"Og da sabbaten var til ende, kjøpte Maria Magdalena og Maria, Jakobs mor, og Salome velluktende oljer for å gå og salve ham. Meget tidlig den første dag i uken kom de til graven, da solen gikk opp. De sa til hverandre: Hvem skal rulle steinen bort fra gravåpningen for oss? Men da de så opp, fikk de se at steinen var rullet bort. Den var nemlig meget stor. Da de kom inn i graven, så de en ung mann sitte der på høyre side, kledd i en hvit, lang kjortel, og de ble forferdet. Men han sier til dem: Frykt ikke! Dere søker Jesus fra Nasaret, den korsfestede. Han er oppstått, han er ikke her! Se, der er stedet hvor de la ham. Men gå og si til hans disipler og til Peter: Han går i forveien for dere til Galilea. Der skal dere se ham, slik han sa til dere. De gikk da ut og flyktet i hast bort fra graven, skjelvende og grepet av forferdelse. De sa ikke et ord til noen, for de var redde." (Mark 16,1-8).
Påskedagens forunderlige budskap om Kristi oppstandelse er helt avgjørende for oss. Dersom det ikke er sant at Kristus er stått opp fra de døde, ville det ikke finnes noen annen framtid enn helvetet. Da var vi evig fortapte. Herrens apostel skriver: "Men er ikke Kristus oppstått, da har dere en unyttig tro, og da er dere ennå i deres synder" (1 Kor 15,17). Gud være takk, det er sant! "Men nå er Kristus oppstått fra de døde og er blitt førstegrøden av dem som er sovnet inn" (1Kor 15,20). Og Kristi oppstandelse får konsekvenser både innfor evigheten og for vårt liv her på jorden. Oppstandelsens faktum berører mange dimensjoner i tilværelsen. Men ut fra teksten i Markus 16 vil jeg bare trekke fram tre aspekter, ut fra stikkordene Steinen, Seierherren og Solen.
For alle kristne er påskedagen en gledens dag. Påskens sanger og salmer går i dur. Budskapet om Jesu oppstandelse er virkelig et gledesbudskap.
Men for kvinnene, som den første påskedags morgen var på vei til Jesu grav, var ikke situasjonen preget av glede. Vandringen mot graven gikk i moll. De var tynget av sorg og bekymring. Deres elskede Mester var død. Ved Josef fra Arimatea og Nikodemus sin omsorg var Mesterens legeme blitt lagt i en klippegrav. Siden hadde en stor stein blitt rullet foran inngangen. Alt dette hadde kvinnene sett (Mark 15,46-47). Nå var de på vei for å gi Jesus et siste kjærlighetstegn ved å salve hans legeme med krydder og velluktende oljer.
På veien mot graven blir en bekymring meget aktuell og akutt for dem: Hvem skal rulle bort den store steinen foran inngangen til graven? De innså at dette ville de ikke klare selv. Hva skal vi gjøre? Steinen er i veien!
Steinen, ja, er ikke det noe som også gjelder oss? Finnes det ikke nettopp nå en stein som bekymrer oss? Ett eller flere problem som har tårnet seg opp, slik at man ikke ser noen utvei. Hvem kan løse mine bekymringer?
Steinene som tynger og bekymrer ser ulike ut for oss mennesker, men de har en fellesnevner. De oppleves ofte som store, ja, helt uoverkommelige hinder.
Allikevel er de fleste mennesker ikke klar over det som skulle vært den største bekymringen i deres liv. Det oppdager ingen før man av Guds Ånd blir ført inn i vekkelsens smerte og ved Åndens opplysning har begynt å ane noe av storsteinen hos seg selv, nemlig synden. Hvordan skal jeg, som har et hjerte som er gjennomsyret av synd, kunne bestå innfor den hellige Gud, han som ser til hjertet (1 Sam 16,7)? I Guds lys blir jeg avslørt. Jeg ser at til og med det beste jeg gjør, for eksempel bibellesning, bønn, givertjeneste, vitnesbyrd, omsorg for mine medmennesker, alt er besmittet av synd. Når dette blir åpenbart blir det tungt. Syndens stein i mitt liv er meget stor.
Og Guds ord sier at ”syndens lønn er døden” (Rom 6,23). Derfor ligger også døden foran oss som en stor stein, som når som helst kan falle over oss. Hvordan skal det gå? Finnes det ingen redning?
Påsken har et vidunderlig evangelium til oss som ofte tynges av mange ulike problemer. I teksten for påskedagen møter vi budskapet om Seierherren. Han som har makt til å rulle bort steiner. Ja, han har allerede beseiret våre største fiender: synden, djevelen og døden. Som den oppstandne og levende Frelseren kommer han også til sine disipler i dag for å være med og hjelpe, midt i hverdagslivets ulike bekymringer. Han har jo lovet: "Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende!" (Mat 28,20).
Da kvinnene kom til graven ble de møtt av en engel med en spesiell hilsen: "Frykt ikke! Dere søker Jesus fra Nasaret, den korsfestede. Han er oppstått, han er ikke her! Se, der er stedet hvor de la ham" (Mark 16,6). Tenk deg inn i kvinnenes situasjon. De hadde sett da Jesus ble lagt i graven. Nå får de høre at han ikke lengre er der. Han er stått opp! ”...slik han sa”, legger engelen til (v.7). Dette betyr at Jesu oppstandelse også er en bekreftelse på at vi kan stole på Herrens ord. Han holder alltid det han har lovet.
Da Jesus ble spikret fast på korset på Golgata skjedde det noe som ikke noe menneske kunne se. Den ytre hendelsen så man. Men hva denne hendelsen innebar er en hemmelighet som bare Guds Ånd kan åpenbare. Ett av Åndens vitnesbyrd om hva som hendte leser vi i 1 Pet 2,24: "...han som bar våre synder på sitt legeme opp på treet". Han tok straffen for hele menneskehetens synd på seg. "Når én er død for alle, så har de alle dødd" (2 Kor 5,14).
Dermed ryddet Jesus unna det som hindret oss i å ha fellesskap med Gud. Alt som stod i veien, syndens storstein og dødens tyngende dom, tok Jesus på seg og vant seier over det. Han var Seierherren allerede på Golgata, og det ble ytterligere bekreftet fra himmelen da Jesus sto opp fra de døde på påskedagens morgen.
Kristi oppstandelse har mange konsekvenser. Framfor alt: Du får være et Guds barn! Du behøver ikke slå ned ditt blikk i sorg og fortvilelse og undres hvordan du skal våge å møte Gud. Steinen er borte! Se hva Jesus har gjort! Han har ført liv og uforgjengelighet fram i lyset gjennom evangeliet (2 Tim 1,10). Det gjelder også deg!
Kjære leser, den Herre som ikke var i graven i Jerusalem da kvinnene kom dit, han, den Oppstandne, er hos deg akkurat nå. Han møter deg for å tale om at han har brakt til veie syndenes forlatelse for hele Adams falne slekt, som også du tilhører. Forlatelsens rikdom er satt inn på din konto i den himmelske banken. Rikdommen blir din personlige eiendom straks du gjennom troen kvitterer den ut.
Da kvinnene gikk til graven funderte de på det tilsynelatende uløselige problemet: den store steinen. Men da de kom fram og så opp, fikk de til sin overraskelse se at steinen allerede var borte. En engel hadde veltet den til side.
Når det gjaldt vår tyngste byrde, synden, holdt det ikke med en engels inngripen. Guds Sønn måtte selv stige ned og bli Guds Lam som bar og tok bort verdens synd. Jesu verk var fullkomment. Det ble bevist i og med at Gud vekket ham opp fra de døde. Alt er ferdig, det er ingen ting som trenges å legge til fra din og min side. Gud er forsonet, og for Jesu skyld får du tro at det gjelder deg. Du kan stemme i med sangerens ord: ”Det är färdigt och gjort, vad du göra har bort, Gud till dig i barmhärtighet ser.”
”Men da de så opp” heter det om kvinnene ved graven. Kjære venn! Se opp! Se at Steinen er borte. Graven er tom. Seierherren Jesus har gjort alt. Synden er beseiret. Satan er knust. Døden overvunnet. Du er fri!
Men hvordan går det da med alle de andre steinene i livet? Alt som ikke er synd, men likevel volder store problem, og som gjør livet tungt. Alt som synes å være så uløselig.
For det første: Ofte lager vi oss unødvendige bekymringer. Mer enn en gang har det hendt, at det som vi uroet oss for fikk en løsning på en uventet måte. Steinen var allerede borte da vi kom fram til den! Videre: men de andre steinene som fortsatt er der? Ja, enten kommer Herren til å ta dem bort, eller så hjelper han oss forbi eller over dem. I alt som skjer har vår levende Frelser lovet å være med og fylle all vår trang (Fil 4,19). Selv om vi ikke alltid opplever det, så har Herren makt til å vende alt til det beste for sine barn. "For vi vet at alle ting samvirker til gode for dem som elsker Gud, dem som etter hans råd er kalt" (Rom 8,28).
De tre kvinnene kom til Jesu grav tidlig søndag morgen. ”Meget tidlig den første dag i uken kom de til graven, da solen gikk opp” (v.2). De opplevde altså soloppgangen ved Jesu tomme grav.
Nettopp i vekslingen mellom natt og dag manifesterte Gud hva som skjedde i Åndens verden. Da Jesus seiret over mørkets makter brøt lyset fram både i naturen og i den åndelige virkeligheten.
For de bedrøvede kvinnene ble det virkelig lyst i dypeste mening denne morgenen. Det mørket som hadde preget deres hjerter da de var på vei til graven, forsvant ved oppstandelsens virkelighet. Lyset strålte fram. Visst var det vanskelig for dem samtidig å tro budskapet om at Jesus levde. Men Guds Ånd virket i deres hjerter, og etter hvert spredte evangeliets solstråler seg inn over deres liv, og de ble fylt av en stor glede.
Også for oss er påsken en lysets høytid. I en påskesalme synger vi: ”Här var mellan mörkret och ljuset en strid, dock segrade ljuset för evig tid”. I denne sammenheng kan vi også tenke på profeten Malakias ord om ”rettferdighetens sol” som går "opp med legedom under sine vinger” (Mal 4,2). Jesus, som er oppfyllelsen av denne profeti, gikk på påskedags morgen ut av sin grav. Nå møter han oss i Ordet med sin legedom, den helbredende kraften som kan virke på både ånd, sjel og legeme
Søndagen, Jesu oppstandelses dag, er soloppgangens dag. Håpets dag. For Jesu venner lyser håpets solstråler inn over alle ukens dager.
Livet er ikke enkelt. Men det er aldri håpløst for den som tror på Jesus. Derfor kan en Jesu venn synge: ”Min Jesus lever, derfor vil jeg leve, min Jesus lever, derfor er jeg trygg…”. Denne tryggheten gjelder alle dager. Også innfor døden og dommens dag. For Steinen, syndens storstein, er tatt bort av Seierherren fra Golgata, og Solen fra den himmelske verden lyser mot benådede syndere.
(Oversatt fra svensk av J. E. Aasmundtveit)