Tekst: Joh 12,12-26
Av Johs 12,1-2 fremgår det at Jesus kort tid før påske – jødenes store høytid til minne om utfrielsen fra Egypt ved Moses – vendte tilbake til Betania. Anledningen var et festmåltid som søstrene til Lasarus, Marta og Maria, holdt for Jesus.
Betania er ikke langt ifra Jerusalem, der mye folk fra hele landet var dratt opp for å feire påsken. I v. 9-11 står det: ”En stor mengde av jødene fikk nå vite at han var der” (det vil si hos Lasarus og søstrene hans i Betania). ”Nå kom de dit, ikke bare på grunn av Jesus, men også for å se Lasarus, som han hadde oppvakt fra de døde. Men yppersteprestene la planer om også å drepe Lasarus, fordi mange av jødene gikk dit for hans skyld og trodde på Jesus”.
Det er derfor helt klart at Jesus visste hva han gjorde, da han dagen etter festmåltidet i Betania gikk opp mot Jerusalem. Han visste at den store folkemengden som var samlet i Jerusalem på grunn av påskehøytiden ville komme i bevegelse, når de fikk høre at han var underveis. Apostelen Johannes skriver direkte at oppvekkelsen av Lasarus, etter fire dager i graven (jf. Johs 11,39), var årsaken til at folkemengden i Jerusalem ved denne anledningen hyllet Jesus som Israels konge: ”Dette var også grunnen til at folket gikk ham i møte, fordi de hadde hørt at han hadde gjort dette tegnet” (v. 18).
Nå vet vi jo imidlertid fra Johannes-evangeliet at folket ved en tidligere anledning hadde forsøkt å gjøre Jesus til konge. Det var den gangen da han hadde mettet flere tusen i ørkenen ved hjelp av bare ”fem byggbrød og to småfisker” (Joh 6,9). Da hadde Jesus imidlertid trukket seg tilbake, fordi han ikke ville bli konge på den måten (se Joh 6,14ff). Men her på palmesøndag (om det nå virkelig var en søndag, kan vi ikke være helt sikre på), så virket det umiddelbart som om Jesus godtok folkets hyllest av ham som ”Israels konge”.
Men samtidig vet vi fra de andre evangelistene, at Jesus hadde forberedt seg på denne situasjonen ved å sende disiplene sine inn i en landsby de passerte på veien opp til Jerusalem og der, på underfull måte, få tak i en eselfole som han kunne ri på. Dermed tilkjennega han indirekte: Ja, jeg er Israels konge, men ikke på den måten dere tenker dere. For her oppfylles det som ble talt ved profeten Sakarja, der det tales om en ”saktmodig” konge, og ikke om én som med makt skal ta landet igjen fra romerne, slik som dere venter på..
Men ikke engang Jesu aller nærmeste disipler forsto dette. I v. 16 står det at disiplene ikke fra først av skjønte at Jesus ved å ri inn i Jerusalem på en eselfole oppfylte en profeti om Messiaskongen i GT. Og flere ganger i de andre evangeliene hører vi at selv om Jesus tok disiplene til side og forklarte dem at Menneskesønnen skulle lide og dø, men stå opp igjen på den tredje dagen, så forble dette ”dunkel tale” for dem og de skjønte det ikke. De kunne simpelthen ikke fatte at dette virkelig skulle være Guds plan med Messias, med Guds Sønn.
Antakelig ble folkemengden derfor også skuffet, da Jesus noen dager senere lot seg ta til fange og offentlig ydmykes gjennom spotten og torturen som han ble utsatt for av både de jødiske og de romerske myndighetene. Så det varte ikke lenge, dette med at ”all verden løper etter ham” (v. 19). Tvert imot, så endte det med at selv disiplene hans ”forlot ham og flyktet” (Mark 14,50), og vi kjenner alle til hvordan den fremste av disiplene, Peter, enda til bannet på at han ikke kjente Jesus.
Vi hører imidlertid her i dagens tekst om at det kommer noen grekere til Filip og spør om å få ”se”, det vil si å treffe, Jesus. Disse grekere var ”blant dem som pleide å dra opp for å tilbe under høytiden” (v. 20). De var altså virkelig interesserte i den jødiske troen (dvs. de var antakelig jødiske ”proselytter”). Derfor er det grunn til å tro at også deres ønske om å få treffe Jesus var helt oppriktig ment. Alt det de hadde hørt om hans oppvekkelse av Lasarus og andre undergjerninger hadde sikkert gjort dem nysgjerrige på om han virkelig skullevære jødenes lovede Messias.
Vi hører at Filip rådførte seg med Andreas, og at Filip og Andreas gikk sammen til Jesus og fortalte ham om grekernes ønske om å få treffe ham. Men allerede ved det ”men” som innleder setningen i v. 23 antydes det at Jesus ikke stilte seg imøtekommende til grekernes tilsynelatende uskyldige ønske. Det virker snarere som om han betraktet dette som en slags fristelse for ham til å vike av fra lidelsesveien. ”Timen er kommet, da Menneskesønnen skal bli herliggjort” (v. 23). Dermed sikter Jesus til sin nært forestående død på korset, for det er i og ved og gjennom den hans herliggjørelse skjer. Og denne herligheten forblir hans i evighet, for i evighet vil han være Lammet som ”ble slaktet og med sitt blod kjøpte oss til Gud” (jf. Åp 5,9). Halleluja!
Jeg har lest flere kommentarer som sier at vi ikke kan vite om det virkelig ble noe møte mellom Jesus og grekerne, men jeg tror kommentarene tar feil. Hvis Jesus hadde gitt etter for fristelsen til å bli den spennende, den interessante, og tatt seg tid til å hilse på grekerne, så hadde han jo handlet i strid med det svaret han ga Andreas og Filip da de overbrakte ham grekernes forespørsel.
For også bak grekernes forespørsel lå den menneskelige misforståelsen om hva Messiaskongen skulle utrette. Heller ikke de forsto hva Guds plan til menneskenes frelse egentlig gikk ut på. I sitt svar til disiplene brukte Jesus et bilde som sa noe om denne planen: ”Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det mye frukt” (v. 24).
I den kjente hymnen i Fil 2,5f er noe av dét som ligger i dette bildet uttrykt direkte: ”Og da han i sin ferd var funnet som et menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden – ja, døden på korset” (v. 7b-8).
Istedenfor å gi etter for fristelsen til selv å komme i sentrum for interessen, så måtte Jesus for vår frelses skyld holde fokus på det offer som han var kommet for å bringe for all verdens synd, noe som så i sin tid ville gi ”mye frukt” i form av frelste sjeler. Det står noen få vers etter vår tekst, der Jesus sier: ”Når jeg blir opphøyet fra jorden, skal jeg dra alle til meg”, og evangelisten Johannes tilføyer: ”Dette sa han for å gi til kjenne hva slags død han skulle dø” (v. 32-33).
Det er noe her i Jesu reaksjon på grekernes forespørsel som minner om hans reaksjon på det Peter sa til ham ved Cæsarea Filippi. Jesus hadde talt til disiplene om sin forestående lidelse, død og oppstandelse, og Peter hadde da tatt Jesus til side og irettesatt ham: ”Gud fri deg, Herre! Dette må aldri skje deg!” (Mat 16,22). Men da fikk Peter et ytterst skarpt svar ifra Jesus: ”Vik bak meg, Satan! Du er til anstøt for meg, for du har ikke sans for det som hører Gud til, men bare for det som hører menneskene til”.
At det er noe i den retningen Jesu svar til disiplene her også skal forstås, understrekes av at Jesus også her, slik som ved Cæsarea Filippi, går videre og taler om ”hvetekornets lov” (selvfornektelse) som hans disipler også må følge. Sml. v. 24-26 med Mat 16,24f (spesielt v. 25 og Mat 16,25).
Her er det nok noe som luthersk–roseniansk kristendom har hatt en tendens til å gå utenom, fordi man alltid først og fremst har vært opptatt av å forkynne Kristus for oss, mens Kristus i oss ofte har blitt mer eller mindre glemt (jf. at den oppsatte teksten til palmesøndag ikke har med v. 25-26). Luther selv så denne fare og kritiserte dem som bare var gode påskepredikanter, men ikke så gode pinsepredikanter. I angst for å bygge frelsen på noe i oss selv, kan det ha gått oss som jødene i deres angst for å misbruke Guds navn: de sluttet helt med å bruke det (slik at vi i dag faktisk ikke vet hvordan det navnet som Gud ga seg selv da han åpenbarte seg for Moses i den brennende tornebusken skal uttales).
På liknende måte har vi evangelisk–lutherske kristne vært så redde for å tale om lidelsene og trengslene vi som kristne er kallet til å gå igjennom, at vi kanskje har fått en slags ”kristendom light”.
Børre Knudsen var sendt av Gud for å minne oss om at det å være kristen innebærer selvfornektelse. For Børre Knudsen kunne jo bare, som alle andre, ha innordnet seg etter de forhold som ble skapt med abortloven, isteden for å nedlegge den statlige delen av sitt presteembete for noen år senere og bli avsatt av Høyesterett av den grunnen. Men han måtte protestere mot et kirkestyre som tillot små barn å bli drept i mors liv, koste hva det koste ville!
Børre Knudsens forbilde var jo som kjent prestenes embeds-nedleggelse under 2. verdenskrig. Det var selvsagt forbundet med store vanskeligheter for prestene også den gangen å frasi seg lønnen fra staten. Men hva om de istedenfor hadde innfunnet seg med den nye tingenes ”orden” under Quisling? Hvilket vitnesbyrd hadde de da avlagt?
Her er vi inne på det sentrale, for ”vitne” og ”martyr” er på gresk ett og det samme ordet. Derfor står det i Åp 12,11 om de som har seiret over djevelen, at ”de har seiret over ham i kraft av Lammets blod og det ord de vitnet. Og de hadde ikke sitt liv kjært, like til døden”.
Noen av våre kristne brødre og søstre rundt om i verden blir forfulgt og slått i hjel for sitt vitnesbyrd om Jesus den dag i dag, både i Iran, Nord Korea, Nigeria og andre steder. La oss ikke glemme dem, men heller ikke glemme hva Paulus skrev til menigheten i Filippi: ”dere har fått den nåde, ikke bare å tro på Kristus, men også å lide for ham” (Fil 1,29). Det er altså en særlig ”nåde” fra Gud, når vi får oppleve lidelse for evangeliets skyld. Derfor priser Jesus i Bergprekenen dem som forfølges for hans skyld ”salige”: ”Ja, salige er dere når de spotter og forfølger dere, og lyver allslags ondt på dere for min skyld. Gled dere og fryd dere, for stor er den lønn dere har i himmelen. For slik forfulgte de profetene før dere” (Mat 5,11-12).
Evangeliet i dagens tekst er naturligvis at vi har en frelser som fulgte ”hvetekornets lov” og henga seg selv i døden for å frelse oss fra evig fortapelse. Men han kaller altså faktisk deg og meg til å fornekte oss selv og følge etter ham. Martyrene minner oss om at dette i ytterste konsekvens kan innebære å bli slått i hjel for Jesu skyld.
Disiplene var villig til å påta seg oppgaven med å utbre evangeliet, selv om det for de fleste av dem kostet livet.
Det må imidlertid starte i hjertene våre, ved at vi får øynene opp for hva vår frelser har utstått for å frelse oss fra evig fortapelse.
Det fortelles om Brødremenighetens grunnlegger grev Zinzendorf at han en gang som ung sto foran et bilde av Jesus på korset, der det sto skrevet: ”Dette har jeg gjort for deg, hva har du gjort for meg?” Dette gjorde et sterkt inntrykk på ham og var med å inspirere ham til den tjeneste som han senere gikk inn i, en tjeneste som blant annet førte til utsendelse av misjonærer til mange folk som aldri hadde hørt evangeliet.
Overbevisningen og iveren etter å utbre evangeliet må også hos oss alltid komme innen ifra, slik at det er Kristi kjærlighet som driver oss. For ”vi elsker fordi han elsket oss først” (1 Joh 4,19).