tidsånden, men Guds folk kjemper mot den og ønsker å leve etter Guds bud, mens verdens mennesker er bundet av den. 

Bak tidsånden står ”høvdingen over luftens makter”, (Ef 2,2) og hans åndsmakter kalles ”verdens herskere i dette mørke”, ”ondskapens åndehær i himmelrommet” (Ef 6,12). Tidsånden er altså den ånd som utgår fra og preges av djevelen og hans åndehær. 

Når denne verdens gud har forblindet de vantros sinn eller tanker, så betyr det at de verdslige tanker har fått den plass som Guds ord skulle ha hatt. Dette fører til at de vantro ikke ser lyset fra evangeliet om Kristi herlighet, han som er Guds enbårne Sønn og Guds bilde. Guds ord omtolkes i samsvar med ”tidsånden” og dermed forføres både unge og eldre bort fra Guds hellige ord. 

Festningsverker 

Det alvorlige er at dem som denne verdens gud har forblindet, er som festningsverker mot Gud. I 2 Kor 10,4-5 sier apostelen: ”For våre våpen er ikke kjødelige, men de er mektige for Gud til å bryte ned festningsverker, idet vi river ned tankebygninger og enhver høyde som reiser seg mot kunnskapen om Gud, og tar enhver tanke til fange under lydigheten mot Kristus.” 

Verdens mennesker er her sammenlignet med festninger som skal holde fiender ute. Når denne verdens gud har forblindet et menneske, blir det et festningsverk som den onde bruker for å holde Gud og hans ord borte fra sjelen. Lyset fra evangeliet om Kristi herlighet får ikke skinne inn i hjertet. Det glade budskap når ikke inn til hjerte fordi verdens visdom og fornuft stenger inngangen til menneskets hjerte og sinn. 

Følgelig er de vantro selv fengslet i sine festninger, bundet av sine ugudelige tanker og ideologier selv om de selv hevder at de er frie og ikke bundet av noe. Hedegård sier at de vantro er ”slått med blindhet i deres innerste.” Likevel når evangeliets lys inn i hjertene til noen og dermed faller festningsverket i grus, og mennesket blir satt fri og blir en ny skapning i Kristus Jesus. 

Profeten Jeremia sier om Israel i Jer 7,24: ”Men de hørte ikke og vendte ikke øret til meg. De fulgte sine egne tanker, sitt onde, hårde hjerte. De vendte ryggen, ikke ansiktet til meg.” Det er viktig for oss at vi ikke gjør som de fleste i Israel på profetens tid, men tvert imot å høre på Herren og ikke følge våre egne tanker og dermed vende ryggen til Herren. 

Vend øret til Herren! 

Men et liv i samfunnet med Jesus Kristus er det beste liv noen kan tenke seg, men det er ikke alltid lett fordi den daglige kamp mot kjødet, verden og denne verdens gud er hard og intens. Likevel er ingenting større enn å få leve sammen med han som er livets kilde, å ha evighetsperspektiv over livet og ha en åpen himmel over seg. Hos ham får vi legge av alt som tynger og plager oss. Han elsker oss og har kjøpt oss fri ”med Kristi dyrebare blod” (1 Pet 1,18-19). Hør! Jesus Kristus tok all verdens synd på seg og døde for hele verden slik at hver den som tar imot han, får syndenes forlatelse og får del i Jesu Kristi rettferdighet som gjelder overfor Gud. 

Alderdommen 

Noen vil imidlertid vente med å tenke på og søke Herren til de blir gamle. De ønsker først å leve livet i denne verden og få med seg alt som synes underholdene og godt. Men statistisk er det forholdsvis få som blir frelst i alderdommen. Hva kan grunnen være til det?

I eldre år svekkes helsen, og sansene blir stadig sløvere. Eldre folk blir mer opptatt av seg selv og sin helse, og tankene dreier seg ofte om hvordan en skal klare å få dagene til å gå på en tilfredsstillende måte uten for mye smerte. I tillegg har deres ferd i livet uten tanke på Gud og det hinsidige, låst dem fast i verdslige tanker og ideologier. 

Når det gjelder helsen, beskriver Predikanten denne billedlig fra 12,3 ff. Hendene skjelver og blir svakere. Benene svekkes og blir stadig svakere. ”Kvernen stanser arbeidet fordi de er blitt for få”, det vil si det minker på tennene slik at en ikke er i stand til å tygge maten skikkelig. Øynene svekkes også slik at en ikke kan se tydelig og klart lenger. 

I vers 4 taler Predikanten om at ørene stadig blir svekket og hørselen reduseres og blir svak. Eldre folk står oftest opp tidlig om morgenen, og søvnen er ofte kortvarig med mange våkeperioder inn i mellom. 

Når almenntilstanden svekkes, fører det mange ganger til angst og redsel for vonde og ubehagelig ting som kan skje med en der en bor og der en ferdes. (v. 5). ”Mandeltreet blomstrer” taler om den hvithårede eldre person som ofte har søvnproblemer. 

”Gresshoppen sleper seg fram.” Det tenkes nok her på en eldre person som bøyer ryggen og har en slepende gange. ”Kapersen mister sin kraft” er uttrykk for smakssansen sløves slik at den gamle ikke kan nyte de jordiske ting lenger. En har ikke lyst til noe mer, og hjertet er preget av denne verden uten tanke for det som kommer etterpå. 

Dette er tilstanden for mange gamle før de drar bort til sin evige bolig, mens de sørgende står allerede utenfor og venter på at det som skal skje (12,5). 

Derfor oppfordrer Predikanten den enkelte til å tenke på sin skaper før døden inntreffer og livstråden brytes, legemet brytes ned, hjerte og de ulike livs og åndedrettsfunksjoner slutter å fungere (12,6). Når døden har inntruffet, er det for sent å søke Herren og hans frelse. Menneskets materielle bestanddeler vender da tilbake til jorden som det en gang ved skapelsen ble tatt fra. 

Ånden vender tilbake til Gud som i sin tid gav den. Her ser vi at den legemlige død er en skilsmisse mellom legeme og ånd. ”Av jord er du kommet, til jord skal du bli” uttaler presten ved graven. I 1 M 2,7 leser vi: ”Gud Herren dannet mennesket av jordens støv, og blåste livets ånde i hans nese, og mennesket ble til en levende sjel.” Siden Gud blåste livets ånde i menneske, står alltid menneske i et forhold til Gud, enten negativt eller positivt. Ingen kan være nøytral overfor Gud, enten tar en imot Guds tilveiebrakte frelse ved Sønnen, Jesus Kristus, eller så ignorerer og forkaster en Guds planlagte og oppfylte frelsesgjerning i Jesus Kristus. Ifølge Guds ord finnes det ikke frelse i noe annet navn i hele verden, enn i Jesu navn (Apg 4,12). 

Dommen 

Ånden vender tilbake til Gud, sier Predikanten. Det vil si når et menneske dør, vender ånden tilbake til Gud. Det vil ikke si at alle blir frelst til slutt, som noen hevder, men det betyr at alle skal gjøre regnskap for Gud på dommens dag. Derfor sier Pred 12,14: ”For hver gjerning vil Gud føre fram for dommen, over alt som er skjult, enten det er godt eller ondt.” 

Med andre ord skal alle mennesker, fra Adam av til det siste menneske som lever på jord, fram for Guds domstol å gjøre regnskap for sitt liv. Det vil si for alle sine tanker, ord og gjerninger. Dersom en da ikke har hatt noe annet liv enn livet i denne verden, da er det som Predikanten sier: ”Tomhet og atter tomhet.”Alt er tomhet!” (12,8). 

På dommens dag skal hvert menneske bli dømt etter sine gjerninger. I Åp 20,12-13 leser vi: ”Og jeg så de døde, små og store, stå for Gud, og bøker ble åpnet. Og en annen bok ble åpnet, som er livets bok. De døde ble dømt etter det som var skrevet i bøkene, etter sine gjerninger.” Dette forteller oss at Gud skal dømmer oss etter alt hva vi har gjort ”enten godt eller ondt” (Pred 12,14). 

Hva er så konsekvensen av dommen for den enkelte? Åp 20,15 sier: ”Og hvis noen ikke ble funnet innskrevet i livets bok, ble han kastet i ildsjøen.” Dette viser oss at bare dem om har tatt imot Jesus Kristus og blitt innskrevet i livets bok, får komme inn i det nye Jerusalem. Alle de andre får ikke komme inn, men blir kastet i ildsjøen. 

Predikanten taler om at mennesket drar bort til sin evige bolig (12,5). Følgelig åpenbares det definitivt på dommens dag hvor den enkelte skal tilbringe evigheten. For Guds barn kommer det nye Jerusalem til å bli deres bolig til evig tid. For de vantro blir ildsjøen, helvete, deres bolig til evig tid under Guds vrede og dom uten håp om frelse. 

Avslutning

I sin visdom oppfordrer Predikanten de unge om å tenke på skaperen i deres ungdoms dager. Den treenige Guds ønsker å frelse hvert enkelt menneske fra synden, døden og djevelen. Derfor har han også sendt sin enbårne Sønn til jord for å frelse alle som tar imot ham slik at de ikke skal gå fortapt og bli kastet i ildsjøen. 

Derfor bør ingen utsette med å tenke på sin skaper til de blir gammel, for da sløves sansene og helsen svekkes. Samtidig har tidsånden fått gjort sin gjerning gjennom mange år ved å prege sinnet og binde hjerte til verden og denne verdens gud. Ved å stå imot Gud og hans kall gjennom livet forherdes gradvis hjertet, samvittigheten avstumpes og viljen svekkes. Mange har da nok med å takle en dårlig helse og forskjellige sykdommer og følgelig glemmer de Herren. Men Guds ord oppfordrer hvert menneske og sier: ”Søk Herren mens han er å finne, kall på ham den stund han er nær!” (Jes 55,6). Ta derfor Herren på ordet og søk ham! 

Matias Orheim var bare 16 år da han ble en kristen i 1900. Dagen etter sin omvendelse skrev han denne sangen: 

1.”Eg fann min Gud i ungdoms år, 
I livsens ljose, blide vår, 
Det skal meg aldri anka. 
Eg lét min Frelsar inn til meg 
Då han så kjærleg synte seg, 
På hjartedøra banka. 

2. Eg fann min Gud i ungdoms vår, 
Eg etter livsens krona trår, 
Med truskap vil eg strida. 
Og skal eg verta trøtt og sår, 
Og om meg mykje motgang når, 
Med Jesus vil eg lida. 

3. Eg fann min Gud i ungdoms vår, 
All ungdomskraft som i meg rår, 
Skal brukast til hans æra. 
Skal eg med tårer sædet så, 
Med frydesong eg heim skal gå 
Og mine kornband bera.” 

(Nr 425 i Sangboken)