Det er ingen tvil om at Norge ikke er noe land grunnlagt på kristne verdier. Det var slik en gang, men nå er det historie. Vi må ikke innbille oss noe annet selv om korset pryder flagget vårt. Folket i Norge er heller ikke kristne. Tallet på virkelig gjenfødte kristne er forsvinnende lavt selv om det er umulig å tallfeste. Neppe 3 % av dagens tenåringer vil si at de har et personlig forhold til Jesus Kristus som frelser. Blant mennesker over 60 år vil nok flere si at de tror på Jesus.
Vi lever ikke bare i en etterkristen tid, men i en nyhedensk tid. Vi opplever den samme åndssituasjonen som var i den første kristne kirkes tid, men med en stor forskjell. Vi har i motsetning til dem, forkastet det lyset vi har fått. Guds Ords lys begynte å stråle inn over landet vårt for over 1000 år siden. Kristningskongene Håkon den Gode, Olav Tryggvason og Olav Haraldsson spredte budskapet om Kvitekrist etter den vesle innsikten de hadde. Deres virksomhet startet et tros- og sedskifte i folket vårt. Den åndelige utviklingen kom inn i et rett spor til stor velsignelse for land og folk. I 1536/37 innførte Kristian 3. reformasjonen i Danmark/ Norge. I 1736 kom konfirmasjonsloven og i 1739 loven om offentlig skolevesen. Hovedsaken med allmueskolen var at Ola og Kari Nordmann skulle lære kristendommen å kjenne og bli konfirmerte. Begge lovene ble fremmet av den pietistiske kongen Kristian VI (1699-1746). Senere fikk vi folkevekkelser under Hans Nielsen Hauge (1771-1824) og Gisle Johnson (1822-1894). ”Ljos over landet strøymde.”
Vekkelsene fødte et rikt indre- og ytremisjonsarbeid. Samtidig har mørkets rike mobilisert gjennom sosialisme, kommunisme, utviklingslære, liberal teologi, feminisme og en ond og forførende flom av nye religioner.
I den første kristne tid, vendte mange seg fra hedenskapet. I Norge i dag vender stadig flere seg til nyhedenskapet, som har etablert seg foruroligende sterkt i landet vårt. Stadig flere etniske nordmenn går over til den antikristelige, menneskekrenkende og voldsforherligende religionen islam.
Det som er det store alvoret for Norge som folk, er at vi har forkastet selve lyset. Guds Ords lys har skint klart mellom oss. Jesus Kristus som verdens lys, ble tilbedt, elsket og etterfulgt av ikke rent få, men mange har forkastet ham. Mengden har valgt frafallet og gudsopprørets vei.
Det er en rekke trekk som viser at nyhedenskapet er den ideologien som griper sterkest om seg i Norge og den vestlige verden for øvrig. Lovverket vårt åpner opp for de mest himmelropende synder. Barnet i mors liv er totalt rettsløs til og med 12 svangerskapsuke. To personer av samme kjønn kan få godkjent sitt unaturlige, skammelige og usømmelige samliv som et såkalt ”ekteskap”. Og det mest tragiske av alt er at mennesker som bekjenner Jesu navn støtter dette. Norge og mange vestlige land tilrettelegger for synd og opprør mot Gud. Dette er nyhedenskapet i sin styggeste avstøpning.
Særlig unge kvinner er åpne for impulser fra østlige mystisisme og den vestlige okkultismen. Vårt eget kongehus har en prinsesse som sprer gammelt hedenskap gjennom en ny innpakning. Hun står ikke alene. Kanskje støttes hun av halvparten av Norges yngre befolkning.
Et annet skremmende nyhedensk trekk er den såkalte seksuelle revolusjonen med sitt opprør mot den tradisjonelle kjernefamilien og dens verdier. Resultatet opplever vi nå der 50 % av alle inngåtte ekteskapet er forventet å gå i oppløsning. Få er trofaste mot sin ektefelle livet ut. Den offentlige kulturen, mediene og populærkulturen blir mer og mer preget av de syke og perverse idealene fra pornoindustrien, som håver inn penger på tragiske menneskeskjebner som aldri før.
Hvordan skal en kristen tenke og leve i en slik tid der snart hele menneskeheten skriker i angst og smerte, mens den samtidig velter seg i synd og gudsopprør?
Til det kan vi svare at vi som tror på Jesus Kristus skal få leve akkurat som før på den måten at vi skal få fryde og glede oss over frelsen i Jesus Kristus. Vi skal la Ham og hans nåde få opptukte oss til å fornekte ugudelighet, verdslige lyster og å leve sedelig, rettferdig og gudfryktig i den verden som nå er. Vi skal få vente på det salige håpet og åpenbaringen av den store Guds og vår frelser Jesu Kristi herlighet (Tit 2,11-12).
Samtidig skal vi i sterkere grad få lov å identifisere oss med de første kristne. De levde i syndens byer som Roma, Efesus og Korint. Hedenskapet gjennomsyret hele samfunnet og de kristne kom hver dag i berøring med det! Men de vendte seg fra det og ble en sterk faktor til bekjempelse av det.
Vi skal få mer enn før praktisere de fire B`ene i Apostelgjerningene: ”De holdt urokkelig fast ved apostlenes lære og ved samfunnet, ved brødsbrytelsen og ved bønnene” (2,42). Vi skal i større grad få samles i små husfellesskap om Guds Ord, dåpen og nattverden. Husfellesskapene vil bli stadig viktigere ettersom frafallet og forfallet griper om seg.
Vi må erkjenne at vi vil bli få i endetiden. Troens barn måles ikke i kvantitet, men i kvalitet: ”Men du har noen få navn i Sardes som ikke har sølt til klærne sine…” (Åp 3,4)
Vi kommer til å bli få og bli forfulgt og trakassert, men vi må våge å lide for Jesu navns skyld. Det vi skal frykte, er den åndelige feigheten. Den preger sørgelig mange av de kristne lederne i dag. De tør ikke stå opp for Guds Ord i tilstrekkelig grad, der kampen raser. De bøyer unna og tilpasser seg. Vår tid kjennetegnes ikke av vekkelse, men av svekkelse.
Verden vil rase, men vi skal få rette våre hoder opp mot Ham, for vår forløsning stunder til!