Artikel nr 6 fra blad nr 2-2015
Emne: Påske
Smertenes mann
Av Fredrik Wisløff

”Går det dere ikke til hjertet, alle dere som går forbi på veien. Sku og se om det gis en smerte lik den smerte som er voldt meg.” (Klages. 1, 12.) 

Alle disse forhør måtte være en stadig lidelse for Jesus. Han så her synden i dens krasseste former. Han så hatet slå ut i lys lue, og det fra det folk som han selv elsket. Og selv hans nærmeste svek ham; hele hans rikes sak så ut til med ett slag å falle i grus. 

Men også legemlig måtte Jesus under disse forhør gjennomgå megen lidelse. Fire ganger fortelles det om den overlast Jesus måtte lide. Vi har før bare nevnt det i forbigående; her vil vi følge ham nærmere også i denne smerte. 

Første gang er for Annas. En tjener som står ved hans side, gir ham et slag i ansiktet. Om han slår med hånden eller med en svøpe, vet vi ikke. Vi vet bare at denne forvorpne tjener slår vår Frelser i hans hellige, rene ansikt. 

Men Jesus taler tjeneren til rette. Dette er den eneste gangen under den tortur Jesus gjennomgår, at han åpner sin munn mot dem som slår ham. Det er fordi det her gjelder hans rikes sak og ikke bare hans person. Gjaldt det hans person alene, var dette slag lite mot den pine han senere skulle gå igjennom, og Jesus hadde nok villig funnet seg i det. Men ble Guds rikes sak og den evige sannhet plettet, da var Jesus snart rede til et forsvar: ”Har jeg talt ille, da bevis at det er ondt; har jeg talt rett, hvorfor slår du meg?” 

Den andre gangen Jesus lider overlast, er for Kaifas. Det står slik beskrevet hos Matteus: ”Da spyttet de ham i ansiktet, og slo ham med knyttet neve; andre slo ham med stokker og sa: Spå oss, Messias: Hvem var det som slo deg?” 

Å spytte en i ansiktet er den vemmeligste hån en mann kan vise en annen. Jesu hender er bundet; ja, selv om de hadde vært løst, ville han ganske visst ikke engang ha prøvd å skjule sitt ansikt. Han tok imot all hån og pine uten å klage. Under den siste del av spotten har man ment, og det vel med rette, at en har kastet et klede over hodet hans for at Jesus ikke skulle se hvem som slo ham, men som Messisa spå hvem det var. 

Når vi ser for oss dette forhånede, forslåtte og bespyttede ansikt, forstår vi bedre Bernhard av Clairvaux, når han i mystikkens hellige Kristustilbedelse synger: 

Hvem torde så bespytte 
det edle åsyns pakt, 
for hvilket seg må flytte 
med frykt all verdens makt? 

Hvem har de bleke kinner, 
de øynes deilighet,
hvis like man ei finner, 
så skammelig tilredt? 

Den tredje gangen Jesus blir hånet, er for Herodes. Lukas forteller det slik: ”Men Herodes med sine krigsfolk hånet og spottet ham. Derpå kastet han et skinnende klede om ham og sendte ham således tilbake til Pilatus.”

At dog en mektig mann som Herodes selv ville være med og håne Jesus! Han er irritert og harm over at ikke Jesus har villet gjøre ham til viljes og vise ham et tegn. Nå lar han på denne lave måten Jesus få smake hans vrede. 

Hvor underlig det måtte være å se den lidende Jesus innhyllet i det skinnende klede. Det er lettere å tenke seg ham i purpurkappen. Men de som gikk på Jerusalems gater hin morgen, fikk se hans skinnende hvite klær stråle i morgensolen. Når vi første gang skal se ham med vårt øye, skal han igjen være iført den skinnende drakt. (Åp. 19.) 

Men det verste står ennå igjen: hudstrykingen for Pilatus. Hans rygg blir blottet. Hans hender bundet til en lav pel i marken, så ryggen strammes. Og så tunge slag av lærremmer med små blylodd ytterst, så huden blir pisket av. Det dannet seg blodblærer under huden, til disse brast og blodet fløt fram. Dette var den grufulleste tortur en hadde. Mange segnet allerede etter tredje slaget. Hudstrykingen var ofte innledningen til selve korsfestelsen. Men mange døde allerede under denne første pine. 

Etter hudstrykingen holdt de ham for narr. En ”krone” av torner ble satt om pannen. En rød soldatkappe kastet om hans nakne, blodige skuldrer og et rørsiv gitt ham i hånden som septer. 

Denne kongen var det Pilatus pekte på, da han sto på balkongen overfor jødefolket. Denne smertenes mann var det jødefolkets øyne møtte, og likevel ropte de: Bort med ham! Bort!

Denne kongen er det også vi ser for tronens øye i dag. Ser og takker. For der står min stedfortreder. 

Min Jesus, du er såret 
for mine synder, så 
jeg burde have båret 
den straff som på deg lå. 
Se hit! Her står jeg arme, 
fordømt til vredens ris; 
deg over meg forbarme, 
ditt nådeglimt meg vis. 

Han bar røret i sin hånd, for at jeg en gang skulle bære palmen. Han bar tornekronen, for å gi meg livets krone. Han bar purpurkappen, for å kunne kle meg i rettferdighetens hvite drakt. Han ble spottet, for at jeg skulle bli æret. Han ble såret, for at jeg skulle bli legt. Å, min dyre stedfortreder! 

(Fra ”Med ham til Golgata”. Indremisjonsforlaget1961)